Jeg er ett virkelig dårlig menneske...

[Anonym bruker]

Blir veldig langt dette. Takker for at du vil lese.

 

Jeg er ei jente begynnelsen av tredveårene.

Fikk ett sykt barn tidlig. Bf og jeg gikk fra hverandre da vi fant ut av vi gjorde oss best som venner etter at vi ikke hadde fått vært kjærester siden vi var på sykehus med barnet i nesten to år.. Vi er i dag ti år etter gode venner som samarbeider meget bra om barnet vårt.

 

Etter at vi kom oss i gjenge i hverdagen så møtte jeg en mann. Han er den eneste jeg virkelig har vært forelsket i. Da snakker vi hodestups forelsket langt opp etter ørene. Vi ble sammen og hadde det godt sammen.

 

Etter en stund oppdaget jeg at han sendte meldinger med noen andre jenter. Jeg ble sint og konfronterte han med det. Han bedyret at det ikke betydde noe. Hva som ble skrevet vet jeg ikke den dag i dag.

Dette førte til at jeg ble mistenksom og vi begynte og krangle masse. Han var også sjalu så det gikk begge veier. Men jeg så aldri på noen andre!

 

Tilslutt hadde vi kranglet så mye at vi gjorde det slutt. Da hadde vi vært sammen i ett år. Jeg var helt knust.

Vi greide ikke å være fra hverandre, men vi greide heller ikke å ordne opp. Jeg satte gang på gang krav om at han måtte bestemme seg fordi jeg var helt ødelagt og gjorde alt jeg kunne for å få han.

Hans far døde midt oppi alt dette og han var naturlig nok langt nede.

 

Etter ett år med dette så klarte jeg rett og slett ikke mer. Jeg satte meg ned og sa at jeg ikke kunne holde på slik lengre. Jeg snudde meg og gikk.

Da våknet han. Han styrte alt han kunne for å få meg til å snu. Han oppsøkte meg flere ganger og rett og slett nedverdiget seg selv og gjorde seg fryktelig sårbar.

Jeg hadde fått nok. Selv om jeg visste at jeg elsket han og han sa alle de rette tingene og han virkelig så problemene og utfordringene vi hadde.

 

Jeg traff kort tid etterpå en annen mann. Han var egentlig en rebound..

Ikke vil jeg si at han presset meg til å bli sammen med han, men det var hvertfall nært.

Han var fullstendig klar over hvor knust av kjærlighetssorg jeg var og hvor langt nede jeg egentlig var.

Vi ble uansett sammen. Han er en snill og stabil mann. Vi har i dag en sønn på nesten 2 år sammen.

 

Vi begynte i familieterapi for en god stund siden fordi han har hatt 3 hendelser i selskapelig lag som har gått utover meg. Noe jeg ikke aksepterer. Han er fryktelig sjalu hvis vi er ute sammen. Han har aldri hatt noen grunn for å mistenke meg for noe noen gang. Men for hver gang har han knust litt av vårt forhold.

Jeg har blitt likegyldig og det er en følelse som skremmer meg.

Vi har hatt noen krangler ellers også, men på 4 år så er det kanskje 10 ganger vi har hatt det.

Han kan aldri gi meg ett kompliment. Jeg gjør alt av husarbeid og matlaging. Uten så mye som ett takk.

Han er flink å følge opp barna.

Vi har nesten aldri sex og dersom vi har det så ønsker jeg bestandig at det snart er over..

 

For ett halvt år siden traff jeg min tidligere kjæreste på en konsert. Vi hadde ikke snakket sammen på 3 år. Siden den kvelden har vi hatt daglig kontakt. Vi snakker om alt annet enn min samboer. Han er ærlig og sier alt som jeg også har tenkt på siden vi gikk fra hverandre.

Vi har møttes flere ganger, men det har ikke skjedd noe før nå.. De siste gangene vi har møttes har vi laget mat sammen,sett film og pratet til langt på natt. Jeg er forelsket igjen!

 

Vi har hatt fantastisk sex og jeg føler meg så levende!

 

Han sliter siden han vet jeg er utro. Og han føler mye skyld..

Og jeg?

Jeg vet rett og slett ikke om jeg har dårlig samvittighet... Og det er det verste!

Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle være utro.

 

 

Vil bare understreke at det er skikkelige menn begge to som ikke er udugelige og late på noen slags måte.

 

Aner ikke hvor jeg vil med dette.. Måtte bare fortelle det..

[Anonym bruker]

Bare husk at din hemmelige kjæreste ser at du er utro mot din nåværende mann uten snev av dårlig samvittighet.

 

Hva tror du han vil tenke om det om dere bestemmer dere for å satse på hverandre etterhvert?

 

Tror du at han vil ha tillit til deg etter å ha sett hvor lett du svikter en mann som elsker deg?

[det er berre mordi]

Det er bare halvparten så ille å være ett dårlig menneske, enn det er å være to dårlige mennesker.

[3 gleder]

Du innrømmer at du ikke har særlig med dårlig samvittighet, men samtidig erkjenner du at du er et dårlig menneske.

 

Så selv om du er forelska og ikke tenker stort på din samboer i det hele, må jo det dårlige mennesket som du anser deg for å være basere seg på moralske prinsipper og forventet respekt.

 

Du har en samboer som du har barn med. Jeg mener du har et moralsk ansvar overfor din familie. Du sier din samboer ikke har vært "helt god" og at dere har gått i terapi. Det virker som dere begge har vært villig til å opprettholde en kommunikasjon og forsøke å løse problemene deres.

 

Men du må kanskje forsøke å se hva du vil med dette? Er det en kortvarig, følelsesmessig flukt? Er det heller der du vil være? Klarer du å leve med dette som en hemmelighet dersom du blir hos samboeren din? Jeg ser for meg at det ikke kan være en lett situasjon siden du også er mor. Men som far til ditt barn og samboer ved din side synes jeg han fortjener bedre enn å bli bedratt..:/

[Anonym bruker]

Jeg mener du lager svært gode unnskyldninger for deg selv. Du er et voksent menneske med ansvar for dine handlinger. Ta deg sammen og fiks dette, for slik er det ikke bra å holde på.

[Anonym bruker]

Jeg med meg selv at hvis jeg hadde valgt å være utro, så hadde det vært fordi jeg allerede bevisst eller ubevisst hadde tatt et valg om at det forholdet jeg var i i realiteten var over.

 

Har ikke vært der du er, og håper jeg slipper. Men har tenkt mye gjennom hva som skulle til for at jeg skulle være utro - og det er at følelsene mine til mannen var over.

 

Kanskje det er slik for deg?

 

Uansett... ta en pause fra din eks og rydd opp der du er! Du gir ikke ditt nåværende forhold noen sjanse, og du setter deg i en situasjon hvor din nåværende mann ikke vil ha grunn til å stole på deg om han finner ut av dette. Rydd opp der du er!

Om du skulle velge å gå fra nåværende mann, så velg å være alene en stund for å finne ut av deg selv og hva du egentlig ønsker deg i et nytt forhold. Det er så lett å hoppe rett inn i noe nytt mens skylappene gjør at du knapt ser rett frem. Det er langt fra sikkert at forholdet til din eks blir like bra om dere skulle bli sammen igjen. På den andre siden så kan det være at begge to har vokst på de årene dere har vært fra hverandre.

 

Men det viktigste er at du finner ut hva du vil selv. Er det håp for det forholdet du er i? ønsker du å gi det forholdet en sjanse, eller er du egentlig ferdig med det? Og for all del - ikke hopp rett fra ene forholdet til det neste!!! Din eks vil ha mange "gode" argumenter til å bruke mot deg i fremtiden om han ikke har forandret seg veldig.... "du som så lett er utro".... "du som er utro uten å ha dårlig samvittighet" osv. osv. hver gang dere krangler eller han blir sjalu eller han ser på noen andre.

 

Tror egentlig det viktigste spørsmålet er om du har nok følelser igjen for mannen du er sammen med når du kan være utro mot ham uten dårlig samvittighet. Kan hende har du ikke nok følelser for noen av mennene, men at din eks blir en god "unnskyldning" for å avslutte der du er? Jeg vet ikke, bare kaster ut noen spørsmål som bare du kan finne ut av.

 

Uansett - lykke til!