Overvekt..

[Anonym bruker]

Mulig jeg tråkker noen på tærne nå, men det er virkelig ikke meningen. Skjønner vekt er et sårt tema for mange. Har en søster som jeg er veldig glad i. Hun er en ung dame i midten av tjueårene som er livlig, sprudlende og glad, en "lettlikandes" person :-) Hun har vært overvektig hele livet, så lenge jeg kan huske.. Helt fra vi var barn. I det siste har hun bare blitt større synes jeg.. Hun er ikke så veldig høy og veier kanskje godt over 100 kilo (?!) aner ikke vekta helt sikkert, men tror hun f.eks bruker str 50 i jeans. Kostholdet hennes er dritt for å si det mildt, var på besøk en dag og skulle ta noe ut fra kjøleskapet og der var det kjekspakker, masse cola og sjokolade.. Hun kan fint spise en feit middag i store mengder, for deretter å kose seg med en pakke kjeks og se på tv etterpå. Hun trener aldri og har pent takket nei de få gangene jeg har spurt. Ikke vil hun gå turer sammen med meg heller. Jeg kan skjønne det, på sett og vis.. Hun forelsker seg lett men har aldri hatt en kjæreste, noe jeg synes er sårt for hennes del når "alle" venninnene hennes drar på dater eller får seg kjærester. Tror mange menn ser vekta hennes og ikke selve henne og hvem hun er. Jeg vet at mange (Menn) snakker stygt om vekta hennes bak ryggen hennes, og jeg forsvarer henne selvsagt med å sint fortelle om hvilken fin person hun er.. Jeg synes nesten litt synd på henne, hun har vært stor så lenge og vet kanskje ikke engang hvordan det er å være slank som voksen, men så lurer jeg på hvorfor hun ihvertfall ikke PRøVER? Blir faktisk irritert når jeg ser henne spise de 5-10 kjeksene rett etter middag og jeg tenker inne i meg at hun ikke har godt av dem når hun skal sitte i ro resten av kvelden for å se på tv. Mye mulig hun har gitt opp, men jeg er faktisk bekymra for helsa hennes selv om det ikke er min business. Og igjen: Jeg prøver ikke å provosere! Jeg klarer bare ikke å skjønne at man lar seg selv bli så stor at det tærer på ledd, kropp og sinn..

[Heada]

Si det til henne.

[Anonym bruker]

Hun har sikkert prøvd mange ganger (uten at dere vet det). Nå har hun nok gitt opp og "forsonet" seg med at slik er hun og at hun aldri kommer til å bli tynn. Hun føler seg sikkert også ensom og bruker mat som kos og en slags erstatning.

[Anonym bruker]

Du vet at sykelig overvekt er en sykdom, en psykisk sykdom?

 

De som overspiser på den måten er avhengig av maten og sukkerkicket. De er som regel insulinresistente og kroppen fungerer ikke optimalt, blodsukker, insulinproduksjon osv er helt bananas ute av kontroll.

 

Samtidig blir mat brukt som terapi, alle følelser døyves med mat. Man spiser når man er forelsket, spiser når man er glad, spiser når man er lei seg, spiser når man er trøtt osv osv for dette er den eneste måten man vet å takle følelsene på, å få et sukkerkick.

 

For å gå ned i vekt må man jobbe med hjernen først, lære seg nye måter å takle følelsene på, så kan man gå ned i vekt.

 

De sier det er vanskeligere å slutte overspise enn det er å slutte med narkotika, kroppen, hjernen og følelsene er helt avhengig av å spise hele tiden.

 

Søsteren din trenger antagelig hjelp, skikkelig hjelp. Hun må oppsøke fastlege og få henvisning videre, det er utrolig vanskelig å klare dette på egenhånd...

[Anonym bruker]

Du vet at sykelig overvekt er en sykdom, en psykisk sykdom? De som overspiser på den måten er avhengig av maten og sukkerkicket. De er som regel insulinresistente og kroppen fungerer ikke optimalt, blodsukker, insulinproduksjon osv er helt bananas ute av kontroll. Samtidig blir mat brukt som terapi, alle følelser døyves med mat. Man spiser når man er forelsket, spiser når man er glad, spiser når man er lei seg, spiser når man er trøtt osv osv for dette er den eneste måten man vet å takle følelsene på, å få et sukkerkick. For å gå ned i vekt må man jobbe med hjernen først, lære seg nye måter å takle følelsene på, så kan man gå ned i vekt. De sier det er vanskeligere å slutte overspise enn det er å slutte med narkotika, kroppen, hjernen og følelsene er helt avhengig av å spise hele tiden. Søsteren din trenger antagelig hjelp, skikkelig hjelp. Hun må oppsøke fastlege og få henvisning videre, det er utrolig vanskelig å klare dette på egenhånd...

 

Ja, jeg vet det. Men hva skal man gjøre? Vente til hun innser det selv eller skal man si fra? Jeg vil ikke såre noen... HI

[Anonym bruker]

Tror nok hun er klar over det. Trenger ikke en søster til å gjøre livet enda vanskeligere.

[Anonym bruker]

Det verste du kan gjøre er å mase. Selvfølgelig vet hun selv at hun veier for mye, og hun synes garantert at det ikke er noe kult.

[Miamimom]

Du vet at sykelig overvekt er en sykdom, en psykisk sykdom? De som overspiser på den måten er avhengig av maten og sukkerkicket. De er som regel insulinresistente og kroppen fungerer ikke optimalt, blodsukker, insulinproduksjon osv er helt bananas ute av kontroll. Samtidig blir mat brukt som terapi, alle følelser døyves med mat. Man spiser når man er forelsket, spiser når man er glad, spiser når man er lei seg, spiser når man er trøtt osv osv for dette er den eneste måten man vet å takle følelsene på, å få et sukkerkick. For å gå ned i vekt må man jobbe med hjernen først, lære seg nye måter å takle følelsene på, så kan man gå ned i vekt. De sier det er vanskeligere å slutte overspise enn det er å slutte med narkotika, kroppen, hjernen og følelsene er helt avhengig av å spise hele tiden. Søsteren din trenger antagelig hjelp, skikkelig hjelp. Hun må oppsøke fastlege og få henvisning videre, det er utrolig vanskelig å klare dette på egenhånd...

 

Ja, jeg vet det. Men hva skal man gjøre? Vente til hun innser det selv eller skal man si fra? Jeg vil ikke såre noen... HI

Jeg lover deg at hun har innsett det selv for lenge siden. Man trenge virkelig ikke "velmenende" familiemedlemmer til å påpeke noe sånt. Hva ville du i så fall sagt lurer jeg på?

[Anonym bruker]

Du vet at sykelig overvekt er en sykdom, en psykisk sykdom? De som overspiser på den måten er avhengig av maten og sukkerkicket. De er som regel insulinresistente og kroppen fungerer ikke optimalt, blodsukker, insulinproduksjon osv er helt bananas ute av kontroll. Samtidig blir mat brukt som terapi, alle følelser døyves med mat. Man spiser når man er forelsket, spiser når man er glad, spiser når man er lei seg, spiser når man er trøtt osv osv for dette er den eneste måten man vet å takle følelsene på, å få et sukkerkick. For å gå ned i vekt må man jobbe med hjernen først, lære seg nye måter å takle følelsene på, så kan man gå ned i vekt. De sier det er vanskeligere å slutte overspise enn det er å slutte med narkotika, kroppen, hjernen og følelsene er helt avhengig av å spise hele tiden. Søsteren din trenger antagelig hjelp, skikkelig hjelp. Hun må oppsøke fastlege og få henvisning videre, det er utrolig vanskelig å klare dette på egenhånd...

Ja, jeg vet det. Men hva skal man gjøre? Vente til hun innser det selv eller skal man si fra? Jeg vil ikke såre noen... HI

Jeg lover deg at hun har innsett det selv for lenge siden. Man trenge virkelig ikke "velmenende" familiemedlemmer til å påpeke noe sånt. Hva ville du i så fall sagt lurer jeg på?

 

Nei det vet jeg ikke gitt. Skal vel holde kjeft tenker jeg. HI

[Anonym bruker]

Du får ikke gjort noe annet enn å være glad i henne, og evt støtte henne den dagen hun bestemmer seg for å gjøre noe med sin overvekt.

 

å begynne snakke med henne om dette vil gjøre at hun sette alle pigger ut og trekker seg unna deg.

[*SommerFrisk*]

Jeg synes at du kanskje kan skrive et brev eller en sms til henne, hvor du forklarer at dersom hun på noe som helst vis har det trist eller vondt, så kan hun prate med storesøsteren sin, og at du alltid er der for henne. Alltid.

 

Uten å nødvendigvis nevne vekten. Men på den måten, skjønner hun at du ser at ikke alt er greit, og at du har åpnet en dør for henne, slik at hun tør å komme til deg.

 

Hun har det nok ikke godt stakkars

[Charliebaby13]

Hun er klar over det, ingen tvil om det.

Jeg har (dessverre) vært der selv, og reagerte med sinne/irritasjon om noen hintet frempå om vekten min. Mitt råd er: IKKE gjør det!

Overvekt/slanking kan sammenlignes med røyking: man må innse problemet og ønske å gjøre noe med det.. Først når motivasjonen er der kan man klare å gjøre noe.

Helt ærlig så vet jeg ikke hva som gjorde at jeg innså det, men noe var det, og jeg gikk ned 50 kg ved hjelp av Grete Roede kurs, god trening og knallhard disiplin.

Nå vet jeg ikke hvordan din søster er skrudd sammen, men dette er et veldig sårt tema, og noe hun opplever som hint og det minste press, vil bare føre til at inntaket og inaktiviteten øker, dessverre.

Mitt råd må være å være der for henne, og kanskje på et finurlig vis få henne til å ta opp temaet selv. Først da kan du begynne å motivere, men vær forsiktig!

 

Det er ikke sikkert dette sa deg så mye, eller ga deg noe konkret, men jeg håper det gav deg en litt bedre innsikt fra noen som ha vært der.