Historien om Sirius - bør leses!

[MissZanta]

Dette er historien om Sirius

 

 

 

 

Sirius er en gutt på 9 år. Han bor sammen med foreldrene sine og to søsken på 14 og 6 år.

 

 

 

 

Sirius går i 4.klasse. Han er en ganske morsom gutt. Han kan fortelle morsomme og rare ting. Han løper kjempe fort og er god på skating.

 

 

 

 

En dag på skolen ble Sirius veldig lei seg. Det var noe han ikke helt fikk til, og da sa noen at han ikke skjønte noen ting. Og slik følte Sirius det også. At han var dum og ikke dugde til noen ting.

 

Hver gang han tenkte slike tanker ble han helt tom og kald inni seg. Han ville ikke være dum, men det var så mye han ikke forsto. Ofte var det slik at han hadde forstått, men så ble det bare feil og tull alt sammen likevel.

 

 

 

 

Når Sirius er lei seg, så føler han seg som et pinnsvin. Det føles som han ruller seg sammen slik at ingen kan se ansiktet hans, bare piggene. Piggene.

 

Det var storesøster som hadde sagt at han var så piggete. Det var når Sirius bannet, kalte storesøster for stygge ting og kastet bøkene hennes på gulvet.

 

«Du er så piggete Sirius! Du blir så rasende på meg fordi jeg skal hjelpe deg med leksene, men egentlig er du lei deg for noe annet. Når du blir sånn, glemmer jeg at du egentlig er den gode lillebroren min. Når du banner, slår, sier stygge ting og ødelegger for andre, er det vanskelig å skjønne at du egentlig er trist eller lei deg» sa storesøster.

 

Ja han følte seg som et pinnsvin, for noen ganger kom bare piggene frem. Selv om pinnsvin er søte små dyr, så holder andre seg unna fordi den kan gjøre vondt når den tar frem piggene.

 

 

 

 

Han har begynt å tenke på det der. De stygge ordene, at han havner i slåsskamper i skolegården, ødelagte skolebøker. At lillebror begynner å gråte eller storesøster som blir sinna. Når slike ting skjer er det ingen som vil være sammen med han og han får mye kjeft.

 

Ingen som ser at han faktisk er en grei og hyggelig gutt. Ingen som ser at han gjemmer seg bak spisse og sinte pigger for å ikke begynne å gråte. Ingen som tar han på fanget og sier at det skal bli bra alt sammen eller at de forstår at han er sint eller lei seg.

 

 

 

 

Frem og tilbake. Frem og tilbake. Sirius sykler oppover veien og ned igjen. Ingen å leke med. Alle er på fotballbanen, til og med lillebror. Sirius sykler bort. Hører at de andre roper og har det moro. Han gr av sykkelen og går ned mot banen. «Du får ikke være med» sa de når han kom gåenes. «Du bare ødelegger». Men Sirius ville bare være med å spille. Den ene gutten dyttet han så hardt at han falt bakover. Han ville ta igjen, men noen ropte at han hadde scoret selvmål en gang. Og de andre barna lo. Sirius ble helt stille og tom inni seg. For det var sant, han hadde scoret selvmål. Han fikk en tom,ekkel følelse inni seg når han tenkte tilbake.

 

Sirius kan spille fotball. Han er ganske flink også. Men når han blir ivrig så glemmer han at det bare er lek og moro eller så husker han ikke å følge spillereglene helt. For noen ganger er det så mye bråk og lyder at han ikke kan høre. Han kan ikke høre sine egne tanker, fordi det blir kaos inni hodet hans.

 

 

 

 

Tankene til Sirius løper fortere enn beina. Han greier ikke å holde følge med dem. Heller ikke å sortere de i riktig rekkefølge. Tankene hopper og løper rundt som de selv vil.

 

Litt av det ene – og litt av det andre, ingen hele,lange tanker som kan hjelpe han til å gjøre der som er lurt og la være å gjøre det som er dumt. Han finner ut etterpå hva som er lurt eller dumt, etter hvordan folk reagerer.

 

 

 

 

Sirius har en sykdom. En sykdom ingen kan se. Ikke slik som når en brekker foten og må ha på gips, eller forstuer armen og må ha den i fatle. Sirius sin sykdom er usynlig, den er ikke fysisk.

[Anonym bruker]

Fin... og trist.

[Anonym bruker]

Sirius er det fineste guttenavnet jeg kan tenke meg.

[Lady lovely locks]

Jeg kjente en Sirius. En fantastisk gutt.

Først var det tøft og vanskelig å strekke hånden ut. Flaut, da han ikke var akseptert i gruppa. Men da jeg turte, ga det meg så mye, den sterkeste relasjonen jeg har hatt til noen. Han kaldte meg for søster'n og han var som en bror. Han lærte meg at man Må tørre å være seg selv.

 

Han er ikke blandt oss lenger. Han valgte å forlate denne vanskelige verden tidlig i sommer. Nå har jeg bare en kald sten med navne hans på å gå til.

[MissZanta]

Ja er en trist fortelling om en gutt som ikke vil noen vondt men dessverre opplever å gjøre dumme ting som da gjør at andre syns han er rar og dum.

 

Sylihe: Uff det var trist å høre om din Sirius. Dessverre er det mange slik som Sirius som velger å ta dumme valg i livet, og som ikke bare rammer de.

[Anonym bruker]

Veldig flott fortelling. Fikk meg til å tenke

[Anonym bruker]

Hva slags sykdom har denne Sirius da?

[Teline]

Hva slags sykdom har denne Sirius da?

 

Han har ingen sykdom, han har ADHD

[Anonym bruker]

Og hva var moralen?

At de andre barna burde godta at Sisius er med selv om han ødlegger spillet, sloss, banner og kaster sakene deres utover? Det ville sikkert vært fint for ham, men ikke for de andre ungene.

[Frøken Ubesluttsom]

Moralen her er vel at det ofte ligger mer bak fasaden enn hva man alltid vet og forstår.

 

Digger navnet Sirius.

[Anonym bruker]

Trist historie, heldigvis for Sirius lever han i 2012 hvor han kan få en diagnose, medisiner og hjelp. For 20 år siden ville han bli sett på som umulig og ville ikke blitt fanget opp.

 

Å ha diagnosen ADHD må ikke være et fripass til å oppføre seg som en idiot. Håper han får hjelp!

[Anonym bruker]

Selvfølgelig fint om Sirius får hjelp, men for barna rundt ham betyr det lite om han oppfører seg dårlig pga en sykdom, hjerneskade eller dårlig oppdragelse. Til slutt er det handlingene som teller.

[MissZanta]

Moralen her er vel at det ofte ligger mer bak fasaden enn hva man alltid vet og forstår.

 

Digger navnet Sirius.

 

Ja di traff riktig. Barn med ADHD/ADD gjør ikke dumme og onde valg med vilje men de gjør det fordi hjernen ikke klarer å behandle inntrykk og de sosiale antennene fort nok. Barn med ADHD/ADD er mer følsomme, mer ensomme, og føler de ikke duger til noe. De har dårlig selvtillit og selvbilde og da hjelper det ikke å møte fordommer.

 

Spesielt fra voksne. De trenger å bli tatt seriøst, at en voksen ser barnet for det det er og ikke hva det gjør. Barn med ADHD/ADD klarer ikke alltid å se konsekvensene på sine valg. Barn må få kunnskap om at ikke alt er synlig, noe er usynlig og hvorfor det er det. Barn for fordommer fra sine foreldre.

[MissZanta]

Og hva var moralen?

At de andre barna burde godta at Sisius er med selv om han ødlegger spillet, sloss, banner og kaster sakene deres utover? Det ville sikkert vært fint for ham, men ikke for de andre ungene.

 

Ja de burde godta han. Godta at han er annerledes, at han trenger hjelp med å lære regler. Ikke mener han noe vondt heller.

Men barn med ADHD/ADD avreagerer ofte med sinne når de føler at de er urettferdig behandlet eller føler at de ikke får være med i leken/spillet.

 

Barn lærer fordommer fra sine foreldre.

[Turtelduen]

Og hva var moralen?

At de andre barna burde godta at Sisius er med selv om han ødlegger spillet, sloss, banner og kaster sakene deres utover? Det ville sikkert vært fint for ham, men ikke for de andre ungene.

 

Moralen må vel være til oss foreldre vel, vi må lære barna og se lengre enn dumme ting andre gjør, vi må være barna å ta alle med, vi må lære barna å være inkluderende, vi må lære barna at det ikke er alltid at andre barn gjør dumme ting fordi dem vil, men fordi dem ikke får til pga noe som er vanskelig, vi må være barna at det er lov å være sint, men ikke å holde andre barn utenfor.

Lista er lang for hva vi foreldre må lære barna. Det er ikke fint å holde andre barn utenfor, men det skjønner ikke barna hvis dem ikke har bitt lært det.

 

Men foreldre til barn med problemer hjelper barna sine langt om dem forteller de andre foreldrene om barnet sitt på foreldremøter.

Så med det igjen, viktigheten av å stille opp på foreldremøter....

Vi har en slik i klassen til et av barna våre. Veldig bra for oss å vite.

Men ang inkludere, så gjelder det alle og ikke bare de som er syke.

Vi må lære barna å ta andre med uansett om dem har vært litt "dumme"...

[Hybelkanina]

Og hva var moralen?

At de andre barna burde godta at Sisius er med selv om han ødlegger spillet, sloss, banner og kaster sakene deres utover? Det ville sikkert vært fint for ham, men ikke for de andre ungene.

 

Ja de burde godta han. Godta at han er annerledes, at han trenger hjelp med å lære regler. Ikke mener han noe vondt heller.

Men barn med ADHD/ADD avreagerer ofte med sinne når de føler at de er urettferdig behandlet eller føler at de ikke får være med i leken/spillet.

 

Barn lærer fordommer fra sine foreldre.

 

Jeg er helt enig med deg i at alle barn bør godtas og at vi som foreldre har et ansvar for å lære barna våre å inkludere alle.

Men mener du at vi skal pålegge barna å leke med barn som bare ødelegger, er voldelige og ikke klarer å tilpasse seg? Når de andre barna har sagt fra flere ganger at de ikke vil ha det slik, skal vi da "tvinge" dem til å la "Sirius" være med i leken på hans premisser fordi han har en diagnose? Til tross for at hans voldsomme oppførsel ødelegger gleden ved leken for de andre?

 

Jeg får meg ikke til å tvinge barnet mitt til dette, og vil på ingen måte si at jeg overfører fordommer til ham av den grunn.

Endret 16. oktober 2012 av Zebrah

[Anonym bruker]

Og hva var moralen?

At de andre barna burde godta at Sisius er med selv om han ødlegger spillet, sloss, banner og kaster sakene deres utover? Det ville sikkert vært fint for ham, men ikke for de andre ungene.

 

Ja de burde godta han. Godta at han er annerledes, at han trenger hjelp med å lære regler. Ikke mener han noe vondt heller.

Men barn med ADHD/ADD avreagerer ofte med sinne når de føler at de er urettferdig behandlet eller føler at de ikke får være med i leken/spillet.

 

Barn lærer fordommer fra sine foreldre.

Helt ærlig så bryr jeg meg minimalt om årsaken til at folk slår, slenger dritt, stjeler ol. Det er handlingene som teller. Hvorfor skal jeg godta mer fra Per som har fått en diagnose enn fra Even som "bare er sånn"? han har sikkert en grunn til å oppføre seg som han gjør han også.

 

Diagnoser kan være viktige for å få den riktige behandlingen i helsevesenet ol, men kan ikke være en unskyldning for å gjøre eller si ting du ikke godtar fra andre.

[Anonym bruker]

Og hva var moralen?

At de andre barna burde godta at Sisius er med selv om han ødlegger spillet, sloss, banner og kaster sakene deres utover? Det ville sikkert vært fint for ham, men ikke for de andre ungene.

 

Ja de burde godta han. Godta at han er annerledes, at han trenger hjelp med å lære regler. Ikke mener han noe vondt heller.

Men barn med ADHD/ADD avreagerer ofte med sinne når de føler at de er urettferdig behandlet eller føler at de ikke får være med i leken/spillet.

 

Barn lærer fordommer fra sine foreldre.

Helt ærlig så bryr jeg meg minimalt om årsaken til at folk slår, slenger dritt, stjeler ol. Det er handlingene som teller. Hvorfor skal jeg godta mer fra Per som har fått en diagnose enn fra Even som "bare er sånn"? han har sikkert en grunn til å oppføre seg som han gjør han også.

 

Diagnoser kan være viktige for å få den riktige behandlingen i helsevesenet ol, men kan ikke være en unskyldning for å gjøre eller si ting du ikke godtar fra andre.

Nei, det er ikke en unnskyldning men en forklaring. I en slik situasjon bør jo også voksne være ekstra oppmerksomme på hvor problemet er og hjelpe f.eks. Sirius i situasjoner som blir vanskelig for både ham og de andre ungene. Unger bør få en forklaring på hvorfor f.eks. Sirius oppfører seg slik han gjør. Ikke fordi det skal være godtatt å oppføre seg slik. Per definisjon er ADHD en funksjonshemming og det bør det bli tatt hensyn til - om ikke annet ved at det skal være enkelt å si fra til voksne når det skjer noe så får de voksne hjelpe Sirius. (Nå har jeg brukt Sirius som eksempel fordi det var han det begynte med her) Nå har det seg slik at for ikke lenge siden fikk jeg ADHD-diagnose selv, og i klassen til min sønn er det også en med ADHD som min sønn bestandig har syntes vært plagsom på grunn av temperamentet. Det har aldri - så vidt jeg vet - blitt sagt noe om ADHD i klassen men siden vi kjenner foreldrene til han andre litt så vet vi om diagnosen. Da jeg fikk diagnosen og fikk satt litt ord på ting om ADHD til sønnen min så skjønte han også han i klassen litt bedre - og godtar at han kan ha problemer med temperamentet på en helt annen måte enn før. Ikke at de blir venner av den grunn men det kan like gjerne være av andre grunner fordi min sønn klarer til en viss grad å se grunnen til at ting er som det er.

[Anonym bruker]

Dette er historien om Sirius

 

Sirius er en 9 år gammel gutt som bor sammen med sine foreldre og to søsken på 6 og 14 år. Han går på skolen, i 4. klasse, og er en morsom gutt. Han kan fortelle rare og gøyale ting, og ikke minst løper han kjempefort og er god til å skate. En dag på skolen, er det noe Sirius ikke helt får til, da kommer det en kommentar om at han ikke skjønner noe. Sirius blir trist og føler seg dum – som om han ikke duger til noe.

 

Slike tanker er ikke helt ukjente for Sirius, og hver gang han får slike tanker, blir han helt tom og kald innvendig. Han vil ikke være dum. Og ofte var det jo slik at han faktisk hadde fortstått, men så ble det allikevel bare feil og tull.

 

Når Sirius er lei seg, føler han seg nesten som et pinnsvin. En ball som ruller seg sammen, slik at ingen ser det ekte ansiktet hans, bare piggene. Det var storesøsteren til Sirius som en gang sa at han var så piggete. Det var den gangen da Sirius bannet og kalte storesøsteren for stygge ting og kastet alle bøkene hennes på gulvet. «Du er så piggete, Sirius», sa hun – «Du bli rasende på meg fordi jeg skal hjelpe deg med leksene, men egentlig er du lei deg for noe annet. Når du blir sånn, glemmer jeg at du egentlig er den gode lillebroren min. Når du banner, slår, sier stygge ting og ødelegger for andre, er det vanskelig å skjønne at du egentlig bare er trist eller lei deg», fortsatte hun. Og storesøster hadde veldig rett, for Sirius var litt som en pinnsvin. Noen ganger kom piggene frem, selv om han egentlig ikke ønsket det. Og det hjelper ikke at pinnsvin egentlig er søte små dyr, for folk viker for piggene deres, for de kan gjøre dem vondt.

 

Sirius tenker ofte over det. De stygge ordene, slåsskampene i skolegården, de ødelagte skolebøkene, når han gråter og storesøster blir sinna – når slike ting skjer, er det ingen som vil være sammen med ham, ingen som liker ham. Og han får kjeft, mye kjeft. Da er det ingen som ser at han egentlig er en grei, hyggelig og morsom gutt. Ingen som ser at han gjemmer seg bak spisse og sinte pigger, bare fordi han ikke vil gråte. Ingen som vil ha ham på fanget for å trøste – si at alt kommer til å gå bra, eller bare viser at de forstår at han er sint eller lei seg.

 

Frem og tilbake, frem og tilbake. Sirius sykler oppover veien og ned igjen. Det er ingen å leke med, alle er på fotballbanen, ja, til og med lillebror. Sirius sykler bort, hører de andre barna som roper og har det morsomt. Han går av sykkelen og går ned mot banen, bare for å høre det: «du får ikke være med, du bare ødelegger». Men Sirius skal ikke ødelegge, han vil bare være med, spille og ha det morsomt som de andre barna. Den ene gutten dytter Sirius så hardt at han faller bakover. Han vil ta igjen, men noen roper at Sirius en gang har scoret selvmål, og de andre barna ler. Sirius føler seg tom og blr helt stille, for det er sant, han har scoret selvmål før.

 

Det er ikke det at han ikke kan spille fotball, for Sirius er ganske flink, faktisk. Det er bare det at han blir litt for ivrig, og da er det fort gjort å glemme at det bare er lek og moro, og da glemmes spilreglene litt for fort. Noen ganger er det så mye lyd og bråk at han ikke hører hva som sies, han hører bare sine egne tanker, for inne i hodet er det kaos.

 

Tankene til Sirius løper fortere enn bena. Han klarer ikke å holde tritt med dem, og klarer heller ikke å sortere dem i riktig rekkefølge. Tankehoppere, kaller han dem, de hopper og løper rundt som de selv vil. Litt av det ene – og så litt av det andre. Det er ingen hele, lange tanker som kan hjelpe Sirius å gjøre det som er lurt, og å la være å gjøre det som er dumt. Det er først etterpå at han skjønner hva som er lurt og dumt, og hvordan folk reagerer på handingene hans.

 

For Sirius har en sykdom. Det er en sykdom ingen kan se. Ikke på den måten som når man brekker en fot og den må gipses for å bli fin igjen, eller når man forstuer armen og må ha den i fatle. Sirius sin sykdom er usynlig, den er ikke fysisk. Men den er like fullt der.

 

 

(jeg skulle gjerne ha kommet med en bedre avslutning, eller en bedre historie, men jeg fokusere heller på å renskrive).

[Anonym bruker]

Dette er historien om Sirius

 

Sirius er en 9 år gammel gutt som bor sammen med sine foreldre og to søsken på 6 og 14 år. Han går på skolen, i 4. klasse, og er en morsom gutt. Han kan fortelle rare og gøyale ting, og ikke minst løper han kjempefort og er god til å skate. En dag på skolen, er det noe Sirius ikke helt får til, da kommer det en kommentar om at han ikke skjønner noe. Sirius blir trist og føler seg dum – som om han ikke duger til noe.

 

Slike tanker er ikke helt ukjente for Sirius, og hver gang han får slike tanker, blir han helt tom og kald innvendig. Han vil ikke være dum. Og ofte var det jo slik at han faktisk hadde fortstått, men så ble det allikevel bare feil og tull.

 

Når Sirius er lei seg, føler han seg nesten som et pinnsvin. En ball som ruller seg sammen, slik at ingen ser det ekte ansiktet hans, bare piggene. Det var storesøsteren til Sirius som en gang sa at han var så piggete. Det var den gangen da Sirius bannet og kalte storesøsteren for stygge ting og kastet alle bøkene hennes på gulvet. «Du er så piggete, Sirius», sa hun – «Du bli rasende på meg fordi jeg skal hjelpe deg med leksene, men egentlig er du lei deg for noe annet. Når du blir sånn, glemmer jeg at du egentlig er den gode lillebroren min. Når du banner, slår, sier stygge ting og ødelegger for andre, er det vanskelig å skjønne at du egentlig bare er trist eller lei deg», fortsatte hun. Og storesøster hadde veldig rett, for Sirius var litt som en pinnsvin. Noen ganger kom piggene frem, selv om han egentlig ikke ønsket det. Og det hjelper ikke at pinnsvin egentlig er søte små dyr, for folk viker for piggene deres, for de kan gjøre dem vondt.

 

Sirius tenker ofte over det. De stygge ordene, slåsskampene i skolegården, de ødelagte skolebøkene, når han gråter og storesøster blir sinna – når slike ting skjer, er det ingen som vil være sammen med ham, ingen som liker ham. Og han får kjeft, mye kjeft. Da er det ingen som ser at han egentlig er en grei, hyggelig og morsom gutt. Ingen som ser at han gjemmer seg bak spisse og sinte pigger, bare fordi han ikke vil gråte. Ingen som vil ha ham på fanget for å trøste – si at alt kommer til å gå bra, eller bare viser at de forstår at han er sint eller lei seg.

 

Frem og tilbake, frem og tilbake. Sirius sykler oppover veien og ned igjen. Det er ingen å leke med, alle er på fotballbanen, ja, til og med lillebror. Sirius sykler bort, hører de andre barna som roper og har det morsomt. Han går av sykkelen og går ned mot banen, bare for å høre det: «du får ikke være med, du bare ødelegger». Men Sirius skal ikke ødelegge, han vil bare være med, spille og ha det morsomt som de andre barna. Den ene gutten dytter Sirius så hardt at han faller bakover. Han vil ta igjen, men noen roper at Sirius en gang har scoret selvmål, og de andre barna ler. Sirius føler seg tom og blr helt stille, for det er sant, han har scoret selvmål før.

 

Det er ikke det at han ikke kan spille fotball, for Sirius er ganske flink, faktisk. Det er bare det at han blir litt for ivrig, og da er det fort gjort å glemme at det bare er lek og moro, og da glemmes spilreglene litt for fort. Noen ganger er det så mye lyd og bråk at han ikke hører hva som sies, han hører bare sine egne tanker, for inne i hodet er det kaos.

 

Tankene til Sirius løper fortere enn bena. Han klarer ikke å holde tritt med dem, og klarer heller ikke å sortere dem i riktig rekkefølge. Tankehoppere, kaller han dem, de hopper og løper rundt som de selv vil. Litt av det ene – og så litt av det andre. Det er ingen hele, lange tanker som kan hjelpe Sirius å gjøre det som er lurt, og å la være å gjøre det som er dumt. Det er først etterpå at han skjønner hva som er lurt og dumt, og hvordan folk reagerer på handingene hans.

 

For Sirius har en sykdom. Det er en sykdom ingen kan se. Ikke på den måten som når man brekker en fot og den må gipses for å bli fin igjen, eller når man forstuer armen og må ha den i fatle. Sirius sin sykdom er usynlig, den er ikke fysisk. Men den er like fullt der.

 

 

(jeg skulle gjerne ha kommet med en bedre avslutning, eller en bedre historie, men jeg fokusere heller på å renskrive).

Skal teksten brukes til noe annet enn diskusjon her inne? Om den akal fungere som en novelle for eksempel har du litt å jobbe med i forhold til handlingen i historien. Virker mer som noe som kunne stått bak på en roman for å fortelle hva boka handler om.

[MissZanta]

De små historiene er hentet i fra bøkene Sirius - i Farta og Boken om Sirius.