Student livet, med barn...

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg er en nygift mamma til en gutt på fem år. Vi har det supert, men så er det studiene…

Jeg vet dette innlegget er veldig langt, men jeg må bare får det ut, så om noen har lyst til å lese det vil jeg gjerne høre noen tips eller tanker.

Tusen takk.

 

Mine tanker..

å være student skal være den beste tiden i livet, tiden hvor man får venner, leser, er sosial og utvikler seg. Hvorfor klarer jeg ikke å nyte denne tiden? Jeg har kommet til et punkt i livet hvor det å være student er utmattende og lite tiltalende. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler det slik, men jeg vet at det ikke burde være på denne måten.

Jeg får stadig høre ”du er student ja, nyt den tiden det er nå du kan leve, du kommer alltid til å tenke tilbake på denne tiden som den beste i livet”. Men hvorfor føler jeg ikke at jeg kan leve, nyte tiden og kose meg med studiene? Hvorfor er det eneste jeg ønsker å kunne få jobbe på dagtid uten lekser og eksamener å bekymre meg over, slik at jeg kan følge opp sønnen min etter at han kommer hjem fra skolen, lage middag og bruke kreftene mine på han og mannen min. I stede sitter jeg med ekstremt dårlig samvittighet for alt jeg skulle ha gjort men ikke får gjort, både hjemme og på skolen.

Livet mitt er egentlig veldig bra, jeg har både en fantastisk mann og en flott sønn, gode venner og mange interesser. Alt er på plass i livet mitt, bortsett fra tiden på skolen. Jeg har ingen venner der, og har veldig problemer med å få det. Pensum går meg over hode, noe som gjør at det er veldig vanskelig å følge med i forelesningene på den måten jeg gjerne skulle ha gjort for å få mest mulig ut av dem.

Jeg vet at jeg ikke er dum, men jeg føler ikke at jeg får vist hvem jeg er eller hva jeg kan. Jeg føler at jeg står på stedet hvil og må gi mer enn hundre for i det hele tatt å stå. Dette påvirker humøret mitt og energien, noe som igjen fører til at jeg ikke klarer å være den mammaen, kona og vennen jeg gjerne skulle vært. Jeg pleide å ha livsgnist og godt humør. Jeg pleide å være hun som alltid smilte, men hvor har egentlig smilet tatt veien. Jeg liker ikke å være hun som er sint, irritabel og plutselig begynner å sutre. Det er vanskelig, hva skal jeg gjøre for å snu dette?

Mannen min holder på med siste året av sin bachelor, jeg føler at det er veldig viktig at han får fokusere på sine studier, uten sutring fra meg. Vi prøver å få en liten til, noe som gir meg mye spenning, glede og forventninger. Det er derfor så viktig at jeg får meg en utdannelse, jeg vet bare ikke om tiden er helt riktig for meg.

økonomisk er vi avhengige av at jeg studerer slik at vi får stipend og lån, men dette igjen hoper seg bare opp til en større og større gjeld. Jeg har ikke bestått alle eksamener og vet at jeg ikke kommer til å klare det dette semesteret heller, det er så lite motiverende.

Det virker som de fleste har en drøm og en ambisjon i forhold til det de utdanner seg til, jeg er ganske blank. Hva vil jeg egentlig bli? Jeg vet ikke. Jeg prøver virkelig å søke i meg selv etter svar, men jeg finner det ikke. Jeg vet at jeg vil ha flere barn, holde hjemmet i orden og ha middagen på bordet, men vi lever ikke i 1930 lenger. Det holder ikke i dag. Er det bare jeg som er så gammeldags?

Jeg elsker å holde på med noe, å sitte stille klarer jeg ikke. Jeg gjør helst to – tre ting om gangen. Jobbe er ikke noe problem, jeg er pliktoppfyllende. Det er bare noe som ikke helt er som det skal når det kommer til å studere, jeg er ganske sikker på at det er motivasjonen. Det er den som er mitt hinder. Jeg prøver virkelig å gjøre noe med den, men graver meg bare dypere og dypere ned i mitt eget kaos av eksamener som ikke blir bestått, og skuffelsen til meg selv. Hvorfor har jeg blitt slik? Jeg pleide å være den som gjorde ferdig alt jeg måtte gjøre, jeg skulle før jeg startet på noe nytt.

Lyspunktene i hverdagen er å se sønnen og mannen min sine fremsteg i deres skolegang og kvalitetstid sammen med dem, tanken på en liten baby som kanskje kommer etter hvert, en ren og ryddig leilighet, en god middag, samtaler med venninner og følelsen av å gjøre noe godt. Jeg vet jeg ikke skal klage når alt rundt meg egentlig bare er bra, men jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvor jeg egentlig kunne vært i dag med en fast jobb. Jeg vet også at det blir feil å tenke sånn siden jeg fremdeles ikke har fullført noen av de to studiene jeg har startet på, men tar meg selv i å gjøre det uansett.

Hva jeg skal gjøre nå vet jeg ikke? Skal jeg forstette studiene, å prøve selv om jeg føler som jeg gjør? Eller burde jeg finne meg en jobb frem til jeg faktisk vet hva jeg vil? Det er ikke det at jeg ikke vil bli det jeg studerer til, men heller det at jeg fremdeles prøver å finne meg selv i det kaoset livet mitt har vært og alt som har skjedd tidligere? For hvem er egentlig jeg? Jo jeg er kone og mor, men er jeg noe mer?

[Audix78]

Mitt tips. Ta en pause fra studiene og finn deg en jobb i stedet. Når du jobber har du iallefall fri når du er hjemme. Det høres ikke ut som du er lykkelig slik du har det nå. Man kan fint få seg en jobb selv uten veldig mye utdannelse, og det er aldri for sent senere å få seg utdannelse. La mannen gjøre ferdig sin bachelor og få seg en jobb så kan du se når dere kommer så langt om du har lyst til å studere igjen eller om du er fornøyd med å jobbe.

[Gjest peacock]

Tror alle kjenner på at studiene er krevende, kjedelige og slitsomme til tider. Når man får barn er det plutselig andre ting som er viktigere og morsommere ennå studere, og da er problemet at man ikke uten videre bare kan sette ned tempoet - da risikerer man å ikke stå på eksamen.

 

Synes du må veie litt for og imot, jeg. Hvor lang tid har du igjen, vil du jobbe med det du studerer osv. Om du begynner å jobbe nå tror jeg sjansen er stor for at du aldri kommer tilbake til skolebenken. Vil du risikere det? Å være student gir mye fleksibilitet i hverdagen, men det krever en super selvdisiplin. For mange er det en god idé å sette opp en arbeidsdag på 8 timer mandag til fredag og bruke tiden på skolen eller det lokale bibliotek. Kanskje det er noe for deg og?

 

Jeg forstår ikke hvorfor det er viktigere at mannen din studerer enn deg, og jeg tror heller ikke tidsklemma du kommer i når du begynner i en ufaglært jobb til luselønn kommer til å løse dine problemer.

 

Har du mulighet for å booke til hos en studieveileder eller helsetjenesten på skolen? De kan kanskje hjelpe deg til å endre fokus fra bare skoleresultater til det som egentlig er poenget, nemlig de mulighetene du gir deg selv ved å ta en utdanning. Høres ut som om det er ensomheten og flink-pike syndromet som driver problemene, ikke utdanningen i seg selv.

Endret 15. oktober 2012 av peacock