Kan man slå opp med svigermor???

[Anonym bruker]

Jeg er så inni helsikes lei!! Alt er "stakkars meg", evig pessimisme og svartmaling.. Og nåde meg om jeg prøver å oppmuntre litt eller prøver å si at ting snart må snu..

 

Vet ikke hvor mange overhøvlinger jeg har fått av dette damemenneske de siste månedene..

 

Jeg VET at hun sliter etter at hun mistet mannen.

Jeg VET at hun bekymrer seg enormt for framtida.

 

JA jeg synes synd på damen. Jeg prøver og prøver å hjelpe til, være der for henne, ikke være i veien, tilby meg hjelp på ene eller andre måten..

Men alt jeg og mannen sier, gjør, og forsøker å gjøre (enten det er for henne eller vår egen del...) , alt er galt og vi burde sette oss ned å svartmale sammens med henne..

 

Og selvfølgelig var alt mye bedre før, da alt ble gjort på gamlemåten, og teknikk/data var nesten ikkeeksisterende.. Dessverre så evner hun ikke å lære seg de "nye" måtene å gjøre ting på. Som regningsbetaling, lese av strømmåler, nye lyspærer..

 

Og nå har hun hatt fødselsdag, og ble først sur fordi vi kjøpe blomst og liten gave til henne. Deretter sur fordi hun ikke fikk det hun ville ha.. (Hun ville helst ha roser; fikk orkide. Hun ønsket seg egentlig men sa det ikke; polgavekort, fikk gavekort på Vita)

 

Hun behandler sønnen sin med svært lite respekt, og skal til stadighet ha han på besøk for å gjøre ting. Når han er der får han bare kjeft fordi ting ikke blir gjort bra nok, og bare sure miner.. Hun ringer han flere ganger om dagen bare for å surmule og være frekk..

 

Og hun er møkksur hver gang vi gjør noe for å kose oss, men hver gang vi har invitert henne med på noe koselig blir vi blankt avvist. Samme hva vi foreslår.

Likevel klager hun over at alt er så fælt og ingen kommer på besøk hos henne.

 

Skulle ønske vi kunne hjelpe henne så hun ble kvitt alle problemene sine, men saker er jo at det aller meste må hun gripe tak i selv, og det blånekter hun.. Hun skjønner visst ikke at hun må hjelpe seg selv, og graver seg dypere og dypere ned i sin egen selvmedlidenhet.

 

Altså, ingen tvil om at hun sliter og har det vondt, men det virker som at vi må også ha det fælt i hennes øyne..

 

Nå var dette mer en utblåsning, men hvis noen har noen råd/tanker rundt dette, så ja takk..

 

Og til skrivepolitiet, ja jeg har sikkert en hel haug med skrivefeil, men du skjønte hva som stod ikke sant?

 

[Anonym bruker]

Min bestemor var manisk depressiv,noe som slo ut for fult da min bestefar døde, og hun hadde en oppførsel som kan minne om den din svigermor har.

 

Kan det være noe sånt som feiler din svigermor også?

 

Kaskje dere skulle hintet frempå at hun muligens trenger profesjonell hjelp, siden den hjelpen dere tilbyr, tydeligvis ikke er god nok for henne..

 

 

Min bestemor ville ikke ta imot den hjelpen som var nødvendig for at hun skulle få ett bedre liv videre, så hun endte opp som en sånn person som har som hobby å så splid i familien. Ville vært litt obs på dette.

 

Tror ihvertfall jeg ville distansert meg litt fra henne, slik at hun ikke får mulighet til å forsure deres liv så altfor mye.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar

 

Jeg har lenge hatt mistanke om at hun hvertfall er depressiv, manisk vet jeg ikke.. Har ikke sett noe manisk oppførsel, eller at hun har hatt noen bedre periode. Derimot har hun nesten slutte og spise, og blitt sykt tynn. Hun har også krympet i høyden (noe er jo normalt i hennes alder, men SÅ fort?).. Og hun kritiserer også ivrig mannen og min sin vekt og spisevaner. Tror det har blitt noe spiseforstyrrelse muligens..? Vet ikke om eldre kan få det? Hun er 68 år..

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar

 

Jeg har lenge hatt mistanke om at hun hvertfall er depressiv, manisk vet jeg ikke.. Har ikke sett noe manisk oppførsel, eller at hun har hatt noen bedre periode. Derimot har hun nesten slutte og spise, og blitt sykt tynn. Hun har også krympet i høyden (noe er jo normalt i hennes alder, men Så fort?).. Og hun kritiserer også ivrig mannen og min sin vekt og spisevaner. Tror det har blitt noe spiseforstyrrelse muligens..? Vet ikke om eldre kan få det? Hun er 68 år..

 

Joda , det går fint an at eldre også utvikler spiseforstyrrelser. Min bestemor lever enda, og hun utviklet dette i en alder av 70 år, nå er hun snart 90 og dement, men akkurat det med maten, det husker hun.

 

Strofen som går igjen er den samme: "det der kan ikke jeg spise , da legger jeg på meg"

 

Før min bestemor ble dement og flyttet på sykehjem, fikk hun hjemmesykepleien på besøk, de skulle se til at hun spiste opp middagen som hun fikk hjem på døren.

 

Men da vi ryddet ut av huset hennes etter at hun hadde flyttet, fant vi store mengder avføringsmidler, sikkert sånt som hun har brukt for å bli kvitt det hun hadde spist ilp av dagen.

 

Utrolig frustrerende å være pårørende til sånne personer. Skjønner deg så altfor godt.

Men hvis din svigermor er ved sine fulle fem, så er det dessverre så lite man kan gjøre , hvis hun ikke innser at hun trenger profesjonell hjelp

 

#2

[-98-11-13]

Ja, du kan slå opp med svigermor.

 

Etter at jeg i 3år har prøvd å leve opp til hennes forventninger, har jeg nå brutt kontkaten med henne. Min mann og barn har fortsatt kontakt, men da reiser de til henne.

[Preggers]

Hun høres ut som min mor, faktisk! Du kan ignorere henne, avbryt all kontakt inntil hun begynner å være litt greiere! Det har vi gjort (mannen min kan ikke fordra min mor)