Hvem er er best til å ta seg av barnet?

[Anonym bruker]

Sitter her med følelsen om at de fleste her inne mener at mor er den beste samme hva til å være hjemme med babyen det første året.

Jeg har en litt annen oppfatning, jeg mener at så lenge den som er sammen med barnet er glad i det så er det samme for barnet hvem som er sammen med det. Har lest en del litteratur om dette evnet, det som viser seg er at den som kan gi mest og best kjærlighet og omtanke er den som er den beste omsorgspersonen.

[Anonym bruker]

Tja, det kommer vel helt an på hvilket barn du spør om. Her i huset er det helt klart meg, fordi far mangler en del tålmodighet blant annet. I andre familier er det nok faren som er beste omsorgsperson, men jeg vil tro de er i mindretall, i allefall når det gjelder små barn. Om dette er biologisk eller kulturelt betinget vet jeg ikke, men jeg tipper en blanding. Uansett så er det individuelt, og jeg mener det bør være rom for forskjeller.

[Chelseafan]

Begge

[Anonym bruker]

Det er det ikke noen fasit på. I noen familier vil det være far, i andre mor.

[Major HotLips Houlihan]

Det er veldig individuelt og kan ikke baseres på kjønn, mener jeg. Det er den med best omsorgsevne som som bør tas seg av barnet. Barn har jo den flotte evnen at det er nettopp den personen det knytter seg mest til, i det fleste tilfeller ihvertfall

[Cat_Woman]

Helt individuelt. Her er vi begge like gode omsorgspersoner.

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle, meg. Fordi far ikke har like god tålmodighet som meg, og fordi han ikke er like god på å velge kamper med omhu Men klart, han er en strålende far likevel

[marsve]

Jeg mener ikke at mor nødvendigvis er den beste, for det er litt avhengig av hvordan man er som person. Men jeg tror at i utgangspunktet så har mor de beste forutsetningene biologisk sett, det er vel en grunn til at mor er den som bærer frem barnet, og det å bære frem et barn aktiverer jo hormoner og andre fysiske greier slik at man er bedre i stand til å ta seg av en baby. Hormoner som gjør deg til kvinne, østrogen, er jo også det omsorg springer ut i fra. Mannen skal befrukte jorden (testesteron), kvinnen forvalte den (østrogen). Satt litt på spissen altså, og ikke er jeg en rakettforsker heller så blir litt klønete forklart. Men jeg ville påstå det finnes flere gode mødre der ute, enn gode fedre. Det er ikke dermed sagt at det er fasiten for alle. Og jeg vet om mødre som er helt på trynet, og fedre som er helt fantastiske.

[Anonym bruker]

Jeg har en litt annen oppfatning, jeg mener at så lenge den som er sammen med barnet er glad i det så er det samme for barnet hvem som er sammen med det..

 

De fleste menn er biologisk og psykologisk ikke i stand til å ta seg av barnet like godt som moren og dette har ingenting med å "være glad i" barnet eller ikke, det handler om biologi og psykologi. http://www.nrk.no/ny...msdal/1.7966830

 

Det kan være det finnes en og annen one-on-the-planet-mann som er bedre enn moren som omsorgsperson. Men det kan ikke være styrende for hvordan det store flertallet skal velge. Også menn som er glade i barna må innse sin egen begrensning og ikke sette seg selv først.

[skinnfilla]

I mitt tilfelle, meg. Fordi far ikke har like god tålmodighet som meg, og fordi han ikke er like god på å velge kamper med omhu Men klart, han er en strålende far likevel

enig med deg. men pappa er veldig god å ha når det skal snekres, mekkes og ligge å se sinnasnekkeren etter leggetid mens mamma har kveldsvakt

 

kjempeglad jeg har funnet en mann som min:)

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Her er det begge De første 2 mnd i storebrors liv, så var det far som var best for han, siden jeg ikke hadde energi eller krefter etter høyt blodtap.. Også var det far igjen, på slutten av svangerskapet med lillesøster, da klarte jeg nesten ikke å bevege meg pga bekkenløsning og smerter.. Ellers er det vi begge som er best for ungene våre

[Anonym bruker]

Det er forøvrig faglig helt ukontroversielt innen de relevant fagene som er bl.a. psykologi og humanbiologi at moren til barnet har det, med avstand, beste utgangspunktet for å ta seg av barn. Innenfor det som er naturens utgangspunkt finnes det litt variasjoner, men det er stor forskjell på menn og kvinner i omsorgsevne for små barn.

 

Ikke minst om vi anlegger et litt større perspektiv enn Grünerløkka og ser på

- menneskehetens historie over noen tusen år

- hvordan barneomsorg fungerer utenfor Grünerløkka, f.eks. i Afrika og andre verdensdeler

- hvordan barneomsorg fungerer hos andre dyr, særlig nært beslektede arter i apefamilien

 

så skjønner vi straks hva som er det naturlige.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg har en litt annen oppfatning, jeg mener at så lenge den som er sammen med barnet er glad i det så er det samme for barnet hvem som er sammen med det..

 

De fleste menn er biologisk og psykologisk ikke i stand til å ta seg av barnet like godt som moren og dette har ingenting med å "være glad i" barnet eller ikke, det handler om biologi og psykologi. http://www.nrk.no/ny...msdal/1.7966830

 

Det kan være det finnes en og annen one-on-the-planet-mann som er bedre enn moren som omsorgsperson. Men det kan ikke være styrende for hvordan det store flertallet skal velge. Også menn som er glade i barna må innse sin egen begrensning og ikke sette seg selv først.

 

Du vet, den linken din, viser til en TEORI

[Anonym bruker]

Jeg har en litt annen oppfatning, jeg mener at så lenge den som er sammen med barnet er glad i det så er det samme for barnet hvem som er sammen med det..

 

De fleste menn er biologisk og psykologisk ikke i stand til å ta seg av barnet like godt som moren og dette har ingenting med å "være glad i" barnet eller ikke, det handler om biologi og psykologi. http://www.nrk.no/ny...msdal/1.7966830

 

Det kan være det finnes en og annen one-on-the-planet-mann som er bedre enn moren som omsorgsperson. Men det kan ikke være styrende for hvordan det store flertallet skal velge. Også menn som er glade i barna må innse sin egen begrensning og ikke sette seg selv først.

 

Du vet, den linken din, viser til en TEORI

 

øh, nei, det er en av en lang rekke fagfolk som sier noe som er helt ukontroversielt innen psykologi og humanbiologi. Og du har ikke vist til en eneste kilde.

[Tigerpote]

Det beste er såklart at barnet har begge foreldrene rundt seg, men hvis jeg må velge vil jeg si mor (om mor er en god omsorgsperson såklart og ikke vanskjøtter/mishandler barnet).

 

Mor og barn vil alltid ha et helt spesielt bånd, barnet utvikler seg og bor jo inni oss i 9 mnd! Dessuten er jeg tilhenger av å skulle amme, hvis man kan det. Hvis man ikke kan amme tror jeg at det er bar for barnet å være tett inntil mor uansett, siden barnet kjenner lukten og bevegelsene hos mor. Jeg får vondt i hjertet mitt av å tenke på en baby som ikke skal være hos mor :/ Jeg hadde aldri klart det. Barnefar og jeg er enige i at barna skal bo hos meg, selv om han er en veldig god far.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg har en litt annen oppfatning, jeg mener at så lenge den som er sammen med barnet er glad i det så er det samme for barnet hvem som er sammen med det..

 

De fleste menn er biologisk og psykologisk ikke i stand til å ta seg av barnet like godt som moren og dette har ingenting med å "være glad i" barnet eller ikke, det handler om biologi og psykologi. http://www.nrk.no/ny...msdal/1.7966830

 

Det kan være det finnes en og annen one-on-the-planet-mann som er bedre enn moren som omsorgsperson. Men det kan ikke være styrende for hvordan det store flertallet skal velge. Også menn som er glade i barna må innse sin egen begrensning og ikke sette seg selv først.

 

Du vet, den linken din, viser til en TEORI

 

øh, nei, det er en av en lang rekke fagfolk som sier noe som er helt ukontroversielt innen psykologi og humanbiologi. Og du har ikke vist til en eneste kilde.

 

Mente det sto teori i artikelen, men finner det ikke igjen :-/

Men uansett hva, så kan man ikke dra alle over en kam, kan hende flertallet av menn ikke er egnet som primær forsørger. Men samboeren her er hvertfall en god far, som er likestilt med meg, han har tatt seg av gutten de første 2 mnd av livet hans nok så alene, og tok seg av han den siste mnd før han ble 1 år, også helt alene..

Nei, jeg viser ikke til artikel, for det er ingen artikel som viser til MIN mening, og MIN opplevelse rundt dette.. Kjenner til de som er dårlig egnet som fedre, men kjenner også til de som er dårlig egnet som mødre.. Kjenner til ei som ble fratatt retten til barnet sitt på 2 mnd, fordi hun ikke var bra nok mor.. Ungen ble plassert 100% hos sin far.

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Sitter her med følelsen om at de fleste her inne mener at mor er den beste samme hva til å være hjemme med babyen det første året.

Jeg har en litt annen oppfatning, jeg mener at så lenge den som er sammen med barnet er glad i det så er det samme for barnet hvem som er sammen med det. Har lest en del litteratur om dette evnet, det som viser seg er at den som kan gi mest og best kjærlighet og omtanke er den som er den beste omsorgspersonen.

 

Aner ikke generelt jeg altså. Men jeg er best egenet omsorgsperson for mitt barn. Pappaen er jo flink han også. Men han kom ikke inn i livet hennes før hun var nærmere året og det vitner ikke om en super dad.

 

Nå derimot er han flink, men syntes det er vanskelig å sette grenser og han vil være kul pappa som gjør noe gøy hele tiden. Det er vel og bra, men barnet tregner å være vant med at det ikke alltid skjer noe, og kose seg i roen hjemme også. Så er grenser super viktig mener jeg. Så nei det holder faktisk ikke bare å være veldig glad i barnet.

 

Jeg elsker datteren min, men det er ikke nok, klare grenser, faste rammer, trygghet og etterhvert ansvar er viktig i en god blanding med mest kjærlighet. Men kun kjærlighet i seg selv er ikke nok for et barn.

[Iiiiik]

Å stille et spørsmÅl om enten-eller her er noksÅ søkt. Det er ingen tvil om at mor er det primære valget som omsorgsperson fra fødselen av. Nyfødte babyer foretrekker lukten av mamma fremfor alle andre, de roer seg fortest av mammas stemme og mammas bevegelser og mamma kan amme.

 

Men fra det og til Å si at menn er skadelige for babyer, at en fremmed barnevakt er bedre, det er noksÅ søkt. "Fedre lar barnets hode henge og slenge slik at barnet blir skadet". Eh nei, menn har vel læreevne de ogsÅ? De genetiske og nevrobiologiske forskjellene mellom er dessuten ikke veldig store nÅr det gjelder forutsetningene for omsorg, sÅ vidt jeg vet er forskjellene internt innen hvert kjønn større. Lenge siden jeg leste nevropsykologipensum, sÅ kildene er ikke her.

 

Dessuten tenker jeg at en nevrobiolog, selv en professor, har for lite kjennskap til barns tilknytningsmønster og forutsetninger for tilknytning hvis hun hevder at barn ikke bør skilles fra mor før det er tre År. Sist jeg leste meg opp pÅ tilknytning (og det er ikke lenge siden), leste jeg at barn med normale forutsetninger for tilknytning har etablert en trygg tilknytning ved ett Års alder dersom mor (eller den som har fungert i henne sted) ogsÅ har normale forutsetninger for Å gi omsorg og ivareta barnets behov.

[marsve]

Jeg er enig i at den artikkelen der ikke er noe å basere seg på. Det er mange flere faktorer involvert en den som går frem der. Men samtidig så ser jeg jo fra mitt eget liv at jeg er den kjipe mammaen som setter og håndhevet grenser, som gir sunn kjedelig mat, som ivaretar pedagogisk og omsorgsmessig. Men pappaen er en tullepappa som leker, ler, konkurrerer, men som selvfølgelig er i stand til å skifte bleier og kle på de liksom. Og det viktige er jo balansen av det feminine og maskuline som vi formidler, ikke hvem som står bak de.

[Gjest tilda med to små <3]

Begge. Jeg er 100% sikker på at min mann er en akkurat like god omsorgsperson for mine barn som det jeg selv er. Og særlig siden jeg ikke har vært i stand til å amme er det absolutt ingenting som gjør den ene av oss bedre egnet enn den andre verken nå som de begynner å bli større eller da de var små.