Hva er mest slitsomt med to barn i forhold til ett?

[Anonym bruker]

Hva synes dere var mest slitsomt med å ha to barn i forhold til å ha bare ett? Hva blir mer slitsomt? Søvnmangel har man jo fra før Og man er jo vant til endel fra før, men det blir jo en mer å ta vare på. Så hva synes du var "verst"? Hva merker man det mest på?

 

Det blir ca to år mellom dem.

[LuksusLiv]

Det er jo dobbelt så mange å passe på. Dobbelt så mange bleier, så mye mat som skal smøres, klær som skal kles på osv osv. Men samtidig er det jo dobbelt så mye glede.

 

Det verste er søvnmangelen, uansett. Eller nei, puberteten, den slår faktisk søvnmangelen.

[Anonym bruker]

Kranglingen, støynivået, hoppingen, dansingen, springingen, at den ene skal herme etter den andre (oppførsel, språk, trassing, masing)

[Gjest Gullguttene]

Her er det nesten to år i mellom og det verste er kampen mot klokka. Er sent ute til nesten alt, uansett hvor tidlig jeg starter forberedelsene. Mulig jeg er litt uorganisert? Ellers er det klesvaska, den dobler seg jo. Har ikke sett bånn på skittentøyskurven siden nummer to kom.

[hit og dit]

I første omgang så ble detmer utfordene å gjøre seg klar til ting. Alt tok plutselig lengre tid enn planlagt. Slitsom ble det når to kreative sjeler ble store nok til å leke sammen. De finner jaggu på mye rart, og når en rydder opp på badet etter en eller annen sminke/såpekrise, så er de i gang på kjøkkenet.

[Liten rosa]

At når minstemann endelig sover/er rolig, så får du ikke slappe av likevel, for da skal jo storebror ha oppmerksomhet.

 

Er også veeeldig kjedelig når minsten faktisk er så grei å sover lenge på en søndagsmorgen, og så kommer storebror løpende og vekker alle sammen:(

[Gjest Vicky Pollard]

Som sagt, sover den ene lenge, kan du banne på at den andre våkner tidlig. Er en del alene med de to småguttene mine, en på 6 mnd og en på 28 mnd. Det som er mest litsomt er ikke søvnmangelen, selv om jeg feks i natt til sammen sov ca 4t. Det som er verst er at det er sinnsyk stor forskjell på å være alene med de to hele dagen, med det dette innebærer av mat, rot, ugagn, stell, koordinering osv. Og det å være to og dele på jobben. Et er som dag og natt å være alene og å ha mannen hjemme. Men det går

[Major HotLips Houlihan]

Ikke så mye egentlig, men så er det ni års aldersforskjell mellom mine. Spør meg igjen om noen måneder når jeg har to små med tretten måneders mellomrom

[Anonym bruker]

Lite søvn. Trodde ikke det skulle være så ille, men syns det er grusomt.

Har en nyfødt som spiser 2-3ganger om natta, og egentlig sover greit, men storebroren våkner for morgen i 5tiden, og da sover lillebror fortsatt til klokken 9. Hans gode søvnperiode er fra 4-9, før det kan han være urolig og det er mye våkentid. Håper dette endrer seg etterhvert.

 

Syns og sjongleringen mellom begge er slitsomt. Uansett hvem eller hva jeg gjør først, og gir oppmerksomhet så får jeg dårlig samvittighet overfor den andre.. Prøver å gi begge like mye oppmerksomhet på forskjellige måter, men det er jo umulig å gi begge 2 full oppmerksomhet. Han er 2år og trasser en del i tillegg. Så da blir det enda verre. Samtidig kan jeg jo ikke la vær å gi babyen oppmerksomhet mens storebror er hjemme.

 

Nå er jeg fortsatt nybakt tobarnsmor, så er mye nytt enda.

[Anonym bruker]

Ikke så mye egentlig. Synes ikke nr 2 utgjorde noe særlig mer arbeid. Nå er barna 1 og 3 år, og det har stort sett vært en enkel periode.

 

Men ett unntak er det: Når begge barna og jeg selv blir syke samtidig! Det er kjempetøft. Vi har hatt et par tøffe runder, bla med sykehusinnleggelse i løpet av dette året, og det har vært slitsomt.

[Anonym bruker]

At når minstemann endelig sover/er rolig, så får du ikke slappe av likevel, for da skal jo storebror ha oppmerksomhet.

 

Er også veeeldig kjedelig når minsten faktisk er så grei å sover lenge på en søndagsmorgen, og så kommer storebror løpende og vekker alle sammen:(

 

Her i huset ligger storebror i senga si frem til han hører at vi har stått opp, uansett hvor lenge han må vente. Så her er det nr 2 som bestemmer når vi står opp. Aner ikke hvorfor storebror gjør det sånn, men det er veldig behagelig!

[Liten rosa]

At når minstemann endelig sover/er rolig, så får du ikke slappe av likevel, for da skal jo storebror ha oppmerksomhet.

 

Er også veeeldig kjedelig når minsten faktisk er så grei å sover lenge på en søndagsmorgen, og så kommer storebror løpende og vekker alle sammen:(

 

Her i huset ligger storebror i senga si frem til han hører at vi har stått opp, uansett hvor lenge han må vente. Så her er det nr 2 som bestemmer når vi står opp. Aner ikke hvorfor storebror gjør det sånn, men det er veldig behagelig!

Heldiggriser!

[Anonym bruker]

To år mellom jentene mine, og det mest slitsomme er all kranglingen!! Phuuuuhh... Perlevenner helt fram til minste var ca 2 år, mens nuh derimot... Og når de begge er syke samtidig, da går vi begge i skytteltrafikk mellom rommene hele natta lang :/

[<3guttemamma<3]

Det værste er søvnmangelen. Enda værre denne gangen føler jeg. Og etter babyen kom i hus har storebror begynt å stå opp før fuglene driter, noe som er fryktelig travelt. Og han legger seg ikke til igjen heller.

[Anonym bruker]

Du tror du har søvnmangel med ett barn, men når ungene skriker på skift hele natta, ja da skjønner du at søvnmangel med ett barn og med to barn er noe helt annet!

 

Når barn 1 blir sykt - blir frisk igjen - har smittet barn 2 - barn 2 blir sykt akkurat når barn 1 blir ca friskt - antall netter uten søvn blir doblet.

 

Når du faktisk har bare to hender, og gjerne skulle hatt flere. Som her om dagen - barn 1 tisset på gulvet på badet. Samtidig hørte jeg barn 2 (1,5 år) hoie inne fra kjøkkenet, så jeg måtte bare løpe fra barn 1 og tisset inne på badet, for å finne barn 2 oppe på kjøkkenbordet... *sukk*

 

En er som ingen, to er som ti - jeg trodde slett ikke det var sant da flerbarnsmødre sa dette til meg før jeg fikk #2, men nå innser jeg at ja - det er sant!

[vaffeljernet <3]

Jeg har 12 mnd mellom mine to. Synes det værste alltid har vært hvem skal prioriteres først til enhver tid. Hvem og hvilke behov må dekkes først. Og når de er små, så er det ikke så lett å forstå at mamma må prioritere oppgaver. For eks å være hjemme med en sjuk ettåring og ha en nyfødt som akutt trenger mat, bleie osv.

 

Den konstante drakampen inni hodet mitt mellom barna, og at jeg følte meg som verdens værste mor veldig ofte, det var veldig veldig vanskelig for meg.

 

Det blir heldigvis bedre når de blir eldre. Men i dag er det også en evig kamp mellom de to om å være først. Først få melk i koppen eller sko på beina. Alt er en evig konkurranse.

[ariel78]

Krangling!

Men stort sett syns jeg to er greie enn en, de har masse glede av hverandre og alltid en å leke med.

[Anonym bruker]

Det jeg syns er mest slitsomt er kranglingen... Akk det kan bli litt my innimellom. Å nÅr man skal rekke no, og dem skal bare skal bare. Å ho pÅ 2 absolutt skal klare alt selv

 

MEN, det er sÅ mye glede ogsÅ! SÅ moro de kan ha det sammen... Jeg trodde nÅr jeg bare hadde 1, hvordan i all verden kan jeg ha like mye kjærlighet til en til...men du og du hvor my kjærlighet man faktisk har

Jeg angrer aldri i verden pÅ nr 2... NÅ vurderer vi nr 3, men litt spente pÅ hvordan det evt blir..

 

Å som en annen her sa; 1 er som ingen, 2 er som 10 MEN dobbelt moro ogsÅ - stÅ pÅ :D

[Anonym bruker]

Synes faktisk ikke det er mer jobb med to enn med en. Er 2,5 år mellom mine. Storebror klarer seg mer og mer selv. De underholder også hverandre så jeg slipper hele tiden

[NormaJean]

Det er 1 1/2 år i mellom mine og det mest slitsomme er søvnmangel og kranglingen! Aaaaaltid ett eller annet de må krangle om. Argh

[Bananen]

Nå er minste bare 6 uker, men det jeg syns har vært kjipt hittil er søvnmangel, med nr 1 kunne jeg liksom slappe litt av når hun sov, men det går ikke nå. Så mere slitsomt. Det verste etter det er samvittigheten ovenfor eldste, som jeg ikke har så mye tid til som jeg ønsker, selv om nr 2 er en relativt snill baby (bortsett fra på natta).. Men dette går seg vel til etterhvert. Ellers syns jeg ikke det er så ille med to, enda....

[Gjest Miryks]

Har ærlig talt ikke merket så mye forskjell. Gikk fort å vende seg til alt ekstra som måtte gjøres.

[Cornelianelia]

Dere som har to små kan trøste dere med at når ungene blir litt større leker de med hverandre, og da kan det til tider være enklere enn å ha en.

 

Men mest slitsomt er det å aldri kunne gi et barn 110 % oppmerksomhet. Er ofte hjemme med to alene.

[Gjest I See You, Shakin That Ass....]

At det tar litt lenger tid å komme seg ut døren ;-)

[Gjest Sekretøsa]

Det er å ha 2 så vidt forskjellige unger med så vidt forskjellige behov.