Hvor viktig er en pappa?

[stearin]

Hva er deres mening? Er det veldig viktig at det er biologisk pappa man har kontakt med, eller en stefar som du er blitt kjent med slik at du husker det?

 

Et eksempel:

En jente på 16 år kutter all kontakt med sin far. Hvordan tror dere det påvirker henne senere i livet?

 

Et til eksempel:

En mor "baksnakker" barnefar slik at barnet hører dette. Da tenker jeg særlig fra tenåringsalderen til man kan regne seg som voksen - rundt 25 år. Hvordan vil det påvirke "barnet"?

 

Og hva er egentlig "daddy-issues"? Og hvorfor får man dette?

 

Lurer fordi jeg er i en slik situasjon og har satt meg fast i egne tanker, føler ikke at jeg kommer meg videre. Trenger innspill og inspirasjon til å tenke i andre baner. Si din mening slik du tror det er. Alle har nok en mening om dette og jeg er veldig interessert i å høre dine meninger.

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp uten pappa, aldri hatt kontakt. Men, har hatt mange mannlige forbilder i livet uansett, bestefar, onkler osv, så for meg har det egentlig aldri vært noe savn Man savner ikke det man aldri har hatt,tenker jeg

[BareMas]

Jeg TROR at det er viktig med både gode kvinnelige og mannlig forbilder, og ellers ett godt og stabilt oppvekstmiljø, og mye kjærlighet. Jeg tror ikke biologien er så viktig som mange nødvendigvis skal ha det til.

[stearin]

Jeg har vokst opp uten pappa, aldri hatt kontakt. Men, har hatt mange mannlige forbilder i livet uansett, bestefar, onkler osv, så for meg har det egentlig aldri vært noe savn Man savner ikke det man aldri har hatt,tenker jeg

 

Så bra at du ikke har savnet en biologisk far. Men jeg lurer på, har du hatt tanker om din far, hvorfor dere ikke har hatt kontakt og slikt?

 

Jeg har begynt å få slike tanker om min far, hvorfor han ikke prøver mer for å få kontakt med meg - særlig siden jeg har vokst opp i samme hus som han.

[Anonym bruker]

Jeg har også vokst opp uten far. Har hele tiden visst hvem han er, min mor har aldri snakket stygt om han. Men jeg har aldri vært interessert. Er ikke nysgjerrig, lurer ikke på hvordan han er, og har aldri gjort det.

 

Stadig leser eller hører jeg, enten det er i media eller på forelesning (førskolelærer) hvor viktig det er å ha en far j livet, og om hvordan barn uten far alltid vil føle at noe mangler. Slik har jeg aldri følt det.

 

Opplever at i tilfeller som mitt, der barnet selv ikke ønsker kontakt eller kjennskap, er det andre voksne rundt som pusher på med hvor fælt man bør oppleve dette "savnet".

[stearin]

Jeg har også vokst opp uten far. Har hele tiden visst hvem han er, min mor har aldri snakket stygt om han. Men jeg har aldri vært interessert. Er ikke nysgjerrig, lurer ikke på hvordan han er, og har aldri gjort det.

 

Stadig leser eller hører jeg, enten det er i media eller på forelesning (førskolelærer) hvor viktig det er å ha en far j livet, og om hvordan barn uten far alltid vil føle at noe mangler. Slik har jeg aldri følt det.

 

Opplever at i tilfeller som mitt, der barnet selv ikke ønsker kontakt eller kjennskap, er det andre voksne rundt som pusher på med hvor fælt man bør oppleve dette "savnet".

 

Har du hatt en farsfigur eller en mannlig "rollemodell" i ditt liv? Stefar eller nær bestefar eller noe slikt?

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp uten biologisk far. Han valgte bort kontakt da jeg var 2 år (jeg husker ham ikke annet enn fra bilder), men senere kom stefar inn i livet mitt og det er ham jeg kaller pappa. Han og mamma giftet seg da jeg var 5 år og han er den eneste pappa jeg har og vil ha.

 

Mamma har aldri snakket stygt om min biologiske pappa. Hun har vært flink til å vise meg bilder og har hele tiden vært åpen for å snakke om ham, om da hun var gift med ham (de var gift i 5 år), hun har svart på spørsmål og slikt.

 

Min biologiske far ringte en gang da jeg var 13 år og da jeg var 21, men jeg ønsker ikke kontakt med ham. Han valgte meg bort og det får han stå for. Jeg har min mamma, min pappa, mine søsken og min familie. Jeg er godt fornøyd med det

[Anonym bruker]

Min far var distanser, jobbet mye osv. Han flyttet ut da jeg var 11, da han og min mor skilte lag. Etter dette har jeg kun sett han få ganger. For fem år siden døde han.

 

Dette har hele tiden for meg føltes som en avvisning, og det har preget meg og preger meg fremdeles. Den første og viktigste mannen i mitt liv "ville ikke ha meg".. Det gjør noe med en å vite dette om seg selv tenker jeg... ;-/

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp uten pappa, aldri hatt kontakt. Men, har hatt mange mannlige forbilder i livet uansett, bestefar, onkler osv, så for meg har det egentlig aldri vært noe savn Man savner ikke det man aldri har hatt,tenker jeg

 

Så bra at du ikke har savnet en biologisk far. Men jeg lurer på, har du hatt tanker om din far, hvorfor dere ikke har hatt kontakt og slikt?

 

Jeg har begynt å få slike tanker om min far, hvorfor han ikke prøver mer for å få kontakt med meg - særlig siden jeg har vokst opp i samme hus som han.

 

Jeg har ikke fundert så mye over det. Siden vi aldri har hatt kontakt, så har jeg aldri savnet det heller. Har hatt en så stor og fantastisk familie at jeg ikke har kjent det savnet.

 

Jeg er også av den oppfatning av at biologi ikke har så mye å si! Kjærlighet og det å være der, er det som er viktig. Hvem som helst kan få en kvinne gravid,man blir ikke nødvendigvis en PAPPA av det.

[Anonym bruker]

Jeg har mange meninger om dette. og dette innlegget blir ganske langt

 

Først og fremst vil jeg si litt om mitt forhold til pappa. Jeg har alltid vært mammas jente, men fikk erfare at pappa er også veldig viktig å ha god kontakt med da jeg nærmet meg tenårene. Mamma og pappa ble skilt da jeg var liten, type slutten av barnehagen eller no, og synes ikke det var noe dramatisk og har heller ikke hatt problemer med de som mamma eller pappa har blitt sammen med etter de ble skilt. Pappa traff ei som han senere giftet seg med og de har to barn sammen. alltid hatt et godt forhold til stemoren min og sett på halvsøkna mine som like mye søsken som min eldre søster.

 

Da jeg var 12år flyttet de til utlandet og bodde der i tilsammen 4år. Da de flyttet ante jeg ingenting om hvor mye det skulle komme til å påvirke meg senere og syntes det var greit der og da. Søsteren min derimot raste over dette og tok det veldig tungt.

 

Iløpet av disse årene merket jeg at de andre mennene i familien ble veldig viktig for meg og jeg ble spesielt opptatt av onkel(bror til pappa) de gangene vi var på besøk der eller i andre familiesammenkomster hvor han var. Jeg fikk en tøff periode da jeg var rundt 14 hvor alt bare var fullstendig kræsj for meg som jeg tror ville blitt helt annerledes om de aldri hadde flyttet.

 

Da de kom hjem igjen brukte jeg tid på å prøve å få et forhold til pappa igjen men det ble helt feil og jeg endte opp med å nærmest mobbe han isteden. Så gikk det en lang periode hvor jeg kun ringte pappa hvis det var noe jeg trengte og det fortalte jeg han også, så han var fullt klar over hvor jeg stod i forhold til han.

 

Da jeg ble 18 var jeg stort sett ute på by'n, men jeg drakk sjeldent. Jeg søkte mye oppmerksomhet fra det motsatte kjønn og har langt flere sex-partnere enn mine venner. Til slutt tok jeg et oppgjør med meg selv om at slik ville jeg ikke fortsette og levde helt sølibat frem til jeg møtte mannen min. Og fortsatt var forholdet til pappa skranglete.

 

Med god støtte fra mannen min har jeg klart å få et tilnærmet godt forhold til pappa igjen og jeg ringer ikke lenger bare når det er noe jeg trenger.

 

Så som svar på det du spør om: hvis man er vant til å ha to foreldre så tror jeg det er viktig at man fortsetter å ha to foreldre gjennom tenårene(det er selvfølelig annerledes om mor eller far dør og dermed ikke velger å forlate). Jeg mener også det er viktig at foreldre ikke snakker stygt om hverandre sånn at barna hører det. Hvordan det er for dem som aldri har møtt faren sin aner jeg ikke, men jeg tror det er sunt med både mannlige og kvinnelige forbilder, men de trenger ikke være biologiske

[Anonym bruker]

Jeg har også vokst opp uten far. Har hele tiden visst hvem han er, min mor har aldri snakket stygt om han. Men jeg har aldri vært interessert. Er ikke nysgjerrig, lurer ikke på hvordan han er, og har aldri gjort det.

 

Stadig leser eller hører jeg, enten det er i media eller på forelesning (førskolelærer) hvor viktig det er å ha en far j livet, og om hvordan barn uten far alltid vil føle at noe mangler. Slik har jeg aldri følt det.

 

Opplever at i tilfeller som mitt, der barnet selv ikke ønsker kontakt eller kjennskap, er det andre voksne rundt som pusher på med hvor fælt man bør oppleve dette "savnet".

 

Har du hatt en farsfigur eller en mannlig "rollemodell" i ditt liv? Stefar eller nær bestefar eller noe slikt?

 

Hadde en stefar i seks år, men han var overhodet ikke snill, så han var ingen god rollemodell.

Ellers har jeg morfaren min som den nærmeste, men ikke som en farsfigur vil jeg si.

Det er sikker mange som opplever et savn eller en mangel ved å vokse opp uten far, men jeg mener helsesøstre, lærere, prester og velmenende tanter skal passe seg for å anta slike følelser. Har aldri lurt på eller savnet noe ved min far, men har til gjengjeld lurt på om det er noe galt med følelseslivet mitt etter som alle forventer at jeg skal føle noe jeg ikke føler..

[CaptainHindsight]

Dette har hele tiden for meg føltes som en avvisning, og det har preget meg og preger meg fremdeles. Den første og viktigste mannen i mitt liv "ville ikke ha meg".. Det gjør noe med en å vite dette om seg selv tenker jeg... ;-/

 

Signerer.

Jeg har alltid følt meg mindreverdig, for hvor bra er jeg, om ikke engang min egen far ville ha meg?

Vi har derimot kontakt i dag, men jeg skulle ønske jeg hadde hatt en sterk farsfigur gjennom oppveksten.

[stearin]

Veldig interessant å lese om deres erfaringer.

 

Jeg reagerte selv sterkt når min bestefar døde brått for ett år siden. Nå tenker jeg at han erstattet min far når jeg kuttet kontakt med han, og derfor reagerte så sterkt når bestefar døde. Selvfølgelig er det vanlige savnet der, men bestefar var mer enn en bestefar for meg har jeg innsett. Nå som han ikke lever lenger har jeg ingen farsfigur i mitt liv, og det virker som om jeg trenger det.

 

Kjenner meg igjen i det en her sa, det med sexpartnere. For min del er det slik at jeg ikke lar noen mann komme nært inn på meg. Har tenkt at jeg ønsker å være singel, men det demret for meg nylig at kanskje jeg er singel fordi jeg ikke stoler på menn lenger, og fordi en eventuell kjæreste må bli en stefar for min datter. Og jeg føler meg jo sviktet av min far, i underbevisstheten tenker jeg nok at min datter også vil bli sviktet av en far. Irrasjonell frykt for menn, og da særlig fedre.

 

Lurer på hvordan jeg kan "bekjempe" det som har bygd seg opp i løpet av 5 år. Var 16 år gammel når jeg kuttet kontakt med min far, men tror det har påvirket meg mer enn jeg trodde, 16 år er jo egentlig ikke stor nok til å klare seg uten foreldre. Noe er det i det når jeg ikke klarer tanken på noe annet enn fysisk forhold til menn og når jeg reagerte så kraftig på bestefars dødsfall. Og diverse andre ting jeg ikke ønsker å legge ut om.

[Gjest Miryks]

Godt spørsmål, det der.

Jeg tror, med tanke på forbilder, så er det viktig å ha både menn og kvinner rundt seg.

Mamma og pappa har alltid vist hverandre at de elsker hverandre, slik at vi ungene kunne og kan se det.

Så jeg husker at jeg tidlig tenkte jeg ville ha en kjæreste som pappa :> (Det har jeg egentlig. Gubben og pappa er skremmende like i humor, barnslighet, interesser og måten de bare er på).

Siden jeg har et såpass nært forhold til faren min, klarer ikke jeg å forestille meg hvordan det ville vært uten.

For meg var, og er, hvertfall pappa viktig i min oppvekst og mitt liv.

[Anonym bruker]

Vil si det i stor grad kommer an på hvordan pappaen er. For min del tror jeg rett og slett at jeg ville kommet bedre ut av det om ikke jeg kjente pappaen min. Han har ikke vært et godt forbilde, og han har stilt altfor store krav til hvordan jeg må være for at han skal akseptere meg. Så jeg har liksom vennet meg til at jeg kun er god nok om jeg er perfekt, og det har jo aldri skjedd...

 

Har ikke hatt noen andre menn i livet mitt heller, og endte opp med en ektemann som var akkurat som faren min. Som pappa kritiserte mamma opp og ned og i mente, drev også mannen min på på den måten. Så jeg har ingen dårlig samvittighet for at barna mine vokser med med kun annenhver helg å se sin far. Det er bedre enn at de skal se at jeg bare må bite i meg å bli behandlet dårlig fordi de skal ha en far i huset.

 

Broren min kjente aldri faren sin. Han vet hvem han er, men de har aldri hatt kontakt. Han er den eneste som ikke sliter psykisk i dag av mine søsken og jeg. Han er også veldig mye eldre og var nesten ute av redet da min far kom inn i hans liv. Han har levd hele livet kun sammen med mamma. Ingen mannlige forbilder i det hele tatt.

 

Selvsagt er dette noe som gjelder andre veien også. Om man har en oppegående pappa og en lite oppegående mamma, så synes jeg faktisk at det er viktigere at man har en far enn en mor.

[Lille- MO]

pappan til min gutt er død, og jeg siden jeg er skikkelgi pappajente selv, så har lillegutt automatisk fått sterke bånd til sin bestefar. og det ser jeg på som positivt. tenker det er fint å ha en nær typ farsfigur. nå mens han er så liten synes jeg det går greit å være mamma og pappa. men jeg tror jo at mini, etterhvert som han vokser, vil gjøre ting med bestefar som jeg ikke kan. jeg har vokst opp med mamme og pappa, men mamma har kun vært fysisk tilstede og jeg er hele tiden på ufrivillig leting etter reservemødre, noe jeg synes er slitsomt og sårt og håper at min gutt ikke gjør det etter en pappa.

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med en far, som var tilstede på sin måte, men som har apsergers syndrom, og derfor ikke klarer å være en vanlig pappa. Han prøver på sin måte, men jeg Ble aldri forklart at han var sånn, så har alltid lurt på hvorfor han ikke kunne være som andre. Mamma og pappa skilte seg tidlig, og samvær med pappa fungerte ikke helt. Hvis det skjer noe i mitt liv, må jeg skåne han for det, for han en dårlig på å se muligheter og løsninger. Er jeg som må trøste han. Dette var veldig vanskelig å forstå når jeg var mindre, men ser det tydelig nå. Han er god på fraser, spør alltid hvordan det går Osv, men mer som et standarspørsmål, han lurer ikke på hvordan jeg har det, fordi han evner ikke. Mange eksempler. Når jeg var tenåring søkte jeg bekreftelsen fra eldre menn, og ikke alltid de som var gode for meg. Tror jeg lette etter en farsfigur. Hadde et forhold til en mann på nesten 40 når jeg var 17, og vi hadde det veldig fint i mange år. Jeg velger å tro det har noe med min far å gjøre. Jeg har alltid savnet en ordentlig pappa, en jeg kan få lov til å være svak ovenfor, snakke med og spørre om råd og trøst.

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp uten pappa, aldri hatt kontakt. Men, har hatt mange mannlige forbilder i livet uansett, bestefar, onkler osv, så for meg har det egentlig aldri vært noe savn Man savner ikke det man aldri har hatt,tenker jeg

 

Jeg sier meg enig i dette.

 

Jeg har vokst opp med en far, men min datter kommer til å vokse opp uten.

 

Dvs bf har samvær med tilsyn 1 g per mnd, men hun ser ikke på han som en far, ikke er han et godt forbilde heller og hun kaller han ved navn.

 

Ellers så har hun andre mannlige forbilder i livet sitt, som f.eks bestefar, onkler osv.