Angrer på å ha fått barnet mitt! ^langt.....

[Anonym bruker]

Argh! Barnet mitt har fått en arvelig sykdom ( fra meg). Mannen takler ikke dette og alt er depresivt. Hver gang vi skal gjennomgå hjemmebehandling for henne legger han på en stakkarslig stemme ovenfor henne. Dette påvirker jo selfølgelig henne. I dag kom vi hjem fra sykehuset og før jeg engang forteller hva vi har gjort og hva de har funnet ut så setter han igang å grine, som normalt. Jada jeg har (hatt) masse medlidenhet for han men når skal han for faen stå på bena, brette opp arma og være med å hjelpe. Jeg føler jeg passer på et fysisk sykt barn og en stor psykisk syk mann. Og dette tar på også for meg som liksom må være den sterke i familien (ja for en må det jo være...). Hver en settning går hundre ganger gjennom hodet for mest å skåne pappan for den informasjonen som jeg må si. Men hjelper det? nei. Han begynner uansett med den hekkans grininga før jeg en gang har åpnet munnen. Han bare forventer hva jeg har å si, og har så negativ holdning at jeg kunne sagt hva som helst og det hadde blitt like forferdelig i hans hode.. Han går hele tiden og bekymrer seg. For han høres en vanlig hikke ut som en lunge som vrenger seg, et gjesp som et nødrop for sult, en liten fis er som et tegn på diare, som igjen er feber. Men alt dette er bare i hans hode. Og jeg blir så lei!! Hvor lenge skal det vare før han aksepterer dattera si som hun er og lever med det!

 

Jeg er egentlig ikke så sint som det "høres " ut her. Men frustrert. Jeg må bare få luftet litt for, tar jeg dette ut på han så kolapser han vel. Nå ser jeg det at han ikke var klar for å få dette barnet. Selv om han visste konsekvensene det var med å gifte seg med meg og få barn. Oppi alt dette blir også jeg deprimert. det er jo tross alt min feil at hans datter har denne sykdommern som gjør at han ikke klarer å se gleden i noe. Hun skulle ikke vært født, hvertfall ikke enda.. Selv om jeg elsker henne over alt i denne verden. Og kan ikke være henen foruten, hun var fullt planlagt fra vår side. Men vi var ikke klar........

[Anonym bruker]

Trist å høre om barnet deres som ikke er friskt.

Han sørger nok over sykdommen - og folk har forskjellig vis å takle dette på. Han er nok deperimert han også, og kanskje mer emosjonell enn deg - tar lettere til tårene osv.

Det hjelper nok ikke at du sier han skal skjerpe seg - for noen er født mer emosjonelle enn andre:)

 

Kanskje dere skulle ha oppsøkt hjelp?

 

Er sykdommen alvorlig?

[Anonym bruker]

Jeg har fått skaffet hjelp, Flere ganger. Både spykriatisk hjelp, genetisk veiledning, god opplæring teoretisk og praktisk og skal igjen til veiledning med psykolog tilstede om litt. Jeg vil selfølgelig at han skal takle dette på best mulig måte, og bruker han lang tid skal han få lov til det (har min tanke alltid vert) Men han bedrer seg ikke. Han aksepterer ikke situasjonen.

Ja han er veldig emosjonell, og jeg har tatt dette i betraktning fra dag en. formulerer hvert et ord skånsomt. Legger opp dagene etter dagsformen (vel og merke hans, ikke min datters) Jeg har enda ikke hatt noen utbrudd hvor jeg har sagt hva jeg mener, og mine tanker rundt hans emosjonelle oppførsel. Jeg følte jeg ¨måtte si i fra da han påvirket dattera si negativt med en stakkarslig stemme før hver behandling. Hun skal IKKE føle seg stakkarslig. Dette er noe hun må pent igjennom. Det er ikke vondt men kan være ubehagelig. Hun gir mer lyd i fra seg når vi prøver å pusse tennene hennes.

Jeg VET vi er forskjellige, men snart klarer jeg ikke mer. Jeg har i det siste begynt å få opp tanker i hodet om at dette hadde vi klart mye bedre som en familie på to, og da tenker jeg på meg og min datter. Og det er skremmende tanker som jeg ikke vil ha. For mannen min er verdens beste. Men snart sprekker jeg om jeg ikke får det ut..

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Huff da, så leit å høre at datteren deres er syk

 

Jeg så et program med Dr. Phil her om dagen, og han sa til ei som akkurat hadde fått beskjed om at sønnen hennes hadde fått diabetes, at når hun så han så skulle hun IKKE gråte. For ser barnet at mor/far gråter og er redde og bekymret så skremmer dette opp barnet enda mer..

(De trenger all styrke og positiv energi til å kjempe seg igjennom dette. )

 

Vet det er lettere sagt enn gjort, men syns bare svaret hans hørtes logisk ut

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk kun barn med vansker og diagnoser. Ene med flere livslange og trøblete diagnoser innen begrepet handikap. Og jeg er alene med dem.

 

Dersom jeg skulle bare lagt meg ned å grine, så hadde ingen hjulpet barna.

 

Si meg - er han der mannen en komplett idiot???? Har han null begrep om at han er voksen og faktisk forelder med ansvar for sine barn???? Bare be han slutte å sippe, og si at han nå må ta grep om seg selv.

 

Han har et ansvar for et annet menneske(og det er ikke hans problem som er så store). Barnet deres trenger pågående og oppegående foreldre, som gjør sitt beste på den mest positive måten mulig. Han bør faktisk begynne å tenke på at det er barnet som skal leve med sine diagnoser, og ikke han. Men han er en av dem som kan gjøre ting bedre og lettere for barnet i fremtiden. Og det innbefatter ikke å ligge i sengen å sippe over sin egen fremtid....

 

herregud..... at du gidder å jatte med en voksen sippegurimann...... Jeg hadde sluttet med det fra første dag han sippet for dette. Grunnen er at han er voksen, og da må ta sitt ansvar slik voksne bare må og gjør. Slik du gjør.

[Cat.68]

Det höres ut som om mannen din har begravd seg i dette, og ikke klarer å se videre forbi deres datters diagnose. Virker som om han skulle ha trengt å få snakke med noen om dette, kanskje noen som kan mye om akkurat den diagnosen hun har, og som kan hjelpe ham å sortere fölesene hans. Kanskje det finnes noen stöttegruppe med andre foreldre som har barn med samme diagnose slik at han kan se at det vil gå bra.

 

Kan jo også väre at han havnet i en deppressjon han må få hjelp med å takle. Men han Må slutte å dukke ned i denne selvmedlidenheten , ihvertfall overfor dere. Det kan väre vanskelig å ta seg sammen om han er syk av deppresjon, men dere må bli enige om at han får trekke seg unna dere hvis kan skal gråte.

 

Skjönner godt at det blir slitsomt for deg som altid må väre den sterke , både for deres datter og din man, og ikke minst for deg selv. Regner med at også du har behov får å slippe ut fölelser rundt dette, men så kan du ikke gi etter fordi ingen annen finnes der å tar over hvis du raser litt.

 

Synes du er knall töff som står i det slik, og du virker veldig reflektert og moden rundt dette. Er litt redd det blir en storsmell fölelsesmessig for deg også, hvis ikke han snart klarer å samle seg og arbeide sammen med deg for å hjelpe deres datter best mulig.

 

Skriv av deg her hvis du trenger det, og om du vil kan du skrive PM til meg hvis du vil tömme deg. Stor klem fra meg!!

[Anonym bruker]

Nå vet jeg ikke hva slags diagnose datteren deres har, men dere må for guds skyld ikke behandle henne som stakkarslig!

 

Broren min fikk diabetes som 13-åring. Dette tok foreldrene mine veeeeeldig tungt, og det ble et lite helvete. Fra denne dagen behandlet de han som en stakkar. Og det har preget han i voksen alder.

 

Han er nå snart 30 år. Vært skikkelig giddalaus hele livet. Ikke trengt å løfte en finger. Orker ikke jobbe. Alt er kjipt. Han vil tjene flere millioner uten å ha gått skole og uten å jobbe seg oppover.

 

Han bor nå hjemme hos foreldrene våre, uten jobb og uten sted å bo.

 

Og grunnen til at han er blitt slik er fordi han hele tiden er blitt behandlet som stakkarslig og blitt sydd puter under armene på.

 

Så for guds skyld; be mannen din oppføre seg overfor henne som om hun er et hvilket som helst annet friskt barn!

 

Og lykke til videre med datteren deres, HI. Synes du virker tøff og sterk, jeg.