syns så synsd på barn av alkoholikere..

[Anonym bruker]

Hvordan de tenker de må håndtere situasjonen når foreldrene drikker...

Hvordan det føles at alkoholen på måte er viktigere enn dem...

Hvordan de dekker over og føler presset ved å være med å skjule for andre...:-/

[craZy&roCkaNattTerorist]

Det synes jeg også! Og desverre er mange av disse barna uheldige på mange vis I ettertid, jeg er glad jeg er så heldig at jeg kan kalle meg relativt normal og har klart meg stortsett bra!

[Anonym bruker]

Hvordan de tenker de må håndtere situasjonen når foreldrene drikker...

Hvordan det føles at alkoholen på måte er viktigere enn dem...

Hvordan de dekker over og føler presset ved å være med å skjule for andre...:-/

 

Min mor var alkoholiker, og jeg har pr. dags dato aldri drukket i nærheten av mine barn. Jeg drakk mye da jeg var yngre, og var i et typisk festemiljø, der alt handlet om byturer, flørt og fest, og.. jeg merket etterhvert at jeg nok kunne fått problemer med alkohol hvis jeg fortsatte særlig mye lengre. På det verste drakk jeg på dagtid.. alene.. .. Så, enten har dette en arvelig komponent, eller så har jeg på en måte lært at alkohol er en grei måte å håndtere hverdagen på. I dag drikker jeg nesten ikke, og ALDRI i nærheten av barna mine. Det er vel rundt et år siden jeg drakk sist, og da ble jeg igjen så full at jeg kastet opp da jeg kom hjem... Idioti..

[Anonym bruker]

Kjenner flere som har vokst opp med en eller begge foreldrene som var alkoholikere

 

En fam var faren alkoholiker(Og moren hans alkoholiker).. 3 barn, 2 av de har en eller annen form for problemer i dag med alkohol/stoff/psyke mens den 3 har etter hva jeg har hørt blitt en ordentlig kar..

 

En fam var faren alkoholiker (og foreldrene til faren var alkoholikere)og moren ei egosentrisk kjerring barna som er voksne i dag sliter med et eller annet. Alle er moderate med alkohol (bortsett fra ene, men der er det diagnose inne i bildet) men pga stefaren sin sliter de med psyken i en eller annen form.

 

En fam hvor faren var alkoholiker (Og faren hans igjen alkoholiker). 2 barn. Begge voksne i dag. Begge glad i å drikke og feste, men heldigvis så er det ikke slik at det går utover jobb osv. De er ordentlige gutter som jobber hardt og er edrue i uken, men de sier ikke nei til en fest...

 

En fam med 3 barn hvor faren alkoholiker.

De to eldste drikker utrolig sjeldent, og fester utrolig sjeldent. Den yngste liker å ta en fest nå og da, men ikke sånn "bekymringsverdig" om dere skjønner..

[Netti***]

Hvordan de tenker de må håndtere situasjonen når foreldrene drikker...

Hvordan det føles at alkoholen på måte er viktigere enn dem...

Hvordan de dekker over og føler presset ved å være med å skjule for andre...:-/

 

Dette gjelder jo alt av familiehemmeligheter. Vold, narkotika, misbruk, ja til og med fattigdom.

 

Er tragisk at det er slik. Så har aldri sagt til mine barn at det får de ikke lov til å si til noen. Vil de betro seg uansett om det er fordi jeg er kjip å de ikke får nugatti på brødskiva så har de lov til å betro seg til hvem de vil... Vokste selv opp med familiehemmeligheter.

[Anonym bruker]

Min far er alkoholiker, og jeg er sint og bitter den dag i dag. Jeg lar ikke dette gå utover noen, men den måten det skjedde på gjør meg faktisk forbannet. Foreldrene mine var skilt, så hadde annenhver uke hos hver. Tok flere år før jeg var stor nok til å skjønne hvorfor pappa lå å sov på kveldene, og hvorfor han ikke våknet på morgenen da vi skulle på skolen.

Han tok ikke godt vare på oss. Vi ble aldri dusjet, ble sent på skolen med skitne klær, fikk ikke alltid med matpakke, og han var veldig ofte for sen til å hente oss.

Da det gikk opp for meg en dag at han faktisk var full ble barneværn, politi og hele pakka koblet inn, og vi fikk ikke lov til å dra til han mere. Jeg var redd, engstelig, usikker å måtte brått "vokse opp" hvor jeg måtte til advokat for å forklare hva som hadde skjedd. Etter dette gjorde han alt for å få oss til samvær på grunn av PENGER! han ville ha oss oftere for å betale mindre i barnebidrag. Dette gikk heldigvis ikke igjennom, men etter det ble VI straffet fordi han var sint på mamma, retten osv. Møtte han flere ganger på gata da jeg ble noen år eldre, men han gikk rett forbi uten å se på meg eller si "hei".

Jeg var forvirret, usikker på meg selv, redd for å stole på andre og mye annet.

Den dag idag har vi ok kontakt, men jeg klarer ikke å "oppføre" meg sammen med han. Jeg har ei bitterhet i meg som jeg ikke klarer å bli kvitt, uansett hvor mye jeg prøver Får så vondt i meg, selv om jeg vet innerst inne at det ikke er synd på han. Jeg synes synd i han, og jeg er kjempeglad i han. Føler at han fortjener å ha ting bra, men samtidig må jeg stille meg selv et spm om hvorfor...

 

Jeg har aldri drukker alkohol i en alder av 23 år. Har 3 barn, og en ting har jeg lovet meg selv. De skal ALDRI få se meg drikke, de fortjener foreldre som er tilstede og stiller opp. Barna skal være trygge når de er sammen med oss, og vi klarer fint å kose oss ekstremt mye uten alkohol. Jeg kommer nok til å smake etterhvert, men er faktisk skitredd for å bli alkoholiker (vet at det skal sinnsykt mye til).

 

På en måte har jeg lært utrolig mye, men jeg vokste desverre mye fortere opp enn mange andre. Jeg måtte ta mye ansvar hos far, og opplevde noe en 9-åring ALDRI burde oppleve. Kjenner jeg koker når jeg skriver dette, for er så lenge siden jeg har klart å snakke noe om dette.

Dette har preget livet mitt på mange måter, men jeg har lært av faren min sine idiotiske valg!

[håperpåvinterbarn]

Min mor er alkoholiker, periodealkoholiker. Hun er også manisk depressiv (eller bipolar). Det var tøft til tider, for vi var så glade i henne og vi var for unge til å skjønne alt. Men hun har alltid vært en nydelig mamma utenom sine perioder. Hun er i dag tørrlagt med sporadiske tilbakefall. Hun ble syk da jeg var ti år og yngste fem år. Før det var hun verdens aller beste mamma (pappa var en idiot av dimensjoner og aldri en vi stolte på eller likte). Dette tror jeg er grunnen til at vi tre barna har klart oss bra. Vi har lange utdannelser, stødige jobber og egne familier. Vi er veldig obs på alkohol, men ingen av oss drikker noe mer enn et par ganger i året og ett vinglass til maten i ny og ne (alkoholfritt på julaften osv). Jeg har er historie til mamma i dag, selv om hun har sine nedturer. Vi er mye sammen og eg er veldig glad i henne. Verden er dessverre ikke vart hvit, og en alkoholiker er ikke alltid bare "slem" og "ubrukelig". Men det er skambelagt å ha en psykisk syk forelder med rusproblemer.

[håperpåvinterbarn]

Automatisk retting får litt merkelige konsekvenser for teksten . Men det går vel an å lese hva jeg skrev....