Hvor skal jeg gjøre av meg?

[Anonym bruker]

Hva skal man gjøre når barnefar får en til å å føle seg deprimert, har lyst til å grine, griner, har en vond følelse i magen, frustrert, sint, you name it.. Og man ikke vil la dette gå utover barnet i magen, men har ingen plass å gå?

[FruTaraldsen]

Jeg ville snakket med en nær vennine/mamma/noen du stoler på og fortalt om dette. Det høres ikke godt ut å ha det sånn.

Er dette noe som har vært et problem før du ble gravid også?

 

Linda

[Anonym bruker]

Da søker du hjelp hos helsestasjon, familievernkontor og/eller kommunen. Har du gode venner og familie så snakker du med disse også! Og du søker hjelp nå - det er fremdeles tid i dag til å ringe offentlige kontorer som helsestasjon, familievernkontor osv.

 

Du er sterkere enn du tror, du bærer et nytt liv i magen din, det er du som bærer det frem, det er du som takler hormoner og fysiske endringer. Barnefar gjør ikke noe av dette...

 

Søk hjelp nå, for din egen del og for den lille i magen!

 

Klem

[Anonym bruker]

Høres veldig trist ut, men jeg har ingen venner.. De jeg trodde jeg hadde ville egentlig bare ned i buksa mi, så de forduftet jo med en gang jeg fikk meg type.. De to jentevennene jeg har er det umulig å snakke med, og hadde jeg gjort det hadde han hatet at jeg snakket om ham.. Det er jo noe jeg forstår og kan respektere.. Familien kan jeg ikke gå til for da orker ikke han å snakke med dem på iallefall 1 år har han sagt før.. Og at det er slik han føler må jeg jo og respektere, for kan jo ikke la det skje.. Uff, han høres vell helt forferdelig ut nå, men han har utrolig mange gode kvaliteter og, og det er ingen tvil i hjertet mitt at det er vi to som skal dele livet sammen.. Selv om han kanskje har litt barnslige synspunkter på visse ting, og han sliter veldig pga ting som har skjedd før jeg møtte ham, og det er helt naturlig at han ikke har kommet seg helt fra det! Grunnen til at han får meg til å føle det slik er fordi han i perioder har utrolig mye frustrasjon som må ut, og dette går ut over at jeg ikke får noenting gjort.. Vi har begge ADHD, men han fungerer igrunn bedre enn folk uten ADHD. Jeg sliter litt mer med å få ting gjort og å fullføre ting.. Vi har tidligere røyket hasj, men sluttet såklart helt da jeg ble gravid, 1 måned til nå så er alt ute av systemet mitt og jeg blir helt meg selv igjen Hasjen har jo gjort meg lat, så ting har ikke blitt gjort i den grad det burde i hjemmet.. Siden han har jobb og ikke jeg er det jeg som tar meg av den biten. Og før thc'en er kommet helt ut av kroppen min blir jeg jo sliten og ''lat'' fordi jeg er gravid.. Men jeg rydder hvær dag, jeg vasker klær, jeg gjør det jeg kan, det er noen små filleting som ikke blir gjort hvær dag, men jeg mener det ikke er grunn til å klikke helt og fortelle meg at jeg skal ta abort og at vi skal slå opp annenhvær dag fordeom.. Jeg er så vandt til det at jeg bryr meg ikke lengre, lar ham bare få det ut, selv om han får det ut på meg, og han er alltid glad igjen noen timer senere.. Men Jeg får vondt av det, som jeg skrev i det forrige innlegget, og det er ikke bra for barnet vårt, og det må han begynne å tenke mer på, selv om han har sine problemer.. Jeg prøvde å ringe jordmor i dag, men det var visst ingen på jobb så må prøve igjen imorgen.. Men vill ikke fortelle henne dette heller, for hun skal jo møte ham, og synes ikke han trenger å bli dømt før han får gjort ett førsteintrykk selv..

[FruTaraldsen]

Høres ikke ut som en god situasjon. Stoler du på moren din f.eks? Du må jo ikke fortelle han at du snakker med henne..

å ta en prat med jordmor er ikke dumt, men parterapi kan kanskje også være en greie for dere om dere begge innser at dere har et problem i forholdet.

[LillaGorilla♥♥]

Hvorfor skal du respektere hans følelser når han ikke respekterer dine?