SJOKK! Hva har jeg gjort?!

[Anonym bruker]

Ok.

Kall meg dum. Kall meg tjukk i huet. Kall meg hyperhormonell. Ikke vet jeg...

 

Men en grusom tanke slo plutselig ned i meg, etter å ha lest en artikkel på nettet.

 

Historien er som følger:

Mannen og jeg har begge vært enige om å få barn når tiden har vært riktig. For oss ville det si når vi hadde vært sammen så lenge at vi visste at vi var stabile og ønsket å dele resten av livet sammen, samt at hus og jobb var på plass.

 

Så da alt var "i boks", gikk det en liten stund og prevensjonen ble droppet og vi ble enige om å bare la det stå til. Ikke noe annet enn å se hva som skjedde etterhvert. Ingen temping, leting etter EL eller press for noen av på så måte. Det gikk en liten periode, og så satt vi der med en positiv test. Dette barnet mistet vi etter kort tid i en SA, og jeg hadde fått beskjed om at jeg ble permittert fra arbeidet mitt. Både mannen og jeg tok SA'n "rimelig" greit, og enest om at det mest sannsynlig var noe galt med den lille som gjorde at vi mistet, og vi ville få flere sjanser.

 

Men jeg tror kanskje jeg tok SA'n litt verre enn jeg ville innrømme for både andre og meg selv.

 

Og det er her "suppa" begynner. Det mest fornuftige av oss nå, ville selvfølgelig vært å begynne på prevensjon igjen med tanke på arbeidssituasjonen min. Det gjorde vi altså ikke. Det var ikke noen avgjørelse noe av oss tok, det var bare aldri et tema vi snakket om. Og kort tid etter satt vi igjen med positiv test. Men når jeg tenker tilbake, så var jeg kanskje ikke så upåvirket denne gangen som første gangen jeg ble gravid. Jeg satt mye å leste på diverse fora om abort, prøving, kjerringråd for å bli fort gravid... Jeg hadde nok kanskje et behov for å bevis for meg selv at dette skulle jeg klare. At jeg kunne bære frem et barn. Samt at det å være gravid hadde tent en gnist i meg. Jeg hadde virkelig lyst å bli gravid igjen. Men jeg hadde aldri innbilt meg at det skulle gå så fort. Forrige gang brukte vi flere måneder før spiren satt, ved å bare ta ting som de kom. Jeg trodde helt ærlig at vi tok ting som de kom denne gangen også. Det var aldri snakk om at noen "kjerringråd" ble tatt i bruk, det var heller ikke snakk om temping, sjekking av når jeg hadde EL, timing av sex... Ingenting. Det eneste som var forskjellig denne gangen, var at jeg mer opptatt av å bli gravid enn den første gangen, da det egentlig ikke var i tankene mine da mensen ikke kom. For å omformulere, jeg håpet nok mer denne andre gangen. Jeg snakket litt med andre "prøvere" på diverse fora som prøvde å få barn, men følte meg aldri som en del av dem. Jeg ristet faktisk heller litt på hodet av alt "prøverstresset" og hysteriet og la flere gang frem min situasjon, at her i huset prøver vi ikke aktivt meg lar det stå til. Men som sagt, jeg håpet.

 

Og ble selvsagt skuffet da mensen kom, osv. Men så, kom ikke mensen en mnd, ikke så lenge etter SA og mistanken begynte å komme. Jeg nevnte det for mannen, som sa at vi fikk vente litt å se. Det var jo ikke så lenge siden SA'n og fornuften sa oss jo at ting kunne være i ulage med menssykluser osv. Men neida. 14 dager på overtid testet vi positivt igjen, lett lattermilde over at vi hadde fått en ny spire å glede oss over og mannen over at hans supersvømmere hadde klart å befrukte meg to ganger på relativt kort tid. På en måte så må jeg innrømme at jeg var overrasket, da visste veldig godt når dette barnet ble unnfanget. Vi har nemlig ikke allverdens med sex, uten at det er noe jeg klager over, og dette barnet kunne bare ha blitt laget på den siste blødningsdagen i min forrige mens. Det var nemlig da vi hadde sex, og hadde ikke hatt noe mer etter dette, og relativt lang tid før. Som nevnt, vi humpet og dumpet ikke akkurat annenhver dag for å få en spire til og sitte. Men ny spire satt, på et tidspunkt hvor det egentlig ikke skal være så stor sjans for å bli gravid.

 

Med litt blandede følelser gledet vi oss. Mannen var ganske nøktern i begynnelsen, med SA'n friskt i minne og ville ikke helt la det gå innpå seg før etter 12-15 uker. Jeg håpet og ba om at den lille ville klare seg denne gangen, at den ikke skulle ende i dass igjen.

 

Og det har gått bra. Jeg er nå i uke 38 og vi gleder oss masse til å bli foreldre. Men som jeg sa, etter å ha lest en artikkel på nettet idag sitter jeg igjen helt i sjokk: Om kvinner som lurer menn ved å bli gravide uten mannen samtykke.

 

Herregud. Egentlig skulle jo all fornuft tilsie at skulle ha begynt med pillen etter SA'n, siden jeg hadde bli permittert fra jobb. Dette var ikke noe jeg holdt skjult for mannen min, han visste jeg kunne bli gravid igjen. Men jeg skulle ha visst bedre! Og hva i all verden skjedde opp i hodet mitt ved at jeg drev å surfet på sider om hvordan man kunne bli gravid raskere og at jeg ønsket at jeg skulle bli gravid igjen fort? Dette er var jo særdeles ufornuftig av meg med tanke på situasjonen vi var i! Ikke at vi kom til å lide noe nød, men det var absolutt ikke optimalt. Og når jeg da leser om kvinner som har menn som ikke vil ha barn og dropper prevensjon, kaster p-piller i do, rett og slett lurer mannen sin til å få barn så får jeg helt panikk... Er jeg en av disse?!! Selv om både mannen og jeg visste at vi kunne bli gravide igjen, så sitter jeg plutselig med en følelse av at jeg har gått bak ryggen hans. Noe jeg ellers aldri kunne finne på å gjøre. Det er rett og slett ikke meg.

 

Jeg elsker mannen min, han er helt fantastisk! Han gleder seg til barnet som er rett rundt hjørnet og kommer til å bli en herlig pappa. Vi har vært sammen i mange år, og har et godt forhold og det har aldri vært i tankene mine å lure ham. Aldri! Men i etterkant har det stukket meg at jeg kanskje var litt for ivrig. Jeg burde hatt mer fornuft! Men nå har det slått ned i hodet på meg som verre enn verst. Jeg har grått og grått og grått. Jeg føler meg ekkel, ussel og absolutt ikke noe verdt. Mannen min er det fineste jeg har, og jeg kunne aldri verden gått inn for lure ham opp i stry på den måten jeg leser om at andre kvinner har gjort for å bli gravide. Men er det nettopp det jeg har gjort, likevel?

 

Jeg har slitt mye med dårlig samvittig nå mot slutten av svangerskapet. Men denne kula er absolutt den verste. Jeg ser for meg alle skrekkscenarioer, og selvfølgelig at på grunn at jeg var en dum geit uten for fornuft da jeg ble gravid denne gangen, så kan det være jeg og den lille må leve uten verdens flotteste mann i livet vårt. For det er det jeg leser alle slike som "meg" fortjener.

 

Jeg er så fortvilet. :-(

[*pog*]

Nei kjære søte deg ! Slå de tankene fra deg, du har ikke gått bevisst inn på å få barn uten mannens samtykke. At man leser og finner informasjon, det er helt naturlig enten man "stresser" med det eller ikke:) dessuten var jo mannen din stolt over å få to fulltreffere på kort tid så barnet er hjertlig velkommen fra hans side også.

 

Det er ikke et fnugg av lureri her <3

 

Stor klem til deg !

[<3 2G <3]

Hei, vis mannen din hva du har skrevet her og la han svare på hvordan han føler om dette. Eneste jeg ser som løsning på det havet av følelser du laver rundt i nå.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Men kjære deg da,du har da ikke lurt mannen din.. Er bare hormoner som spiller deg et puss nå på slutten. Slapp av og gled deg til du får verdens herligste bylt i armene.

 

Lykke til med fødsel

[Anonym bruker]

Eh.... Nei du har ikke lurt mannen din.. Da er det i tilfelle noe du ikke forteller her. Og det er det kanskje, siden du lurer?

[Gjest Heartbroken]

Hva du har gjort?

 

Du har hatt ubeskyttet sex med mannen din - noe han visste og godtok. Han er glad for barnet som skal komme.

 

Du kan nok ikke ønske deg gravid du heller, så selv om du ønsket å bli gravid til tross for at det ikke passet perfekt har du ikke lurt noen

 

Jeg tror hormonene dine går fullstendig bananas her, for det du tenker og føler er bare ikke riktig.

 

Håper du klarer å kutte disse tankene og kose deg med mann og barn.

[Mamma4livet]

Du er hormonell! Jeg husker selv hvor irrasjonell jeg var på slutten av svangerskapet.

 

Det virker jo som om mannen din er glad for at dere venter barn så ingen grunn til å bekymre deg. Du skal ikke sammenligne deg med damer som lurer menn til å bli fedre.

 

Snakk med mannen din om din bekymring. Selv om andre kan synes at du ikke skal bekymre deg så er din følelse helt reell og det er kun din mann som kan berolige deg.

 

Prøv å slappe av de siste ukene før barnet ditt kommer. Nye reelle bekymringer kommer da.

 

Klem

Endret 14. oktober 2012 av Mamma4livet

[Mamma.til.en.2013]

Ro deg ned. Avtalte dere at du skulle begynne på prevansjon igjen? Sa du konkret" Nå har jeg begynt på pillene igjen"?. Om ingen av delene stemmer har du jo ikke lurt han. Dere skulle jo egentlig ha barn med viten og vilje og med mindre dere ble enige om noe annet etter SA, vil samme "regler" gjelde etterpå =) Gled deg til den lille som snart kommer!=)