Jeg passer ikke inn :(

[Anonym bruker]

Som regel bryr jeg meg ikke om det og lever livet mitt litt på siden av alle andre. Men i preioder merker jeg at det er noe skikkelig dritt å ikke passe inn! Nå har jeg en slik periode..

 

Hele livet mitt har jeg følt meg utenfor. Trodde jeg måtte være adoptert siden jeg ikke passet inn i familien min. Storfamilien var bare å glemme, jeg var helt utenfor der.

Har absolutt ingen kontakt med søskenbarn, tanter onkler e.l nå

Ene broren min har jeg heller ingen kontakt med lengre.

Foreldrene mine og søsteren min snakker jeg med ca 2 ganger i året..

Ikke fordi vi er uvenner, vi har bare ingen ting felles eller noe å snake om.

 

Skolen var ett mareritt, ble aldri mobbet eller noe, men fant heller aldri noen gode venner.

Hadde noen jeg var sammen med i preioder, men jeg passet liksom ikke inn med noen.

resultatet av det ble at jeg begynte å skulke for å slippe å være på skolen, derfor har jeg heller ingen utdannelse i dag

Jeg var i utgangspunktet skoleflink, lærte lett og fikk gode kararkterer de gangene jeg møtte opp. Så er en smule sur på meg selv for de valgene jeg tok dengangen.

 

Ungdomstiden brukte jeg på å flytte rundt, prøve å finne meg tilrette noen plasser. Jobbet og prøvde å finne fritidsaktiviteter slik at jeg kunne bli kjent med folk og kansje få noen venner.

Fungerte ikke...

Blir kjent med fokl, men etter en stund trekker de seg unna og vi mister kontakt

 

Har jo skjønt at det er noe med min personlighet folk ikke liker, skulle bare ønske jeg viste hva det var slik at kunne forandre det :/

 

Siste året trodde jeg jeg endelig hadde funnet "min plass". Jeg begynte i teater, og jeg har vel aldri følt meg så hjemme noen gang. Fantastisk følelese!

Endelig noen som brydde seg, noen som virket som de likte meg.

På toppen av det, fikk jeg kontakt med noen andre damer her.

Så fatantisk å ha noen å snakke med, ringe til, finne på tng sammen med. De kom på besøk, jeg var der.

Vi var ett gjeng som møttes ca 1 gang i uka og bare snakket og lo.

 

Jeg trodde jeg i en alder av 38 år endelig passet inn noen plass

 

 

Men så begynte høst semestret på teateret...

Vi fikk ny instruktør og jeg merket med en gang at han ikke likte meg.

fra august til nå har han ALDRI snakket til meg.. Ikke så mye sagt hei når jeg kommer.

Ser han har lagt til alle andre på FB, men ikke meg

Spurte ei av de andre om det, og det var han som sendte forespørsel.

Vanskelig å forklare hvordan det er, men man merker jo fort dersom noen ikke liker deg.

 

Jeg har hele tiden tenkt at dette kom til å gå over, men for hver uke føler jeg meg mer og mer utenfor gjengen.

Merker at folk trekker seg unna, merker at folk har mye kontakt utenom øvelsene som de snakker om på øvelsene. Noe jeg ikke er en del av..

Er så tungt, tror ikke jeg orker det særlig lengre. Blir nok å slutte

 

Siste tiden har jeg også merket at de andre jeg trodde var blitt venner har begynt å holde meg utenfor.

Jeg er fortsatt med en gang i uka, men de også finner på mye jeg rett og slett ikke blir invitert med på.

Var ei av de som forsnakket seg i dag, vi skal ikke møtes denne uka siden mange var opptatt. men de andre har likevel avtalt møte på onsdag... Jeg er helt ledig da, men selv om hun forsnakket seg og sa det, ble det ikke noe snakk om at jeg skulle være med.

 

 

Uff, skjønner ikke hva det er med meg! :(

 

Husker engang jeg var på danskebåten med jobben.

Ble sjekket av en fyr, satt å snakket med han hele kvelden.

Plutselig ser han på meg med det tristete ansiktet jeg har sett så sier han: "Hva pokker er det egentlig de har gjort med deg?"

 

Jeg lo det bort og gikk å la meg. Angrer så veldig, skulle så gjerne vist hva han mente med det...

 

Rotete, men deilig å få det ut. Har aldri turt å si dette høyt. :/

 

Har prøvd psykolog foresten, begynte med å fortelle han at jeg sliter med å snakke om ting.

Etter 3 ganger mente han at det ikke var noe han kunne hjlepe meg med. Da hadde jeg enda ikke klart å snakke om oe av dette. Ble så paff så jeg klarte ikke si mer og har aldri vært der igjen

 

Takk om du orket å lese alt dette rotet mitt, utrolig godt å få det ut. Selv om det er her inne..

[Anonym bruker]

Hm, ville mest av alt si at jeg kjenner meg igjen i det du skriver. I noe av det, hvertfall, jeg er kanskje noen nyanser mørkere enn deg i noen saker og lightugaven i andre sider av saken. Fordelen vår er vel at vi har nokså god selvinnsikt? Vi vet når problemet egentlig ligger hos oss selv. Som han instruktøren din, han kan vel ha tenkt at du er litt reservert og kanskje ikke ønsker tilnærmelser som å bli venner på facebook? Og når det gjelder psykologen din sier du selv at du i løpet av de avtalene dere hadde ikke klarte å beegynne å fortelle om problemene du opplever?

 

Muligheten du har er vel å gi noe mer innsats, om du finner ut at du føler for å få endret situasjonen. Er det verdt det, så vet du hva du kan gjøre. Som for eksempel prøve en annen behandler, det er store muligheter for at dere har en annen kjemi. Og legg nå til han instruktøren på facebook, selv om han godt kunne lagt til deg. Ikke gi opp teater og nye venner for de negative følelsene. Gir deg råd som er i samme bane som jeg prøver å gjøre selv, forresten. Ikke lett å styre seg selv i rett retning bestandig, men konstruktivt.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i mye selv. Etter nesten 30 år med mobbing, baksnakking, utfrysing, himling med øyne fra så å si alle og følelsen av å være den kvinnelige utgaven av Forrest Gump, har jeg sluttet å bry meg. Det er tungt å være alene, men det er bedre enn å føye seg etter folk som har brennende ønske om å drite deg ut eller synes du er stokk dum. Jeg har bestandig hatt toppkarakterer på skolen, skjøtter jobben min bra, følger opp barna, åpner hjemmet mitt for deres venner, holder på med 2 hobbyer og er snill mot omgivelser. Om omgivelsene gir meg dritt tilbake sier mer om dem enn om meg.

[Gjest Trulte med to små]

Jeg tror det er mer vanlig en man tror det å føle seg litt annerledes en andre. Jeg blir jo litt nyskjerrig på om du er sjenert, filosofisk anlagt, kreativ osv for jeg tror mange av "oss" kan føle oss litt "rar" av og til.

Hva utstråler du feks? Er du mottakelig for å møte andre eller utstråler du en energi som ber folk om å holde seg borte fra deg?

Er du deg selv, slik at alle kan se det eller prøver du å være slik du tror andre vil at du skal være?

Snakker du mye, for mye eller for lite?

 

Jeg syns jo du høres ut som en flott jente jeg, så det er nok ikke deg det er noe galt med, men du har muligens noen mønster som du går inn i eller noen "masker" du gjemmer deg bak?

Bare noen tanker fra meg altså og jeg er sikker på at du vil finne en plass du kan føle deg hjemme i.

 

For min del har jeg alltid hatt mange venner, men har alltid vært litt annerledes men det har jeg skjønt har vært fordi jeg er en tenkende person som bryr meg om det litt dypere ting og spørsmål i livet, ikke alt det overfladiske "fjaset" som vi gjorde i ungdommen.

Ikke alle som liker en sjelelig analyse på første date feks

 

Vi er alle forskjellige og det er plass til alle oss, og det finnes også venner nok til alle! <3