Jeg misliker min egen far. Er det lov å kutte han ut?

[Anonym bruker]

Jeg beklager, dette ble lengre enn jeg tenkte....

 

 

 

Mamma og pappa var ikke sammen når jeg kom til verden, men han hadde meg på besøk innimellom fra jeg var 4-5 til jeg var sånn rundt 12. Da gadd ikke jeg mer selv, fordi jeg ikke kjente noen der og venner hjemme hos mamma var viktigere.

Jeg har 2 barn. Når jeg fikk min første kom han på sykehuset og var der 1 time. Kom 3 mnd etterpå med julegaver og var inne hos meg i 5 minutter fordi jeg sa han kunne komme å hilse på barnebarnet. Så var vi der i mars, og så kom han etter 6 mnd i bursdagen til datteren min.

 

Ser han sånn i snitt 4 ganger i året, men når vi er der så er det kun i bursdager og da med mange andre folk tilstedet. Han prater omtrent ikke med oss, bare med sin egen familie om seg og sitt, og om hva naboen til Kjell nedi byen som er gift med Torill (de som kjøpte den hytta vettu) gjorde igår når han skulle starte gressklipperen. Altså, dette er fiktivt, men det er det det går i når vi er der. Mannen og jeg sitter som regel og prater sammen oss to, og venter i spenning på at noen skal ta seg tid til å snakke med oss som de tross alt ikke har sett på evigheter.

 

I bryllupet mitt klaga han på maten, han klaga på kaka, stemora mi tok broren min med på butikken å handla fordi han ikke likte maten. Når det var kaker satt de i gangen for seg selv, mens vi andre satt rundt bordet og spiste og kosa oss. De dro kl 20.30, med unnskyldningen om at ungene måtte legge seg, og det var jo så laaaaangt hjem! (30 minutter å kjøre)

 

Nå var pappa (og kun han, søskna mine var syke) i bursdag hos ungene her for en stund siden. Han var 1 time før han begynte å kikke på klokka for å komme seg hjem. Etter 2 timer dro han, for da hadde han tross alt vært der lenge!

 

Ungene mine kjenner han ikke, jeg snakker aldri med han utenom når det er pga plikt (bursdager her eller der) og han kjenner oss faktisk ikke. Han kjenner ikke mannen min, han kjenner ikke meg. Han vet ikke hva ungene gjør på fritida, og hva de liker. Sønnen min sa at "nei, han er ikke bestefar...jeg har en bestemor og en bestefar jeg"

 

Han har aldri betalt mer enn minstebidrag til mamma, fordi han satte firmaet over på kona. Når jeg ble 18 hadde han "plutselig" fått en inntekt på 1.2 millioner og over 6 mill i formue. Alt dette har han dratt unna for å slippe å betale bidrag. Han har kjøpt et par ridestøvler til meg en gang, og thats it. Nå driver han å stikker til meg penger de få gangene jeg ser han (snakk om 500kr) som han må gjemme mens han gir til meg så ikke kona ser det.

 

Jeg er så møkklei! Han har 2 unger til, med kona. De får alt de peker på, han stiller opp og følger hit og dit. Han er med på alt. Men meg? Nei, jeg er tydeligvis ikke verdt strevet....

Han sa på et tidspunkt når vi snakket om at vi kanskje ønsket oss et barn til "Hæ?? 3 unger?? Det er MER ENN NOK med 2".....takk, sa jeg da. Han har jo 3 selv!

 

Har tanta mi og besteforeldrene mine i samme område, men de er jo like interessert i meg og mitt som det han er .....Hvordan kan jeg slå opp med min egen far??

[Tigerpote]

Hm, må du gjøre det så formelt? Kan du ikke bare svelge kamelene og ha minimalt med kontakt med ham?

 

Jeg tenker at bitterhet sjelden medfører noe godt, og da tenker jeg på deg. Vil DU har det godt med deg selv ved å "slå opp" med din egen far? Jeg hadde ikke gjort det.

[Anonym bruker]

Jeg har jo minimalt med kontakt, men det plager meg at han virkelig ikke interesserer seg for meg og mine i det hele tatt. Og ikke minst, at han ikke bryr seg om sine egne barnebarn...

 

Hvis jeg ikke ringer til han, så snakker jeg ikke med han mer enn hver 6-7. mnd (det er da bursdagene kommer igjen)

[Anonym bruker]

For en drittsekk. Ville ikke funnet meg i det. Faren min fikk "ny familie" og frosset meg ut av familien da jeg var 11 ca. (hadde et nært forhold før det). Han begår store underslag fra familiens formue etter det jeg skjønner, og jeg har ikke hatt noen tilgang til familiens landsted mm. (som er arvet fra mine besteforeldre) siden 90-tallet. Han har millioninntekt, men betalte alt for lite bidrag og begrunnet det med at han måtte "forsørge" disse usurpatorene (hans nye kone har barn fra før, gudskjelov har de ingen felles). En påstand som falt på sin egen urimelighet da faren til disse barna tjente ca. 3 millioner i året.

 

Nå gidder jeg ikke lenger forholde meg til denne personen og har ikke snakket med ham på flere år. Han har prøvd å kontakte meg to ganger de siste to årene og har ikke fått noe svar.

[Anonym bruker]

For en drittsekk. Ville ikke funnet meg i det. Faren min fikk "ny familie" og frosset meg ut av familien da jeg var 11 ca. (hadde et nært forhold før det). Han begår store underslag fra familiens formue etter det jeg skjønner, og jeg har ikke hatt noen tilgang til familiens landsted mm. (som er arvet fra mine besteforeldre) siden 90-tallet. Han har millioninntekt, men betalte alt for lite bidrag og begrunnet det med at han måtte "forsørge" disse usurpatorene (hans nye kone har barn fra før, gudskjelov har de ingen felles). En påstand som falt på sin egen urimelighet da faren til disse barna tjente ca. 3 millioner i året.

 

Nå gidder jeg ikke lenger forholde meg til denne personen og har ikke snakket med ham på flere år. Han har prøvd å kontakte meg to ganger de siste to årene og har ikke fått noe svar.

 

Men hva gjør jeg da? Jeg har jo 2 søsken der (som ikke bryr seg veldig om oss de heller) og de feirer bursdager hvert år. Da blir jo vi invitert. Takker nei? Det er jo ikke dems feil at vi deler samme dumme far....

[Ikkesåallerværst]

Du kan jo være i samme selskap som han selv om du kutter kontakten? Enklere sagt enn gjort, jeg vet. Men uansett: enten må man ta sine foreldre slik de er og komme til ro med at de må passe på seg selv og ikke la de ødelegge selvbildet ditt, eller så må man kutte kontakten. Alt annet er seigpining..

[Hybelkanina]

Du har jo allerede fint lite kontakt med denne mannen, så hvorfor ikke bare la det skure og gå, om ikke annet for dine halvsøskens skyld? Skal du "slå opp" med pappa så slår du jo også opp med dine egne søsken. Nå så jeg ikke om du skrev hvor gamle disse er, men det er vel naturlig at de ikke engasjerer seg allverdens i en voksen søster og hennes barn så lenge de er barn eller tenåringer selv. Men søsken er gull verdt. Kanskje dere går et godt forhold når de blir voksne? Det finner du ikke ut av om du må ha et formelt brudd med faren din. Ja, han er en tosk, liten tvil om det. Men for søsknenes skyld ville jeg holdt ut og jattet med ham de få gangene i året dere sees.

[Anonym bruker]

Bare kutt ham. Ikke inviter ham, ikke snakk med ham, bare unngå ham. Av måten han oppfører seg på så vil jeg ikke tro han vil bli noe annet enn glad for at han slipper disse "pliktmøtene". Om han nå så skulle kommentere det så bare si sannheten: At du er like intressert i ham som han er i deg. Altså null nada ingenting..

 

Jeg har gjort dette med mange familiemedlemmer. Jeg gidder ikke ha kontakt med noen som er farlig for meg, ikke intressert, eller rett og slett bare egoister. Jeg møter enda mange i familieselskaper, men da nikker jeg et hei og prøver å snakke minst mulig med dem. Sånn er det bare....

[Liv & Røre]

Det høres ikke ut som du heller gjør stort for å få god kontakt når du bare sitter der i selskaper og prater med din mann mens du venter på at andre skal ta initiativet til å starte en samtale med deg. Det må gå begge veier vettu. Og jeg synes det høres ut som han prøver. Nei, fei for egen dør og inviter de heller litt utenom bursdager. Forøvrig synes jeg dette er liten grunn til å kutte kontakten.

[Anonym bruker]

Min far har vel vært veldig lik din ift ny familie, unndradd bidrag osv. osv.

 

Har ikke sett pappaen min siden 1995, jeg. Da ga jeg opp. Skulle prøve å ta opp kontakt med min ene halvbror for en del år siden. Da spurte min far halvbroren min om han kunne spørre hva som skulle til for at jeg og han skulle få kontakt igjen. Jeg sa at det eneste han trenger å gjøre er å slå nummeret mitt og være villig til å snakke med meg. Har fremdeles ikke fått den telefonen, så viljen er nok ikke så stor, eller kanskje det går på evnen - han er nok livredd for alt som heter følelser, og han vet jeg ikke er det.

 

Hvis min far faktisk hadde stilt opp fire ganger i året så hadde jeg trolig hatt kontakt med ham. For tro meg, det er vondt å kutte helt, og det er ikke noe man skal gjøre uten videre.

Men, jeg forstår veldig godt følelsene dine, HI, det gjør jeg virkelig!! Våre fedre høres nesten ut som kloninger :/

Du må finne ut hva som er riktig for deg. Men jeg ville forsøkt å prate med ham før du evt kutter ham ut. Jeg forsøkte å snakke med min far, jeg prøvde å få ham med til en psykolog som kunne hjelpe oss til å få et bedre forhold, men det var ingen vilje eller evne fra hans side. Da ga jeg opp.... noe hele familien på den siden mener beviser at jeg er helt urimelig og en fæl person, de har baksnakket meg masse (jeg får vite det via andre som synes det er fælt at familien min snakker slik om meg). En ting er å miste en person, en annen ting er å miste en hel familie....

 

Vet egentlig ikke hva jeg vil med det jeg skriver her... bare vær helt sikker på at du gjør det riktige for deg og barna dine om du velger å kutte kontakten. Min farfar ble forresten en god farfar siste par årene han levde, og jeg ville ikke vært uten den opplevelsen (han døde før jeg kuttet kontakten med min far). Det var en kjempefin opplevelse å oppleve at han så meg og satte pris på meg i steden for å bare være den distanserte og kalde han tilsynelatende hadde vært tidligere. Så folk kan forandre seg også. Troen på at min far vil gjøre det er vel nesten ikke-eksisterende, men likevel har jeg fremdeles et ørlite håp om at det samme skal skje med min far...

[Anonym bruker]

Det høres ikke ut som du heller gjør stort for å få god kontakt når du bare sitter der i selskaper og prater med din mann mens du venter på at andre skal ta initiativet til å starte en samtale med deg. Det må gå begge veier vettu. Og jeg synes det høres ut som han prøver. Nei, fei for egen dør og inviter de heller litt utenom bursdager. Forøvrig synes jeg dette er liten grunn til å kutte kontakten.

 

Vel, nå er det ikke sånn at jeg har gjort det bestandig. Fra jeg var 6 så var det jeg som ringte å spurte om jeg kunne være hos han. Han ringte aldri og spurte om jeg ville komme til han....

Har invitert han opptil flere ganger, men nei, han har aldri tid. Han var dog innom en gang for en spesifikk ting for et års tid siden. Da var han hos oss i 15 minutter og ordnet det han skulle, og dro igjen. Da var mine svigerforeldre der, og de sto og måpte når han dro. Han sa ikke engang HEI til barnebarna sine. De prøvde å få kontakt, men han avfeide de og fortsatte med det han gjorde.

 

Er det virkelig noe å "samle på"?

 

Og reise fra bryllupet til sin egen datter fordi de andre barna lissom er trøtte? Søstra mi sa forresten "Vi er ikke trøtte, du bare sier det fordi du ikke gidder å være her lenger"....

[Anonym bruker]

Min far har vel vært veldig lik din ift ny familie, unndradd bidrag osv. osv.

 

Har ikke sett pappaen min siden 1995, jeg. Da ga jeg opp. Skulle prøve å ta opp kontakt med min ene halvbror for en del år siden. Da spurte min far halvbroren min om han kunne spørre hva som skulle til for at jeg og han skulle få kontakt igjen. Jeg sa at det eneste han trenger å gjøre er å slå nummeret mitt og være villig til å snakke med meg. Har fremdeles ikke fått den telefonen, så viljen er nok ikke så stor, eller kanskje det går på evnen - han er nok livredd for alt som heter følelser, og han vet jeg ikke er det.

 

Hvis min far faktisk hadde stilt opp fire ganger i året så hadde jeg trolig hatt kontakt med ham. For tro meg, det er vondt å kutte helt, og det er ikke noe man skal gjøre uten videre.

Men, jeg forstår veldig godt følelsene dine, HI, det gjør jeg virkelig!! Våre fedre høres nesten ut som kloninger :/

Du må finne ut hva som er riktig for deg. Men jeg ville forsøkt å prate med ham før du evt kutter ham ut. Jeg forsøkte å snakke med min far, jeg prøvde å få ham med til en psykolog som kunne hjelpe oss til å få et bedre forhold, men det var ingen vilje eller evne fra hans side. Da ga jeg opp.... noe hele familien på den siden mener beviser at jeg er helt urimelig og en fæl person, de har baksnakket meg masse (jeg får vite det via andre som synes det er fælt at familien min snakker slik om meg). En ting er å miste en person, en annen ting er å miste en hel familie....

 

Vet egentlig ikke hva jeg vil med det jeg skriver her... bare vær helt sikker på at du gjør det riktige for deg og barna dine om du velger å kutte kontakten. Min farfar ble forresten en god farfar siste par årene han levde, og jeg ville ikke vært uten den opplevelsen (han døde før jeg kuttet kontakten med min far). Det var en kjempefin opplevelse å oppleve at han så meg og satte pris på meg i steden for å bare være den distanserte og kalde han tilsynelatende hadde vært tidligere. Så folk kan forandre seg også. Troen på at min far vil gjøre det er vel nesten ikke-eksisterende, men likevel har jeg fremdeles et ørlite håp om at det samme skal skje med min far...

 

Akkurat sånn det er her og. Han ringer ikke. Han gidder ikke engasjere seg! Hvis jeg ringer og spør om vi kan ta en tur så er det alltid en unnskyldning. Den beste er jo faktisk at "nei, jeg er alene hjemme med ungene jeg, så det passer ikke".... Eller den gangen jeg var hos farmor og ringte han og spurte om han ville komme en tur opp og hilse på meg og ungene "Nei, jeg må handle inn til middag jeg, så det passer ikke nå"....

[Arie]

Jeg har samme forholdene selv. Min løsning på problemet har vært å jobbe med meg selv. Han får jeg ikke gjort noe med.

 

For det første måtte jeg skru ned forventningene mine. Slutt å vær bitter og sur. Det går bare ut over deg selv. Dette var det som lettet mest. Du blir bare skuffet hvis du forventer noe.

 

For det andre måtte jeg vurdere om jeg orket å komme i en konflikt med han; JEg vil ikke se deg mer- kommentar. Det orket jeg ikke, så løsningen min er å ta i mot hvis det kommer noe godt. Penger, gaver til unger, meg, eller besøk. - Takk, takk pappa, det var koselig. God tur hjem.

 

JEg kontakter sjelden, aldri han. Han er hjemme hele tiden og har mye tid, jeg lever barnefamilie livet og dagene flyr. Så jeg mener det er han som skal være den som tar kontakt.

 

Jeg vil ha de i livet mitt som ønsker å være der, resten kan bare fade ut. Men ikke bruk tiden din på å være sur og bitter. Konsentrer deg om det some r viktig; ditt liv og dine unger.

 

Dette var min løsning. Lykke til med å finne din.

 

Klem klem.

[Anonym bruker]

Min far har vel vært veldig lik din ift ny familie, unndradd bidrag osv. osv.

 

Har ikke sett pappaen min siden 1995, jeg. Da ga jeg opp. Skulle prøve å ta opp kontakt med min ene halvbror for en del år siden. Da spurte min far halvbroren min om han kunne spørre hva som skulle til for at jeg og han skulle få kontakt igjen. Jeg sa at det eneste han trenger å gjøre er å slå nummeret mitt og være villig til å snakke med meg. Har fremdeles ikke fått den telefonen, så viljen er nok ikke så stor, eller kanskje det går på evnen - han er nok livredd for alt som heter følelser, og han vet jeg ikke er det.

 

Hvis min far faktisk hadde stilt opp fire ganger i året så hadde jeg trolig hatt kontakt med ham. For tro meg, det er vondt å kutte helt, og det er ikke noe man skal gjøre uten videre.

Men, jeg forstår veldig godt følelsene dine, HI, det gjør jeg virkelig!! Våre fedre høres nesten ut som kloninger :/

Du må finne ut hva som er riktig for deg. Men jeg ville forsøkt å prate med ham før du evt kutter ham ut. Jeg forsøkte å snakke med min far, jeg prøvde å få ham med til en psykolog som kunne hjelpe oss til å få et bedre forhold, men det var ingen vilje eller evne fra hans side. Da ga jeg opp.... noe hele familien på den siden mener beviser at jeg er helt urimelig og en fæl person, de har baksnakket meg masse (jeg får vite det via andre som synes det er fælt at familien min snakker slik om meg). En ting er å miste en person, en annen ting er å miste en hel familie....

 

Vet egentlig ikke hva jeg vil med det jeg skriver her... bare vær helt sikker på at du gjør det riktige for deg og barna dine om du velger å kutte kontakten. Min farfar ble forresten en god farfar siste par årene han levde, og jeg ville ikke vært uten den opplevelsen (han døde før jeg kuttet kontakten med min far). Det var en kjempefin opplevelse å oppleve at han så meg og satte pris på meg i steden for å bare være den distanserte og kalde han tilsynelatende hadde vært tidligere. Så folk kan forandre seg også. Troen på at min far vil gjøre det er vel nesten ikke-eksisterende, men likevel har jeg fremdeles et ørlite håp om at det samme skal skje med min far...

 

Akkurat sånn det er her og. Han ringer ikke. Han gidder ikke engasjere seg! Hvis jeg ringer og spør om vi kan ta en tur så er det alltid en unnskyldning. Den beste er jo faktisk at "nei, jeg er alene hjemme med ungene jeg, så det passer ikke".... Eller den gangen jeg var hos farmor og ringte han og spurte om han ville komme en tur opp og hilse på meg og ungene "Nei, jeg må handle inn til middag jeg, så det passer ikke nå"....

 

Ser det du har svart meg her og i innlegg nr 11...

Akkurat har min far vært i alle år også. Jeg er rimelig sikker på at sist gang min far faktisk kom inn og satte seg ned i min leilighet var i 1990.....! Og da fordi hans daværende kone insisterte! (Hun er en flott dame som jeg vurderer å ta opp kontakten med nå som de er skilt, kanskje kan jeg få kontakt med mine to halvsøsken der.)

Etter dette har pappa aldri "hatt tid", han stod alltid i døren, fem minutter, 15 minutter, en halv time... men han hadde aldri tid til å komme inn i gangen en gang. Jeg forstår det ikke, for på ene siden er det jo tydelig at han vil ha kontakt, jeg vet faktisk at han er glad i meg (på sin måte)... men han evner tydeligvis ikke å være nær følelsesmessig, ikke med meg i hvert fall.

 

Jeg synes det er trist, for han er på mange måter en god og snill person og han ville hatt masse å lære barnebarn, han har så mye kunnskap som kommer til å forsvinne med ham.

 

Jeg føler med deg, HI, for jeg vet hvor vondt det er å føle at man ikke er verdt nok i sine foreldres øyne. Jeg tror ikke det er slik de mener det, men det er slik det føles.

Enten må du bestemme deg for at du kan tolerere hans væremåte de få gangene dere møtes, ellers så må du bestemme deg for hva du gjør videre.

Menn som er så unnvikende er ofte redd for å snakke om følelser, de er gjerne redd for sine egne følelse og for andres. Da er det vanskelig å få snakket om sånne ting med dem også, dessverre. Kanskje du skal bestemme deg at du/dere frem til sommeren skal gjøre en ekstra innsats, be ham til dere utenom bursdager osv. Prøv å prate mer med ham i bursdager, prat med ham om ting som han er interessert i, bare prøv å få ham i prat på en ok måte, ikke så viktig hva. Evt kan du prøve å snakke med ham om hvordan du føler det, men kan hende du aldri får sjansen til det fordi han trekker seg unna. Ikke kutt ham ut før du med hånden på hjertet kan si at du har forsøkt ALT. For vet du at du har forsøkt alt så er det litt lettere i ettertid, fordi du vet at det ikke var mer du kunne gjort.

Jeg brukte mange år på min avgjørelse, ga sjanse på sjanse, men han tok ingen av dem.

 

Du har halvsøsken som etter hvert faktisk kan bli en veldig positiv del av livet ditt, de vil få barn som er dine barns søskenbarn. Så vær sikker på at den avgjørelsen du tar er riktig for deg og din familie. Evt be fagpersoner om hjelp. Det hjalp meg mye å få bekreftet at jeg ikke var urimelig i mine forhåpninger om kontakt.