Noen ganger føles alt bare helt feil...

[Anonym bruker]

Jeg har akseptert at livet mitt ikke har blitt sånn jeg hadde ønsket det. Det er helt greit. Forsåvidt blir det jo mye mer spennende sånn.

 

Men jeg har mine nedturer og i kveld er en av dem. Hvor jeg tenker på hvor ensom jeg følte meg sist lørdag da jeg var på en tilstelning for barna mine på skolen...og når de løp med sine venner og jeg sto igjen alene...og det ene foreldreparet etter det andre forsvant. Ikke at de stakk fra meg...men de ante jo ikke at jeg var der alene. Så de gikk vel bare for å se på ting...

 

Men der sto jeg...og tenkte for meg selv. Ja...sånn er livet mitt blitt. Enslig mor til to, bosatt langt unna min egen familie og venner...mange bekjentskaper i nærmiljøet men er det virkelig noen som ber meg hjem eller ut noen gang? Ikke akkurat. Og sånn har det vært i lang tid...og sånn kommer det til å være lenge. For det går plutselig opp for meg at ikke en eneste en av ungene i klassen er aleneforelder...ikke en eneste. Alle er i parforhold. Og alle har de nok sine venner og sine ting de gjør i helgen. Og da skjønner jeg jo at sånn kommer det til å bli...i lang tid fremover.

 

Så jeg meldte meg på nettdating for et år siden og var ute på noen dater. Ikke så lett å starte et forhold når du kun har fri annenhver helg. Jeg traff flere menn. De var koselige. ålreite. Hyggelige. Men jeg er ikke klar for noe forhold nå. Og da er jeg jo egentlig ikke klar for nettdating.

 

Jeg prøver å leve i nuet. Gripe dagen og kjøre på med fullt pågangsmot. Jeg gjør virkelig det. Har gjort det i veldig lang tid nå. Har åpnet meg opp betraktelig og selv om folk kan se på meg som litt sjenert har de også sett at jeg varmes fort opp. Jeg får folk til å le med mine dumme vitser og kommentarer. Jeg suger det hele til meg og lever på det lenge, lenge....helt til jeg kommer hjem og innser at det nesten bare var som en illusjon. Hadde jeg bare drømt. Hvor er min vennegjeng. Hvor er mine venninner? Hvor er de som ringer til meg annet enn for å høre om datteren min kan komme å leke med barnet deres?

 

Det skjer bare aldri. Jeg trodde dette skulle gå seg til over tid. Men det gjør ikke det. Jeg har kjent på ensomheten i en alder av 34 år. Jeg vet hvordan det kjennes. Jeg hadde aldri før kjent noe slikt i hele mitt liv. Jeg har aldri vært overøst med venninner, men har hatt de trygge gode venninnene som jeg kunne stole 110 prosent på. Det føltes trygt. Nå bor de langt unna og har hverandre. Men jeg har ikke de her hos meg.

 

Det er ikke bare bare å finne seg nye venner i voksen alder. Folk sier til meg at det er jo mange som gjør det. Ja mulig. Men ikke jeg. Veldig gode bekjentskaper ja...men ikke venninner som vil tilbringe tid med meg. Så hvis det er så lett som folk vil ha det til...ja, da må det jo være meg det er noe galt med. Er ganske sikker på det, men jeg kan ikke fatte hva som feiler meg....

[Anonym bruker]

dytt

[Gjest UndrendeUllteppe]

Jeg vet i stor grad hvordan det føles, vil bare gi deg en klem

 

Hva om du inviterer noen med til byen en tur? Veldig ufarlig å møtes i felles jakt på vinterdresser eller en ny genser. Og hvis kjemien er der kan dere jo ta en kaffe før dere går hjem. Og så gjenta, til du kanskje vil inviterte dem hjem på en kaffe? Å bygge vennskap tar tid og mye energi. Hvor i landet er du fra da?

[Anonym bruker]

Hi

Takk for svar. Jeg har gjort dette før...og feilet har det også. Jeg skal love deg at jeg har holdt på i tre-fire år og klart det har gitt resultater. Jeg har en haug med venninner som er kjempekoselig å treffe når jeg treffer på dem. Hender vi tar en kaffe i lag og alt er koselig. Men det forblir på dagnivå. Og jeg ser jo det at mange av dem er opptatt med familie og annet i helgen...hadde vært det selv om jeg hadde hatt det her jeg bor. Hadde oppført meg likedan.

 

Og det er vel derfor at jeg har innsett at slik komme ting faktisk til å forbli. Kanskje det utvikler seg men det vil i så fall utløses av krefter ikke jeg rår over. Så det kan være at det også ikke skjer.

 

Og selv om jeg kanskje aksepterer at ting er slik de er....så gjør det gruelig vondt inni meg til tider. Og det er det ingen som vet...orker ikke å fortelle det til noen. Folk tror vel jeg har det helt fint som det er. Men det har jeg ikke. Men som sagt...i morgen har jeg det sikkert bedre.

[Anonym bruker]

Jeg deler noen av dine opplevelser selv om jeg ikke er aleneforelder, men "nyinnflytter" (fortsatt det etter et par år ja). Heldigvis har jeg en lidenskapelig hobby og hadde det ikke vært for den tror jeg det hadde vært ganske hardt her. Her har jeg truffet riktig trivelige folk. Tok litt tid, men det er uansett koselig å være sosial over noe man har tilfelles (å bare ha barn felles blir litt for vidt for meg...) og slik oppdager man om man har annet til felles/kjemi også. Melde seg på kurs, møte opp på faste tider.

Er fortsatt like ensom på foreldremøter om vi ikke får til å dra begge to (noe vi sjelden får til pga barnepass), kan jo snakke et par setninger med noen, men blir ikke noe mer enn det.