Mangel på morsfølelse, normalt?

[Anonym bruker]

Etter et evig varende svangerskap var jeg overlykkelig for at det endelig var over og at lillegutt skulle komme ut. Svangerskapet var lett sammenlignet med alle andre. Noe vondt, men sykemeldt tidlig pga småblødninger og vanskelig jobb. Men det kjedeligste jeg har opplevd...

 

Lillegutt kom til slutt, 16 dager på overtid noe som var veldig psyktisk påskjening for meg siden ingen tok meg alvorlig før han kom ut. Noe tørr og innskrumpet på beina og lite fostervann, høy temperatur. Han er helt perfekt i dag, 2 og en halv uke gammel.

 

Har beskytter innstinket, passer på at han har det bra. Sover nesten normalt om natta, så ikke for lite søvn, god hjelp fra samboer. Lillegutt gråter sjeldent Vært meg selv fra fødsel... Men hvor er morsfølelsen, merker at den er fraværende. Er dette normalt?

 

Alle sier at det kan være oppturer og nedturer, skjønner det, men er ganske lik i humøret mitt. Bortsett fra at alle sier de elsket sin lille skatt fra dag en...

 

Så bare meg som har det sånn????

 

Takk for svar

[Miss Chocolate]

Veldig normalt! Her tok det lang tid før morsfølelsen kom..

Nyt tiden og senk skuldrene..

[Pengetreet]

Det er ikke unormalt, men litt tabu å snakke om for det forventes at man skal være overstadig forelsket i babyen fra første sekund. Jeg hadde det på samme måte som deg. I begynnelsen følte jeg et veldig sterkt beskytterinstinkt og ømhet, men den voldsomme morsfølelsen kom gradvis - litt etter litt.

 

Jeg skulle ønske at det ble informert mer om dette ved oppfølging av gravide. Det kunne spart mange bekymringer for mange tror jeg.

[Gjest Kira bjeffer!]

I mine ører høres dette veldig normalt ut!

 

Du skriver at alle sier at de elsket sin lille skatt fra dag en, men jeg vet om veldig mange som brukte tid på å utvikle morsfølelsen. Meg selv inkludert!

Jeg må innrømme at den ikke kom ordentlig "på plass" før hun var nesten 3 mnd. De første ukene er jo preget av en stor forandring i livet, og mange sliter med barseltårer og humørsvigninger. Vi hadde i tillegg kolikk hos førstemann, og noen netter ønsket jeg nesten at vi ikke hadde barn (det høres veldig fælt ut nå!).

 

Så ta tiden til hjelp, han er fortsatt bare noen uker gammel. Og ikke tro på alle som sier at de lever på en rosa sky. En av mine venninner gikk rundt og fortalte alle om hvor fantastisk livet var, hvor mye hun elsket datteren sin osv. Da datteren hennes var 1 år fortalte hun at hun gikk til psykolog for fødselsdepresjon, men at hun ikke turte å si det til noen.

 

Det blir nok bedre etterhvert skal du se, og det er bare sånn at noen bruker lengre tid enn andre.

[<3 2G <3]

Helt normalt, her tok det en 3-4 uker før den kom krypende.

[Preggie]

Jeg tror helt sikkert ikke det bare er deg som har det sånn, og jeg er veldig sikker på at morsfølelsen snart kommer til deg. Det er et nok så stort sjokk å få sitt første barn. Spesielt også hvis man har hatt en psykisk påkjenning med overtid! Ofte fokuserer man vel mye på svangerskapet og så har man ikke tenkt over hvordan livet er etter at barnet kommer.

 

Ta vare på deg selv, ta en dag av gangen og sørg for å få ro og hvile, så tipper jeg at alt går seg til. Hvis ikke, synes jeg at du skal snakke med helsesøster på helsestasjonen om dette. De er kjempegode på akkurat sånne problemstillinger.

 

Lykke til!

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Etter et evig varende svangerskap var jeg overlykkelig for at det endelig var over og at lillegutt skulle komme ut. Svangerskapet var lett sammenlignet med alle andre. Noe vondt, men sykemeldt tidlig pga småblødninger og vanskelig jobb. Men det kjedeligste jeg har opplevd... Lillegutt kom til slutt, 16 dager på overtid noe som var veldig psyktisk påskjening for meg siden ingen tok meg alvorlig før han kom ut. Noe tørr og innskrumpet på beina og lite fostervann, høy temperatur. Han er helt perfekt i dag, 2 og en halv uke gammel. Har beskytter innstinket, passer på at han har det bra. Sover nesten normalt om natta, så ikke for lite søvn, god hjelp fra samboer. Lillegutt gråter sjeldent Vært meg selv fra fødsel... Men hvor er morsfølelsen, merker at den er fraværende. Er dette normalt? Alle sier at det kan være oppturer og nedturer, skjønner det, men er ganske lik i humøret mitt. Bortsett fra at alle sier de elsket sin lille skatt fra dag en... Så bare meg som har det sånn???? Takk for svar

 

Alltid elsket datteren min, men den forelskelsen man liksom SKAL få kom ikke hos meg før hun var nærmere 10 mnd... Nå derimot er den altoppslukende og hun er 1 og et halv år.

 

Men jeg syntes det å ha baby - nyfødt var beintøft oppskyrtt og ikke helt hva jeg hadde håpet. Alle hadde romantisert det å ha en nyfødt liten sak, og alle sa nyt det! Nyter du det nå? Koser du deg? Kos deg! Jeg ble gal, koste meg ikke det døyt før hun var 3-4 mnd.

Nå gjør jeg ikke annet enn å kose meg, så det kom, men ikke med engnag nei absolutt ikke.

 

Lykke til! slapp av, og ikke stress med denne forelskelsen som "alle" opplever med engnag.. å si noe annet er jo tabu, så klart alle liksom har det såååå bra.. :/

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg tenker at fra naturens side er dette helt perfekt. Du har beskytterinstinktet, og det er det viktigste fra et biologisk standpunkt.

At du ikke eeeelsker den lille helt ennå er helt uvesentlig.

Vær hundre prosent trygg på at det kommer, for det gjør det for alle, men på ulike måter.

 

Du kan bli nærmest forelsket i babyen din eller så kommer morsfølelsen krypende, forsiktig og stille. Nyt det når det kommer, og i mellomtiden bare fortsett som du gjør, for babyen din har det som plommen i egget:)

[1+1=4 <3]

Samme her! Den kom etterhvert som jeg ble kjent men han..

[me_87]

Her tok det 3 månender før jeg fikk morsfølese for han.

Når jeg skriver det her så ser jeg hvor ille det høres ut men sånn er det for mange dessverre.

Men det posetive er at du nesten helt garantert får morsfølese etter hvert.

[soleia]

Heilt vanleg, men eg følte meg rar sjølv som ikkje fekk ein overveldane forelskelse i førstemann. Det tok lang tid før det seig inn at eg var vorte mamma, og at det var min baby. Det var som du seier, eg gjorde alt for å passe på han og syntes han var søt, men han var liksom ikkje ordentlig min. Med andremann sveva eg på rosa sky frå dag 1. Då var eg blitt vant til å vere mamma.

[kosemamma<3]

Tok litt tid hos meg også. Kom først etter et par uker. Det første jeg sa når han kom ut var "æsj, så stygg han var!" ...Men da var han tross alt klissete og blå.

[LillaGorilla♥♥]

Her tok det også noen uker.

Som du sier var beskyttelsesinstinktet der med en gang, jeg ville henne vel, passe på henne, at hun skulle ha det bra- og gjorde mye for å få det til.

 

Men "forelskelsesfølelsen" og den stooore morskjærligheten druknet de første ukene i nattevåk, ammeproblemer med påfølgende pumping halve døgnet, mas og kjas. Følelsene var nok der, men jeg hadde rett og slett ikke tid og ork til å kjenne på dem.

 

Men så, etter noen uker, når alt var roet seg, jeg hadde blitt tryggere og flere rutiner falt på plass, Så.... En dag satt jeg der med babyen på fanget, og hun bare såååå på meg med uutgrunnelige øyne, kom med en liten gryntelyd og strakk hendene mot meg.

 

Da var det som om himmelen åpnet seg, all verdens klisjeer ble virkelighet og jeg ble nærmest tatt med storm. Det var så sterkt at hjertet nesten stoppet og jeg greide ikke la være å gråte. For jeg ELSKET henne jo, høyere enn jeg har elsket noe annet menneske i hele verden. Og siden har verden aldri blitt den samme igjen.

[det er berre mordi]

Jeg aner ikke hvor lenge det tok, for det snek seg liksom litt inn etterhvert, men her var også den store "elsken" fraværende i starten. Et kolikkbarn som krevde mye fra en veldig sliten mor, har fått skylden.

Jeg hadde beskytterinstinktet på plass, men ikke resten:) Det er litt trist, for jeg føler at jeg ble litt snytt for den oppslukende følelsen alle snakket om:)

[Gjest yrild]

Den altoppslukende forelskelsen hos meg kom ikke før etter noen uker. Så lenge du er omsorgsfull og ellers normal i humøret er det nok helt normalt. Jeg elsker barna mine over alt og når "forelskelsen" kom var den helt vanvittig sterk, faktisk den beste følelsen i verden :-)

 

Ikke stress deg. Bare bli kjent med den lille så kommer følelsene snikende :-)

[Anonym bruker]

Jeg følte at jeg bare lånte babyen min. Gjorde det jeg måtte men ikke mer. Prata mye med helsesøster om dette og hadde ekstra samtaler utenom vanlige kontroller. Det som litt slutt skjedd var at når han var ca 3mnd måtte jeg til tannlegen og ei venninne skulle passe han, jeg sto å hyl grein når ho dro med babyen og var livredd jeg aldri skulle få se han igjen, følte som sagt at jeg bare lånte han. Etter at jeg så jeg fikk han jo tilbake gikk det og mer og mer opp for meg at han var min baby. Men han var 4mnd før alt føltes rett. Nå er han 2 og jeg elsker han over alt, er så forelska i den gutten.

[Nymor1]

Takk for svar alle sammen. Føler meg allerede litt bedre siden dette er normalt Så tok en prat med samboer som skal hjelpe til mer, så får bare ta tiden til hjelp

[Anonym bruker]

Helt normalt. Jeg kunne ikke med hånda på hjertet si at jeg var skikkelig glad i veslejenta før hun var et par-tre måneder. Hadde beskytterinstinktet, som du sier, men ikke noe mer.

 

Nå synes jeg hun er verdens søteste og godeste jente og det har jeg følt i tre år

[Anonym bruker]

Normalt

 

Jeg er myyyyye mer forelska i jenta mi på snart 2 år, enn jeg var da hun var nyfødt.

[LykkeligSomMamma]

Syns ikke dette er rart i det hele tatt. Du har fått et nytt og ukjent menneske med deg hjem fra sykehuset og det tar tid å bli kjent. For min del var følelsene på plass, men jeg husker også at det hele føltes surrealistisk. Og signerer det Juliea skriver. Alle sa det er såå koselig osv og så var det mest av alt intenst, nytt og helt vanvittig slitsomt. Vi elsket ham fra første stund men jeg må æelig si at de første ukene var pyton. savner ikke barseltida i det hele tatt og her har det hele blitt bare bedre og bedre og mindre og mindre slitsomt. Kanskje var jeg ikke godt nok firberedt, men tror også at ikke så mange snakker om hvor slitsomt det ee. i ettertid er jeg stolt av at vi klarte det, syns det var slitsomt. Hadde hastesnitt og svforgiftning som kompliserte det hele, men tror vi er mange som ikke syns det var lekende lett å bli forelder. Det jeg husker mest i ettertid er sterilisering av flasker, lage mme, kna og dra i puppene, pumpe, delamme, byssing. Usikker på om vi spiste så mye annet enn kokoaboller :-p Gi deg selv tid, det viktigste er alt på plass.