Dere som sier at bekymringer osv er bortkastet tid og energi..

[Gjest Miryks]

Er det svært få som vet at angst og bekymringer er irrasjonelle følelser?

Vi vet at det ikke er noe å gjøre om f.eks. verden går under, men likevel så finnes det de av oss som faktisk ikke klarer å la være og tenke på dette, eller andre saker som uroer oss i hverdagen.

 

Selv om det er lett for dere å ikke tenke på det/ikke uroe dere for det, så er det ikke slik for alle andre.

Sliter med å få gubben til å forstå det samme, men virker som om mennesker med lite empati har vanskelig for å forstå akkurat dette...

[LuksusLiv]

Snakk om å overdrive! Lite empati fordi man mener det er bortkastet å bekymre seg!? Hallo! Bekymring er ikke det samme som angst. Angst er en diagnose. Selfølgelig har jeg empati med mennesker med psykiske lidelser. Men jeg forventer ingen empati fordi jeg bekymrer meg for om mannen har husket skifteklær til ungene.

[Gjest Miryks]

Snakk om å overdrive! Lite empati fordi man mener det er bortkastet å bekymre seg!? Hallo! Bekymring er ikke det samme som angst. Angst er en diagnose. Selfølgelig har jeg empati med mennesker med psykiske lidelser. Men jeg forventer ingen empati fordi jeg bekymrer meg for om mannen har husket skifteklær til ungene.

 

Hehe, nå mente jeg litt "verre" bekymringer enn å glemme skifteklær

Tenker på lite penger i hverdagen, om det står en mann utenfor vinduet og lusker på kveldstid osv

 

Er ikke alltid bekymringer og angst har så høyt gjerde mellom seg, skjønner du.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Det har nok ikke så mye med mangel på empati å gjøre, men at det ofte er vanskelig å sette seg inn i andre sin situasjon, særlig når det er situasjoner som er svært ulik vår egen.

 

Jeg klarer ikke, selv om jeg anser meg som et empatisk menneske, å sette meg inn i det å være bekymret for at jorden skal gå under. Jeg klarer å skjønne når man er bekymret for barnet sitt, det er en følelse jeg kan kjenne igjen, når man er redd for katten eller hunden som er borte for fjerde dag på rad, det er også en følelse jeg kan kjenne igjen, og jeg kan skjønne bekymringen for om pengene vil strekke til, det er også en følelse jeg kan kjenne igjen.

 

Det man kan kjenne igjen og relatere seg til vil alltid være lettere å forstå og å ha sympati med. Jeg sier ikke at man skal være usympatisk mot det ukjente, men, ja, jeg tror du skjønner hvor jeg vil....

[geitemarken]

Jeg må i blant jobbe skikkelig med meg selv: "Skal jeg sløse bort min energi på dette som jeg kan gjøre så fint lite med eller skal jeg ta ting som de kommer og glede meg over det jeg har og får til". Blitt som en mantra for meg etter at jeg var på fordrag med han som startet hypokonderklinikken i Bergen (foredraget var ikke bare om sykdom, men bekymringer man bærer med seg i hverdagen). Et fantastisk foredrag som virkelig fikk meg til å se ting i perspektiv og motiverte meg til å jobbe med meg selv:)

[LuksusLiv]

Snakk om å overdrive! Lite empati fordi man mener det er bortkastet å bekymre seg!? Hallo! Bekymring er ikke det samme som angst. Angst er en diagnose. Selfølgelig har jeg empati med mennesker med psykiske lidelser. Men jeg forventer ingen empati fordi jeg bekymrer meg for om mannen har husket skifteklær til ungene.

 

Hehe, nå mente jeg litt "verre" bekymringer enn å glemme skifteklær

Tenker på lite penger i hverdagen, om det står en mann utenfor vinduet og lusker på kveldstid osv

 

Er ikke alltid bekymringer og angst har så høyt gjerde mellom seg, skjønner du.

 

Vel, jeg skiller mellom det å bekymre seg og angst som diagnose. Hvis bekymringene hemmer deg i hverdagen så er det vel mer som angst å regne. De fleste har jo sine bekymringer, og de fleste er som regel helt unødvendige. Jeg syns bekymringer og angst er som frisk og syk. Har man angst, virkelig angst, så er det en psykisk lidelse. Og det blir for meg i en helt annen gate enn å bekymre seg.

[Hybelkanina]

Jeg er også av den oppfatning at bekymringer for ting man ikke har kontroll over er unødvendig bruk av tid og krefter. Det handler ikke om mangel på empati i det hele tatt. Det er helt sikkert forferdelig slitsomt å gå rundt og uroe og bekymre seg for alt mulig for de som gjør det, men det forandrer jo ikke at det er bortkastet?

[Anonym bruker]

Jeg VET hva det vil si å bekymre seg. Jeg har gjort det altfor mye tidligere. Har slitt meg ut på det.

 

Og så innså jeg at den energien kunne jeg bruke på en bedre måte, og dermed fikk jeg og mine en bedre hverdag

 

Og jeg er såpass gammel og har såpass mye livserfaring innen det negative, at jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har faktisk lagt min elsk på det spanske ordet "manjana". Og det er det samme som vi sier når vi sier " Jeg tar det i morgen, eller.... egentlig når det passer meg" For meg betyr det at jeg tar det når jeg må, og har overskudd til det Verden avhenger ikke ene og alene av meg, og hvertfall ikke mine bekymringer, som jo ikke vil endre noe uansett

 

Og det å bruke energi på å bekymre seg over ting man uansett ikke råder over eller kan gjøre noe med, er faktisk bortkastet energi og bare et tap for deg selv.

 

Akkurat det samme som å ikke kunne tilgi andre. For det å tilgi, betyr ikke at du aksepterer det andre har gjort. Men det betyr at du lar hatet gå for din egen del. Så det også er mye av det samme som å la bekymringer dra sin egen kos. Dette betyr nemlig ikke at du liker alt fremtiden til dine barn kan bringe, men hva gjør det med hverdagen at du bekymrer deg på forhånd hele tiden? Og fører det til at det du bekymrer deg, vil endre seg?

 

At jeg sier dette, har ikke med empati eller mangel på det å gjøre. Det er bare fakta.

 

Hilsen mor til mange barn, og deriblant en nå voksen narkoman.

[marsgutt 2013]

jeg har angst og sliter med deprisjon, har gjort det i mange år, nå har jeg gått til en proff i 1 år nå, hun har lert meg at og gå og bekymre meg for alt taper meg for energi og lert mg tekniker for og ikke la tanker og bekymringer ta overhånd.

som og gi litt F.... så klare og tenke på noe men gå over til noe annet uten og bare stenge døren for den første tanken.nå klarer jeg og gjøre ting jeg ikke trodde jeg kom til og klare igjen, og det fordi jeg har klart og slutte og bekymre meg. mindre bekymringer = mindre angst.

[Gjest Miryks]

Jeg er også av den oppfatning at bekymringer for ting man ikke har kontroll over er unødvendig bruk av tid og krefter. Det handler ikke om mangel på empati i det hele tatt. Det er helt sikkert forferdelig slitsomt å gå rundt og uroe og bekymre seg for alt mulig for de som gjør det, men det forandrer jo ikke at det er bortkastet?

 

Det er akkurat det. Jeg vet at jeg ikke kan gjøre noe med at vi har lite penger, og at vi får låne av mine foreldre om det blir krise. Det ligger likevel som en bør på skuldrene mine og hindrer meg i å nyte livet mitt, som rent bortsett fra pengene, overhodet ikke er så ille.

[Gjest Miryks]

Jeg VET hva det vil si å bekymre seg. Jeg har gjort det altfor mye tidligere. Har slitt meg ut på det.

 

Og så innså jeg at den energien kunne jeg bruke på en bedre måte, og dermed fikk jeg og mine en bedre hverdag

 

Og jeg er såpass gammel og har såpass mye livserfaring innen det negative, at jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har faktisk lagt min elsk på det spanske ordet "manjana". Og det er det samme som vi sier når vi sier " Jeg tar det i morgen, eller.... egentlig når det passer meg" For meg betyr det at jeg tar det når jeg må, og har overskudd til det Verden avhenger ikke ene og alene av meg, og hvertfall ikke mine bekymringer, som jo ikke vil endre noe uansett

 

Og det å bruke energi på å bekymre seg over ting man uansett ikke råder over eller kan gjøre noe med, er faktisk bortkastet energi og bare et tap for deg selv.

 

Akkurat det samme som å ikke kunne tilgi andre. For det å tilgi, betyr ikke at du aksepterer det andre har gjort. Men det betyr at du lar hatet gå for din egen del. Så det også er mye av det samme som å la bekymringer dra sin egen kos. Dette betyr nemlig ikke at du liker alt fremtiden til dine barn kan bringe, men hva gjør det med hverdagen at du bekymrer deg på forhånd hele tiden? Og fører det til at det du bekymrer deg, vil endre seg?

 

At jeg sier dette, har ikke med empati eller mangel på det å gjøre. Det er bare fakta.

 

Hilsen mor til mange barn, og deriblant en nå voksen narkoman.

 

Jeg er 23 år og har opplevd så mye dritt at psykologen min nesten ikke trodde på meg.

[Anonym bruker]

Jeg VET hva det vil si å bekymre seg. Jeg har gjort det altfor mye tidligere. Har slitt meg ut på det.

 

Og så innså jeg at den energien kunne jeg bruke på en bedre måte, og dermed fikk jeg og mine en bedre hverdag

 

Og jeg er såpass gammel og har såpass mye livserfaring innen det negative, at jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har faktisk lagt min elsk på det spanske ordet "manjana". Og det er det samme som vi sier når vi sier " Jeg tar det i morgen, eller.... egentlig når det passer meg" For meg betyr det at jeg tar det når jeg må, og har overskudd til det Verden avhenger ikke ene og alene av meg, og hvertfall ikke mine bekymringer, som jo ikke vil endre noe uansett

 

Og det å bruke energi på å bekymre seg over ting man uansett ikke råder over eller kan gjøre noe med, er faktisk bortkastet energi og bare et tap for deg selv.

 

Akkurat det samme som å ikke kunne tilgi andre. For det å tilgi, betyr ikke at du aksepterer det andre har gjort. Men det betyr at du lar hatet gå for din egen del. Så det også er mye av det samme som å la bekymringer dra sin egen kos. Dette betyr nemlig ikke at du liker alt fremtiden til dine barn kan bringe, men hva gjør det med hverdagen at du bekymrer deg på forhånd hele tiden? Og fører det til at det du bekymrer deg, vil endre seg?

 

At jeg sier dette, har ikke med empati eller mangel på det å gjøre. Det er bare fakta.

 

Hilsen mor til mange barn, og deriblant en nå voksen narkoman.

 

Jeg er 23 år og har opplevd så mye dritt at psykologen min nesten ikke trodde på meg.

 

Jeg leser ditt svar på mitt innlegg, og lurer bare på om du da overfører dine erfaringer til dine barn...? Eller bare roter jeg nå? Er det her du har dine bekymringer?

 

Er du så redd for at dine barn skal oppleve det samme som du har gjort?

 

Jeg har hatt en barndom som på en måte var god, men samtidig inneholdt den det vi i dag kaller mishandling. Jeg har ikke overført dette til mine barn, og tror heller ikke at andre vil gjøre det. Og jeg bekymrer meg heller ikke unødig for alt og ingenting.

[Himmel og hav]

Jeg er også av den oppfatning at bekymringer for ting man ikke har kontroll over er unødvendig bruk av tid og krefter. Det handler ikke om mangel på empati i det hele tatt. Det er helt sikkert forferdelig slitsomt å gå rundt og uroe og bekymre seg for alt mulig for de som gjør det, men det forandrer jo ikke at det er bortkastet?

 

Det er akkurat det. Jeg vet at jeg ikke kan gjøre noe med at vi har lite penger, og at vi får låne av mine foreldre om det blir krise. Det ligger likevel som en bør på skuldrene mine og hindrer meg i å nyte livet mitt, som rent bortsett fra pengene, overhodet ikke er så ille.

 

Bekymringer er ikke noe som blir påført oss og som vi viljeløst må finne oss i å bære til de går over. Jeg sier overhode ikke at det er enkelt, men som du sier selv, Miryks, du vet at du ikke kan gjøre noe med det. Allikevel velger du å la bekymringene spise av de gode tingene i livet ditt. Pappa har alltid sagt "da får du hilse på mannen om du møter han". Ikke verdens beste ordtak kanskje, men det er nå engang sånn at det hjelper oss ingenting å bekymre oss for noe som kanskje kan skje. Det stjeler bare glede fra deg.

 

Jeg er kjempeflink til å bekymre meg. Heldigvis har livet vist meg at jeg er minst like god til å ta feil. Om mine bekymringer hadde slått til så hadde jeg sittet i en brannruin med skumle innbruddstyver sirklende rundt meg mens det haglet jumbojeter fra himmelen. Så jeg har lært meg å si til meg selv, helst høyt: "Dette kan jeg ikke gjøre noe med, så dette legger jeg fra meg." Så legger jeg bekymringene mine fysisk (jaja, jeg vet det høres helt teit ut!) fra meg et sted, og går. De dukker gjerne opp igjen, men da har jeg ihvertfall vært bekymringsløs i mellomtida!

 

øv deg, det er verd det, så kanskje det er du som etterhvert bestemmer hvor stor plass bekymringer skal få ha i livet ditt

[Gjest Miryks]

Det du sier med å legge det fra seg er enklere sagt enn gjort. I og med at jeg har angst, så er det langt fra lett. Nesten to år med psykologtimer sier vel sitt.

 

Jobber forøvrig med kognitive metoder, noe som går sakte fremover. Blir bedre med tid.

 

Og du leser ikke det jeg skrev i første innlegg. Angst og bekymringer er irrasjonelt. Vi kan vite at det ikke er noe å være redd for, men kroppen/sinnet overkjører fornuften. Har snakket med psykologen om dette utallige ganger og vil tro, ikke frekt ment, at han har litt mer peiling enn dere som ikke har samme innsyn mtp utdannelse som han har i hvordan hjernen og underbevisstheten fungerer.

[Gjest Miryks]

Jeg VET hva det vil si å bekymre seg. Jeg har gjort det altfor mye tidligere. Har slitt meg ut på det.

 

Og så innså jeg at den energien kunne jeg bruke på en bedre måte, og dermed fikk jeg og mine en bedre hverdag

 

Og jeg er såpass gammel og har såpass mye livserfaring innen det negative, at jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har faktisk lagt min elsk på det spanske ordet "manjana". Og det er det samme som vi sier når vi sier " Jeg tar det i morgen, eller.... egentlig når det passer meg" For meg betyr det at jeg tar det når jeg må, og har overskudd til det Verden avhenger ikke ene og alene av meg, og hvertfall ikke mine bekymringer, som jo ikke vil endre noe uansett

 

Og det å bruke energi på å bekymre seg over ting man uansett ikke råder over eller kan gjøre noe med, er faktisk bortkastet energi og bare et tap for deg selv.

 

Akkurat det samme som å ikke kunne tilgi andre. For det å tilgi, betyr ikke at du aksepterer det andre har gjort. Men det betyr at du lar hatet gå for din egen del. Så det også er mye av det samme som å la bekymringer dra sin egen kos. Dette betyr nemlig ikke at du liker alt fremtiden til dine barn kan bringe, men hva gjør det med hverdagen at du bekymrer deg på forhånd hele tiden? Og fører det til at det du bekymrer deg, vil endre seg?

 

At jeg sier dette, har ikke med empati eller mangel på det å gjøre. Det er bare fakta.

 

Hilsen mor til mange barn, og deriblant en nå voksen narkoman.

 

Jeg er 23 år og har opplevd så mye dritt at psykologen min nesten ikke trodde på meg.

 

Jeg leser ditt svar på mitt innlegg, og lurer bare på om du da overfører dine erfaringer til dine barn...? Eller bare roter jeg nå? Er det her du har dine bekymringer?

 

Er du så redd for at dine barn skal oppleve det samme som du har gjort?

 

Jeg har hatt en barndom som på en måte var god, men samtidig inneholdt den det vi i dag kaller mishandling. Jeg har ikke overført dette til mine barn, og tror heller ikke at andre vil gjøre det. Og jeg bekymrer meg heller ikke unødig for alt og ingenting.

 

Nei, er ikke redd for det.

Hadde jeg visst hva som forårsaket angsten min, ville bare det vært det første steget til å bli bedre.

[Gjest Visten]

Jeg tenker at de som sier slikt selv ikke har problemer med at de reagerer irrasjonelt og ikke greier legge fra seg bekymringene sine. Det sies i beste mening, som de fleste velmenende råd, og det må vi vel bare leve med at vi takler bekymringer og utfordringer ulikt. Når det gjelder angst er det jo en litt annen sak, ingen har sagt at angst bare er å legge fra seg. Min erfaring er at jeg fungerer langt bedre dersom jeg greier å legge bort bekymringer om forhold jeg ikke rår over, og av og til greier jeg jo heldigvis det også... det betyr ikke at jeg ikke har forståelse for at det samme kan være bortimot umulig for deg.