Jeg vet ikke mine arme råd

[Anonym bruker]

Nå har det seg sånn at min samboer har flyttet 30 mil unna for å studere. Før han dro elsket vi verandre. Vi hadde store planer for fremtiden og drømmer. Vi var lykkelige, bortsett fra at begge var svært stresset og slitne pga en stor oppussing av huset og at min samboer gikk skole. Jeg har gått hjemme i snart et år pga jeg har vært plaget med en del depresjoner. Er bipolar.

 

Nå ringte han for noen dager siden å sa at han elsket meg ikke like mye som før. Han har gått i et helt år og følt at forholdet vårt skranglet. Men han skjønte det for alvor når han flyttet på hybel å tilbrakte mye tid for seg selv. Jeg har egentlig en formening om at det har med at han kan gjøre "hva han vil". At han kan ligge å sove uten at noen trenger ham på dagtid, at han kan spise hva han vil eller dra på trening når han vill.

 

Jula i fjor hadde vi det veldig dårlig. Jeg var i en stor depresjon pluss at han ga rett og slett faen i hvor mye jeg arbeidet pluss at jeg var alene om ansvaret på jenta vår på 2, samt 2 hunder som krevde sitt. Men etter denne episoden trodde jeg at vi hadde fått ordnet opp i alt. At vi hadde blitt sterkere. Jeg følte nå det i allefall.

 

I telefonsamtalen lurer han på hvordan vi skal gjøre det med datteren vår hvis vi bestemmer oss for å gjøre det slutt. Han følte at vi ikke husker når vi hadde gjort noe for hverandre. På et vis skjønte jeg at han hadde litt rett, men samtidig er det de små tingene som for meg betyr svært mye. En klem, et smil eller å ligge sammen å holde rundt hverandre. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få til å vise ham at jeg elsker han å gi ham fine ting eller gjør fine tinf som viser at jeg elsker ham. Er så vanskelig når han ikke er hjemme. Den dagen han ringte meg tegnet jeg en tegning (Er god på å tegne, men har ikke gjort det på en god stund). Tegningen er 2 hender som holder hverandre, mens det står på siden: "Det er umulig": Sa stoltheten. "Det er risikabelt": Sa opplevelsen. "Det er meningsløst": Sa fornuften. "Gi det en sjanse": Hvisket hjertet. Det var det første jeg kom på som jeg ville gi ham. Sendte det i posten til ham dagen etter. Jeg tror egentlig han vil gjøre det slutt nå. Ettersom han sa at han ikke elsket meg like mye som før. Samtidig sa ham at når man elsker noen er man villig til å dø for den man elsker, og det var han ikke villig til lengre. Jeg ble gråtkvalt av smerte, for jeg er villig til å dø for ham. Jeg er faktisk villig til å gjøre hva som helst for ham. Det gjør fortsatt så utrolig vondt. Jeg har sittet oppe på kveldene å strigrått når jenta har lakt seg. Når vi har natta-samtalen sier han før han legger på at han elsker meg, men jeg tror han lyver. Det hjelper heller ikke på at han går et studie der 90% er bare jenter. Huff, det er bare så utrolig vondt. Er så vanskelig dette. Hadde vært enklere hvis han kom hjem snart, men han kommer ikke hjem før til jul.

 

Undskyld at dette kanskje ble rotete, er bare så full av følelser. Det gjør så utrolig vondt. Er det andre som har kommet seg på bena igjen? Som har lært å elske hverandre igjen? Og isåfall hva gjorde dere?

[Fuglefrø]

Huff, jeg fikk utrolig vondt av deg nå. Jeg håper virkelig at når alt det nye og spennende har lagt seg litt, innser han at han elsker deg og savner deg og at dere får det til å fungere...

 

God klem til deg fra meg..

[BikkjeBisk]

Tusen takk, Får håpe du har rett.

 

HI

Endret 11. oktober 2012 av BikkjeBisk