Hvor raskt etter samlivsbrudd kan man innlede nytt forhold...

[Anonym bruker]

Jeg mener, et samboerskap kan jo ha vart mye lengre enn samlivet.... er det uhørt å innlede et nytt forhold ganske raskt, selv om man ikke har hatt følelser for ex-en på mange år....

[Anonym bruker]

Det får du vurdere og bestemme selv. Hva sladrekjerringer på bygda mener og synser skal du ikke bry deg om.

[Charliebaby13]

Jeg var rask, og ble møtt ned endel hevede øyenbryn. Men jeg driter i det.

Det viktigste er at DU har det bra:-)

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Om man har barn og tenker å innvolvere barna i dette så tenker jeg at det er greit å vente litt. Det viktigste er at BARNA har det bra og at de får bli ferdig med sin sorgprosess selv om du er ferdig med din.

 

Har man ikke barn eller ikke tenker å innvolvere barna i det så er det vel det samme hva man gjør, så lenge det ikke går utover barna.

[Anonym bruker]

Det er sladderen jeg er litt redd for....

Men, det går kanskje an å ta ting veldig gradvis, veldig sakte.... - selv om det ikke er så enkelt.

 

Det er neimen ikke enkelt å være menneske! :-) Alle normer og regler og forventninger vi hele tiden skal forholde oss til, og så er vi bare mennesker, med følelser, og de er ikke alltid bare til å slå av og på.... Har man falt for noen så har man jo falt for noen.... og man ønsker jo ikke at sjansen skal gå i fra seg.... Hva er alternativet? At man prøver å ignorere følelsene, og tar ting veldig veldig veldig sakte.... Men,det blir jo fort litt for fort det også, i andres øyne....

[Anonym bruker]

Jeg behøver jo ikke å involvere barna på en god stund.....

 

Men, samtidig er det kanskje på et tidspunkt hyggelig for barna å se at mor er lykkelig. Det er jo ikke mye kjærlighet de har sett hos sine foreldre....

[Anonym bruker]

Jeg behøver jo ikke å involvere barna på en god stund.....

 

Men, samtidig er det kanskje på et tidspunkt hyggelig for barna å se at mor er lykkelig. Det er jo ikke mye kjærlighet de har sett hos sine foreldre....

 

For noe tull. Barna dine vil ikke bry seg om du er lykkelig med en annen mann. Barn forstår ikke voksnes behov for en kjæreste. Barna dine vil at du skal være lykkelig når du er sammen med dem.

[*bolla pinnsvin*]

Helt greit å ha kjæreste, men jeg skjønner meg ikke på de som på død og liv skal involvere barna med en gang.

[Anonym bruker]

Min x innledet et nytt forhold etter 10 dager. Han sier han har vært over meg ganske lenge og at han når han var "fri" trengte nærhet og omtanke og kjærlighet, noe han ikke fikk fra meg.

Det svir som faen.

Jeg er ikke lenger glad i han som en kjæreste, men vi bor enda sammen og han er far til mine barn.

Jeg prøver å akseptere det, men jeg hater det.

Det får meg til å føle meg mislykket og taperaktig og helt jævlig.

Dessuten lurer jeg på hva mine barn kommer til å tenke.

Xen sier han ikke vil presentere henne som en kjæreste før om lenge, men hun kommer sikker til å treffe dem ganske rask.

Mulig den eldste kommer til å reagere på deres forhold, og siden vi enda bor sammen har de ikke forstått helt hva som skjer med mamma og pappa.

 

Jeg leste et sted at barna skal få slippe å møte foreldrenes nye kjærester før minst et år etter bruddet.

 

Uansett. Vær forsiktig. Selv om du er lykkelig kan du såre flere enn du hadde trodd.

[Anonym bruker]

Helt greit å ha kjæreste, men jeg skjønner meg ikke på de som på død og liv skal involvere barna med en gang.

 

Enkelte har ikke noe valg. Her flyttet kjæresten inn 3 uker etter vi ble sammen, på grunn av avstand og andre ting. Vi er i dag forlovet, venter felles barn sammen og kjøpt hus. Barna anser min samboer som farsfigur (særlig siden de ikke har noen biologisk far i livet sitt), og har aldri gitt uttrykk for at de ikke trives med situasjonen, selv om vi har snakket MYE om det. Nå er vår situasjon et unntak, og jeg forstår dem som ønsker å vente noen måneder. Men! Jeg forstår ikke folk som venter i årevis med å introdusere sin nye kjæreste for barna. Plutselig funker ikke kjemien mellom kjæresten og barna, kjæresten får kalde føtter når han først møter barna og forstår hvor stort ansvar det er, og vips, har man brukt flere år på noe som har vist seg å ikke funke. Tror at de som introduserer kjæresten som en venn i starten og la det utvikle seg naturlig, er de klokeste.

[*bolla pinnsvin*]

Helt greit å ha kjæreste, men jeg skjønner meg ikke på de som på død og liv skal involvere barna med en gang.

 

Enkelte har ikke noe valg. Her flyttet kjæresten inn 3 uker etter vi ble sammen, på grunn av avstand og andre ting. Vi er i dag forlovet, venter felles barn sammen og kjøpt hus. Barna anser min samboer som farsfigur (særlig siden de ikke har noen biologisk far i livet sitt), og har aldri gitt uttrykk for at de ikke trives med situasjonen, selv om vi har snakket MYE om det. Nå er vår situasjon et unntak, og jeg forstår dem som ønsker å vente noen måneder. Men! Jeg forstår ikke folk som venter i årevis med å introdusere sin nye kjæreste for barna. Plutselig funker ikke kjemien mellom kjæresten og barna, kjæresten får kalde føtter når han først møter barna og forstår hvor stort ansvar det er, og vips, har man brukt flere år på noe som har vist seg å ikke funke. Tror at de som introduserer kjæresten som en venn i starten og la det utvikle seg naturlig, er de klokeste.

 

Det å si at to voksne ikke har et valg om å vente med å flytte sammen er jo bare tull. Selvsagt hadde dere valget om å la være.Heldigvis gikk det bra for dere, men å la en kjæreste flytte inn etter tre uker er et sjansespill som jeg ikke hadde vært villig til å utsette barna mine for.

 

Er enig i at man ikke skal vente i årevis, men å bli samboere etter kun noen uker er drøyt.

[Anonym bruker]

Helt greit å ha kjæreste, men jeg skjønner meg ikke på de som på død og liv skal involvere barna med en gang.

 

Enkelte har ikke noe valg. Her flyttet kjæresten inn 3 uker etter vi ble sammen, på grunn av avstand og andre ting. Vi er i dag forlovet, venter felles barn sammen og kjøpt hus. Barna anser min samboer som farsfigur (særlig siden de ikke har noen biologisk far i livet sitt), og har aldri gitt uttrykk for at de ikke trives med situasjonen, selv om vi har snakket MYE om det. Nå er vår situasjon et unntak, og jeg forstår dem som ønsker å vente noen måneder. Men! Jeg forstår ikke folk som venter i årevis med å introdusere sin nye kjæreste for barna. Plutselig funker ikke kjemien mellom kjæresten og barna, kjæresten får kalde føtter når han først møter barna og forstår hvor stort ansvar det er, og vips, har man brukt flere år på noe som har vist seg å ikke funke. Tror at de som introduserer kjæresten som en venn i starten og la det utvikle seg naturlig, er de klokeste.

 

Det å si at to voksne ikke har et valg om å vente med å flytte sammen er jo bare tull. Selvsagt hadde dere valget om å la være.Heldigvis gikk det bra for dere, men å la en kjæreste flytte inn etter tre uker er et sjansespill som jeg ikke hadde vært villig til å utsette barna mine for.

 

Er enig i at man ikke skal vente i årevis, men å bli samboere etter kun noen uker er drøyt.

 

Javel, vi skal kanskje bryte forlovelsen og ta abort? Vi hadde faktisk ikke noe valg. Jeg var alenemor på 100% uten avlastning eller barnevakt. Han bodde nesten 100 mil unna, på våres plass finnes det verken hoteller eller andre overnattingsmuligheter. Jeg har ingen venner som han eventuelt kunne overnatte hos. Man kjører ikke 100 mil fram og tilbake hver dag.

[*bolla pinnsvin*]

Helt greit å ha kjæreste, men jeg skjønner meg ikke på de som på død og liv skal involvere barna med en gang.

 

Enkelte har ikke noe valg. Her flyttet kjæresten inn 3 uker etter vi ble sammen, på grunn av avstand og andre ting. Vi er i dag forlovet, venter felles barn sammen og kjøpt hus. Barna anser min samboer som farsfigur (særlig siden de ikke har noen biologisk far i livet sitt), og har aldri gitt uttrykk for at de ikke trives med situasjonen, selv om vi har snakket MYE om det. Nå er vår situasjon et unntak, og jeg forstår dem som ønsker å vente noen måneder. Men! Jeg forstår ikke folk som venter i årevis med å introdusere sin nye kjæreste for barna. Plutselig funker ikke kjemien mellom kjæresten og barna, kjæresten får kalde føtter når han først møter barna og forstår hvor stort ansvar det er, og vips, har man brukt flere år på noe som har vist seg å ikke funke. Tror at de som introduserer kjæresten som en venn i starten og la det utvikle seg naturlig, er de klokeste.

 

Det å si at to voksne ikke har et valg om å vente med å flytte sammen er jo bare tull. Selvsagt hadde dere valget om å la være.Heldigvis gikk det bra for dere, men å la en kjæreste flytte inn etter tre uker er et sjansespill som jeg ikke hadde vært villig til å utsette barna mine for.

 

Er enig i at man ikke skal vente i årevis, men å bli samboere etter kun noen uker er drøyt.

 

Javel, vi skal kanskje bryte forlovelsen og ta abort? Vi hadde faktisk ikke noe valg. Jeg var alenemor på 100% uten avlastning eller barnevakt. Han bodde nesten 100 mil unna, på våres plass finnes det verken hoteller eller andre overnattingsmuligheter. Jeg har ingen venner som han eventuelt kunne overnatte hos. Man kjører ikke 100 mil fram og tilbake hver dag.

 

Ja, det var det jeg mente, at du skulle ta abort - eller ikke. Kanskje greit å ta med all info først, eller? Men hvordan i all verden rakk du å bli gravid og forlovet med en du hadde vært sammen med i tre uker?

 

Og hvis man ser bort fra det å bli gravid. Det går an å ha et avstandsforhold en stund.

[Anonym bruker]

Helt greit å ha kjæreste, men jeg skjønner meg ikke på de som på død og liv skal involvere barna med en gang.

 

Enkelte har ikke noe valg. Her flyttet kjæresten inn 3 uker etter vi ble sammen, på grunn av avstand og andre ting. Vi er i dag forlovet, venter felles barn sammen og kjøpt hus. Barna anser min samboer som farsfigur (særlig siden de ikke har noen biologisk far i livet sitt), og har aldri gitt uttrykk for at de ikke trives med situasjonen, selv om vi har snakket MYE om det. Nå er vår situasjon et unntak, og jeg forstår dem som ønsker å vente noen måneder. Men! Jeg forstår ikke folk som venter i årevis med å introdusere sin nye kjæreste for barna. Plutselig funker ikke kjemien mellom kjæresten og barna, kjæresten får kalde føtter når han først møter barna og forstår hvor stort ansvar det er, og vips, har man brukt flere år på noe som har vist seg å ikke funke. Tror at de som introduserer kjæresten som en venn i starten og la det utvikle seg naturlig, er de klokeste.

 

Det å si at to voksne ikke har et valg om å vente med å flytte sammen er jo bare tull. Selvsagt hadde dere valget om å la være.Heldigvis gikk det bra for dere, men å la en kjæreste flytte inn etter tre uker er et sjansespill som jeg ikke hadde vært villig til å utsette barna mine for.

 

Er enig i at man ikke skal vente i årevis, men å bli samboere etter kun noen uker er drøyt.

 

Javel, vi skal kanskje bryte forlovelsen og ta abort? Vi hadde faktisk ikke noe valg. Jeg var alenemor på 100% uten avlastning eller barnevakt. Han bodde nesten 100 mil unna, på våres plass finnes det verken hoteller eller andre overnattingsmuligheter. Jeg har ingen venner som han eventuelt kunne overnatte hos. Man kjører ikke 100 mil fram og tilbake hver dag.

 

Ja, det var det jeg mente, at du skulle ta abort - eller ikke. Kanskje greit å ta med all info først, eller? Men hvordan i all verden rakk du å bli gravid og forlovet med en du hadde vært sammen med i tre uker?

 

Og hvis man ser bort fra det å bli gravid. Det går an å ha et avstandsforhold en stund.

 

Det går ikke an å ha avstandsforhold uten å se hverandre. Som sagt, har man aldri barnevakt, så har man aldri barnevakt. å forlange at han kom hit 100 mil en veg for å være her om kvelden etter barna var lagt, og kjørte tilbake samme kvelden er vel ingen som hadde gjort. Rakk selvfølgelig å bli gravid og forlove meg mange måneder etter at vi flyttet sammen. Har forresten hatt avstandsforhold før jeg fikk barna, og det fungerte ikke.

[Anonym bruker]

Eksen min forlovet seg med ny dame før vi fikk separasjonspapirene i posten.

[*bolla pinnsvin*]

Helt greit å ha kjæreste, men jeg skjønner meg ikke på de som på død og liv skal involvere barna med en gang.

 

Enkelte har ikke noe valg. Her flyttet kjæresten inn 3 uker etter vi ble sammen, på grunn av avstand og andre ting. Vi er i dag forlovet, venter felles barn sammen og kjøpt hus. Barna anser min samboer som farsfigur (særlig siden de ikke har noen biologisk far i livet sitt), og har aldri gitt uttrykk for at de ikke trives med situasjonen, selv om vi har snakket MYE om det. Nå er vår situasjon et unntak, og jeg forstår dem som ønsker å vente noen måneder. Men! Jeg forstår ikke folk som venter i årevis med å introdusere sin nye kjæreste for barna. Plutselig funker ikke kjemien mellom kjæresten og barna, kjæresten får kalde føtter når han først møter barna og forstår hvor stort ansvar det er, og vips, har man brukt flere år på noe som har vist seg å ikke funke. Tror at de som introduserer kjæresten som en venn i starten og la det utvikle seg naturlig, er de klokeste.

 

Det å si at to voksne ikke har et valg om å vente med å flytte sammen er jo bare tull. Selvsagt hadde dere valget om å la være.Heldigvis gikk det bra for dere, men å la en kjæreste flytte inn etter tre uker er et sjansespill som jeg ikke hadde vært villig til å utsette barna mine for.

 

Er enig i at man ikke skal vente i årevis, men å bli samboere etter kun noen uker er drøyt.

 

Javel, vi skal kanskje bryte forlovelsen og ta abort? Vi hadde faktisk ikke noe valg. Jeg var alenemor på 100% uten avlastning eller barnevakt. Han bodde nesten 100 mil unna, på våres plass finnes det verken hoteller eller andre overnattingsmuligheter. Jeg har ingen venner som han eventuelt kunne overnatte hos. Man kjører ikke 100 mil fram og tilbake hver dag.

 

Ja, det var det jeg mente, at du skulle ta abort - eller ikke. Kanskje greit å ta med all info først, eller? Men hvordan i all verden rakk du å bli gravid og forlovet med en du hadde vært sammen med i tre uker?

 

Og hvis man ser bort fra det å bli gravid. Det går an å ha et avstandsforhold en stund.

 

Det går ikke an å ha avstandsforhold uten å se hverandre. Som sagt, har man aldri barnevakt, så har man aldri barnevakt. å forlange at han kom hit 100 mil en veg for å være her om kvelden etter barna var lagt, og kjørte tilbake samme kvelden er vel ingen som hadde gjort. Rakk selvfølgelig å bli gravid og forlove meg mange måneder etter at vi flyttet sammen. Har forresten hatt avstandsforhold før jeg fikk barna, og det fungerte ikke.

 

Men du kan fortsatt ikke si at du ikke hadde noe valg. Du kunne valgt bort mannen istedet for å trekke en "ukjent" inn i barnas liv før du engang hadde etablert noe ordentlig forhold selv. Så ikke si at du ikke hadde et valg. Du hadde det, men du og jeg har forskjellig syn på hva som er greit og ikke greit overfor barna. At det har gått bra er jo flott, men det er allikevel i mine øyne ikke et valg jeg ville anbefalt andre.

[Charliebaby13]

Det var da voldsomt så kranglete vi var idag da! At hun flyttet sammen med ny mann raskt og at det har gått godt er vel bare bra??

Jeg for min del svarte isted med bakgrunn i min egen situasjon, og jeg hadde ikke barn med min eks. Møtte en annen som jeg valgte. Idag, bare 11 måneder etter eier vi leilighet sammen og venter barn i mars. Jeg har ikke angret ett sekund.

Det er klart, hadde jeg hatt barn hadde terskelen for å gå vært vesentlig høyere!

[*bolla pinnsvin*]

Det var da voldsomt så kranglete vi var idag da! At hun flyttet sammen med ny mann raskt og at det har gått godt er vel bare bra??

Jeg for min del svarte isted med bakgrunn i min egen situasjon, og jeg hadde ikke barn med min eks. Møtte en annen som jeg valgte. Idag, bare 11 måneder etter eier vi leilighet sammen og venter barn i mars. Jeg har ikke angret ett sekund.

Det er klart, hadde jeg hatt barn hadde terskelen for å gå vært vesentlig høyere!

 

Selvsagt er det bra at det gikk fint. Det vil ikke si at det er noe jeg vil råde andre å gjøre. Man kjenner rett og slett ikke noen etter tre uker, så det er en sjanse og ta. Var bare det jeg ville fram til.

[lille sprelle]

Et forhåpentligvis seriøst svar på spørsmålet ditt:

Når du har funnet igjen deg selv og trives alene i ditt eget selskap, er det greit med ett nytt forhold.

Uten balanse i seg selv, er det ikke tiden for å starte ett nytt forhold.

 

Hvor lang tid dette tar er sikkert individuelt. Benytt imidlertid aneldningen til å kjenne på hva som er seg selv og bruk den tiden det tar!

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Helt greit å ha kjæreste, men jeg skjønner meg ikke på de som på død og liv skal involvere barna med en gang.

 

Enkelte har ikke noe valg. Her flyttet kjæresten inn 3 uker etter vi ble sammen, på grunn av avstand og andre ting. Vi er i dag forlovet, venter felles barn sammen og kjøpt hus. Barna anser min samboer som farsfigur (særlig siden de ikke har noen biologisk far i livet sitt), og har aldri gitt uttrykk for at de ikke trives med situasjonen, selv om vi har snakket MYE om det. Nå er vår situasjon et unntak, og jeg forstår dem som ønsker å vente noen måneder. Men! Jeg forstår ikke folk som venter i årevis med å introdusere sin nye kjæreste for barna. Plutselig funker ikke kjemien mellom kjæresten og barna, kjæresten får kalde føtter når han først møter barna og forstår hvor stort ansvar det er, og vips, har man brukt flere år på noe som har vist seg å ikke funke. Tror at de som introduserer kjæresten som en venn i starten og la det utvikle seg naturlig, er de klokeste.

 

Man har ALLTID et valg, spesielt i dette tilfelelt. Flott det gikk bra for dere.

 

Men jeg tror det er sunt for barna og få venne seg til sin nye situsjon før de skal få en "ny pappa"

 

Selv når mor har vært singel lenge uten bf i bildet tror jeg man gjør lurt å å trå varsomt. Fint å rekke å ha en del hverdager før man involverer skjøre små barn og drar fremmede folk inn i deres trygghetsbase.

Jeg tør rett og slett ikke involvere en ny mann i datteren min sitt liv før vi har vært sammen en stund. Hun skal ikke dras inn i noe som kanskje viser seg og være forhastet.

[Anonym bruker]

Jeg mener, et samboerskap kan jo ha vart mye lengre enn samlivet.... er det uhørt å innlede et nytt forhold ganske raskt, selv om man ikke har hatt følelser for ex-en på mange år....

 

Er ingen Fasit svar på det men dib/bim damene kan svare her inne. Dei har jo altid rett.

[Anonym bruker]

Helt greit å ha kjæreste, men jeg skjønner meg ikke på de som på død og liv skal involvere barna med en gang.

 

Enkelte har ikke noe valg. Her flyttet kjæresten inn 3 uker etter vi ble sammen, på grunn av avstand og andre ting. Vi er i dag forlovet, venter felles barn sammen og kjøpt hus. Barna anser min samboer som farsfigur (særlig siden de ikke har noen biologisk far i livet sitt), og har aldri gitt uttrykk for at de ikke trives med situasjonen, selv om vi har snakket MYE om det. Nå er vår situasjon et unntak, og jeg forstår dem som ønsker å vente noen måneder. Men! Jeg forstår ikke folk som venter i årevis med å introdusere sin nye kjæreste for barna. Plutselig funker ikke kjemien mellom kjæresten og barna, kjæresten får kalde føtter når han først møter barna og forstår hvor stort ansvar det er, og vips, har man brukt flere år på noe som har vist seg å ikke funke. Tror at de som introduserer kjæresten som en venn i starten og la det utvikle seg naturlig, er de klokeste.

 

"Enkelte har ikke noe valg" - noe av det dummeste jeg har hørt, og rimelig uansvarlig av deg og la en ny mann flytte inn etter kun tre uker.

[MrsMilla]

Når et forhold er avsluttet så er du fri til å gå inn i et nytt når det måtte passe deg.

 

Men ville være veldig obs om det er barn med i bildet - da kan jo eventuelt det nye forholdet være på tidspunkter der barna ikke er med, og at den nye kjæresten presenteres etterhvert som en venn av mamma/pappa om det skal presenteres i det hele tatt - greit å vente til at forholdet er veldig seriøst iallefall!

Bør jo ikke komme rekende med den ene kjæresten etter den andre heller...

 

Sladrekjerringer skiter vi i. Barna og eksen derimot er det greit å være litt hensynsfull mot. Spesielt barna.

[Anonym bruker]

Det var da voldsomt så kranglete vi var idag da! At hun flyttet sammen med ny mann raskt og at det har gått godt er vel bare bra??

Jeg for min del svarte isted med bakgrunn i min egen situasjon, og jeg hadde ikke barn med min eks. Møtte en annen som jeg valgte. Idag, bare 11 måneder etter eier vi leilighet sammen og venter barn i mars. Jeg har ikke angret ett sekund.

Det er klart, hadde jeg hatt barn hadde terskelen for å gå vært vesentlig høyere!

De har kun vært sammen kort tid enda så å si at det har gått godt er vel å ta i litt?

Kanskje hun ender opp som alenemor til to med to menn om ikke så alt for lenge.

Ser jo det stadig her inne at kvinner alt for fort får enda en ny unge med ny mann og gjentar mønsteret sitt.

[☆☆☆]

Når ein sjølv er klar for det.

 

Om det er barn med i bildet bør ikkje dei involverast før dei har fått tid til å bearbeide at familien braut saman.