Min mor er psykisk syk..

[ærlig talt]

I dag har jeg fått enda en overhøvling fra moren min. Jeg er visst ikke takknemlig for det hun gjør for meg og min familie, og broren min er visst likens. Hun var oppløst i tårer da hun sa dette og hun sa også at hun håper hun dør snart. Jeg har hørt dette mange ganger, og blir like målløs hver gang. Det er som om noen skyter meg i ryggen og jeg bare venter på å falle om. Jeg prøvde å si til henne at dette overhodet ikke stemmer, at vi er veldig glad i henne, men da avbrøt hun meg og sa at hun ikke betyr noe for noen. Jeg sa at hun burde ringe legen sin, for jeg vet ikke hva jeg kan gjøre. Da sa hun at "hva skal legen gjøre, han bare doper meg ned. Jeg vil jo bare dø".

 

Jeg ble bare stående der og gråte, så gikk hun ut i hagen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg har fått denne overhøvlingen så mange ganger, likevel aner jeg ikke hva jeg skal gjøre eller si.. Jeg tok veska mi og dro hjem.

 

Nå sitter jeg bare og gråter. Jeg er så glad i moren min, men jeg takler ikke dette her. Moren min er verdens beste, dvs når hun ikke har disse "periodene" sine. Da får jeg høre alt fra hvor fælt hun har det og hvor lite jeg setter pris på henne. Mellom periodene hennes har vi et godt forhold, vi ringes ofte og besøker hverandre, vi shopper sammen, spiser middag sammen osv.

 

Jeg føler en sorg over å ikke ha den gode moren min hele tiden, og jeg føler jeg mister henne hver gang hun har disse utbruddene. Jeg er redd for at hun skal ta livet sitt, hun betyr så mye for meg og unga..

 

Hva kan jeg gjøre? Hun vil ikke ta i mot hjelp, og jeg aner virkelig ikke hva jeg kan gjøre. Jeg takler dette så dårlig og tyr bare til tårene og klarer ikke få fram ett eneste ord..

[Gjest Gul stjerne]

Hvor gammel er din mor? Har hun frontallapp-demens...?

[ærlig talt]

Moren min er ikke 60 engang.. Hvorfor mener du hun kan ha frontallapp-demens?

[Anonym bruker]

Min mamma er bipolar og kan være på akkurat samme viset. Snill den ene dagen og stålfrekk den neste. Hun har prøvd å ta livet sitt flere ganger, kan være frekk mot barnabarna og så snur hun plutselig og er veldig søt og snill. Veldig uforutsigbar.

 

Har nesten ikke kontakt med henne lengre. Jeg må skjerme barna mine og da blir det slik.

 

God klem til deg fra ei som vet hvordan det kan være!

[Anonym bruker]

Høres ut som min svigermor, hun har bipolare tendenser i hvert fall. Om mannen har vært på besøk hos de og kun vært en time, kan hun ringe helt fortvilet for å høre hva hun har gjort galt siden han gikk så snart. Hun kan ut av det blå beskylde svigerfar for å være utro, og mistenke naboene for å igjen mistenke henne for stjeling. Men dette er kun i hennes dårlige perioder. Hun har sosial angst i tillegg. Vet ikke hva jeg kan si for å trøste deg, men da vet du i hvert fall at du ikke er alene om slike utfordringer!

[Gjest Gul stjerne]

<p>Det var bare en impuls jeg fikk, trenger ikke ha noe med henne å gjøre.</p>

<p> </p>

<p>Men har hun blitt slik i det siste, eller har hun alltid vært slik? jeg fikk bare en følelse av at hun hadde blitt annerledes i det siste, og oppførselen minner om frontallapp-demens. Mennesker kan forandre personlighet totalt, bli paranoide og ondskapsfulle.</p>

<p> </p>

<p> </p>

<div>Frontallapp demens</div>

<div>Dette gjelder personer under 65 år og oppstår ved skader i hjernen som kontrollerer oppførsel, </div>

<div>følelser og språkevner. Personen kan miste alle hemninger og omtanke for andre.</div>

 

[Gjest Gul stjerne]

Jøss, hva skjedde her? Håper du klarer lese i kaoset

[Gjest fjernet-medlem-1402]

Har du snakket med legen om dette? Kanskje h*n kan gi noen gode råd for hvordan du skal takle disse utbruddene.

 

Håper noen har noen gode råd til deg, skjønner at dette må være vondt for deg...

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at du er ikke den eneste her inne med en lignende mor....

 

Min mor har også sine "perioder". Hun ble etter hvert så ille at jeg måtte kutte kontakten med henne. Det var forferdelig, for i de gode periodene har vi alltid hatt et kjempefint forhold. Men når hun snur om så er det et mareritt uten sidestykke hvor hun trykker på alle følelsesknapper hun kan hos meg for å få oppmerksomhet, for å fortelle hvor fæl jeg er med henne (selv om jeg ikke har gjort noe som helst overhodet), hvor utakknemlig jeg er osv. osv. osv.

 

Jeg har valgt å se på henne som to personer. Den mammaen jeg er glad i. Og den mammaen jeg ikke forstår, som er et slags uhyre, som er alvorlig psykisk syk. På den måten greier jeg å akseptere at jeg er glad i henne og hennes gode sider.... selv om hun har ødelagt mye av livet mitt med sine andre sider.

 

Jeg valgte å flytte bort slik at jeg slapp å møte henne stadig vekk, og fikk også støtte for dette av fagfolk som til slutt sa at jeg måtte beskytte meg selv følelsesmessig.

 

Det er uendelig trist!

 

Moren din sier hun bare vil dø... det tyder på at hun kan være alvorlig deprimert. Jeg ville tatt en telefon til legen hennes og fortalt hvordan hun er og hva hun sier. Legen kan ikke diskutere henne med deg, men han kan høre på det du sier og evt ta tak i det - og din mor trenger ikke få vite at du har snakket med ham. Høres ut som om din mor trenger hjelp i form av behandling... og kanskje er ikke "neddoping" det rette, kanskje heller en annen form for behandling.

 

Sender deg en klem og minner deg på at dette ikke skyldes deg eller noe du gjør eller ikke gjør!

[ærlig talt]

Da har jeg lest litt om frontallappdemens og det stemmer faktisk ganske bra..Men hun har ikke problem med å ta vare på seg selv og huset. I så fall må det være i debutfasen.. Jeg skal ha det i bakhodet

 

Jeg føler egentlig at "samme hva jeg gjør så blir det galt", så det ender opp med at jeg ikke gjør noen verdens ting. Jeg har prøvd å snakke med henne når jeg ser at hun har det vanskelig, men da ender det bare i at ting blir MYE verre :/

 

Broren min vet ikke om disse utbruddene, det er kun jeg får så øra flakser. Bør jeg snakke med broren min om det? Eller bør jeg kanskje ringe legen hennes?

[Anonym bruker]

Jeg ville snakket med både bror og lege( og gjerne en god venninne om du har mulighet).

 

Jeg har en alvorlig psykisk syk mor. Hun har vært litt dårlig i mange år, men har eskalert kraftig de siste årene. Hun er i 60 årene.

 

Mamma har andre "problemer" enn moren din.

Hun er veldig slitsom å være sammen med, og krever veldig mye av de hun har rundt seg. Jeg har vært så sint, sliten, rett og slett "drittlei hele kjerringa" til tider at tanken på å ikke ha noe særlig kontakt var streifet både en og to ganger.

 

Etter at hun har fått en diagnose er det mye enklere for meg. Jeg vet det er "sykdommen" som snakker. Det triste er at jeg får aldri mamma tilbake slik hun var.

 

Jeg har nær dialog med sykehus/lege/søsken og får blåse ut og støtte hos ei venninne av mamma og noen av mine venner. Det trengs...Det er så tungt å stå i sånne situasjoner. Sorg, sinne...Det er tøft.

 

 

[ærlig talt]

Ja, det er veldig vanskelig!

Jeg har også tenkt flere ganger å kutte kontakten med henne helt, men når periodene er over, er jeg så naiv og tenker at "denne gangen blir det annerledes. Det eneste som er forandret er at jeg de siste to gangene har klart å sagt i fra om at jeg synes det er leit når hun er sånn..

Jeg har ikke snakket med broren min om det, jeg vil liksom ikke bry ham med det, på en måte skåne ham for realiteten. Men, det er tydelig at ting ikke holder seg stabilt, så jeg får ta en prat med ham i kveld..