Sønnen min er bare glad i pappaen sin :-(

[Anonym bruker]

Han er 2 år. Han vil bare ha pappen sin, hele tiden. Jeg får ikke skifte bleie på han, pusse tennene, stelle han. Bare pappa. Faller han og slår seg er det fortsatt bare pappa. :-( Jeg synes dette er sååå trist. Jeg vet ikke hva jeg kan ha gjort han, jeg føler jeg alltid har vært snill, omsorgsfull og kjærlig.

 

Flere som har opplevd slikt? Jeg savner å ha en sønn som bare vil ha mammen sin!! Jeg vil være den gode, trygge mammaen!Det er liksom mammaens greie føler jeg! :-(

[*Teoline*]

Det er nok mange som kjenner seg igjen her

 

Trøsten er at det går over og kanskje blir han like mye mammadalt som han nå foretrekker pappa. Det går i bølger og er veldig, veldig vanlig.

 

Kanskje ser han pappa mindre enn deg og at det derfor er ekstra stas å være med han?

 

Senk skuldrene og nyt at du slipper unna kveldsstell og styr - plutselig er det over

[Anonym bruker]

Sånn var det hos oss også, og jeg syntes det var utrolig trist, og det gikk på selvtilliten løs.

 

Etterhvert som gutten har blitt eldre har jeg skjønt at i vårt tilfelle har det nok handlet om at jeg gikk hjemme med han, og han var fullstendig trygg på meg, visste at jeg var der for han, og hvor han hadde meg - til enhver tid. Pappan var litt mer spennende, og morsom. Pappan måtte utforskes litt mer enn trauste gamle mamma... Nå ser jeg at han er glad i oss begge, men vi fyller ulike roller for han. Pappan har alltid stått opp hvis det er noe om natten, så våkner han om natten roper han alltid på pappa. Jeg har passet på tannpuss, stell og slikt, og med meg snakker han om karius og baktus osv.. Han bruker oss til ulike ting hvis du skjønner? Kanskje det er sånn hos dere også?

 

For det første at han er litt mer trygg på deg, og du er dermed ikke like spennende nå i en periode... for det andre at pappa fyller andre roller, og gutten må bare finne ut hvilke roller pappa kan fylle...

 

Jeg er sikker på at han er minst like glad i deg! og jeg skjønner at det kan være fryktelig sårt, men prøv å ikke lag det til noen stor sak, bare øs av kjærligheten din uten å være påtrengende eller selvmedlidende, så "kommer han nok tilbake til deg"... :-)

[Preggers]

Det var litt på samme måte for oss også, da jeg måtte ut i full jobb og gutten vår bare var 7 mnd. gammel. Han var da hjemme med pappaen hele dagen og det ble en avstand mellom oss. Nå er jeg hjemmeværende og jeg har virkelig fått gutten min tilbake igjen. Nå er mag og pappa likestilt og det er akkurat slik jeg vil ha det : )

 

Du må finne en mulighet til å få sønnen din på tomannshånd mere, det hjalp ihvertfall for oss. Send pappa ut av huset og gjør koseliuge ting sammen. Jeg vet at dette kommer til å ordne seg for deg, bare vær tålmodig. Vet det er fryktelig trist, unner ingen denne følelsen. Men som sagt- det kan snus!

[Anonym bruker]

Takk for svar, dere herlige damer her! :-) Det er slike varme, oppmuntrende svar fra dere som gjør at jeg "berger" litt. For det er så trist, og da hjelper det mye å få høre at det er flere som har det slik, og hvor det faktisk er gått seg til! :-)

 

Dere har gode poeng, han ser nok meg mer ja. Pappen og han finner alltid på artige ting, som svømmebasseng,lekeland. Mens jeg er den "kjipe" som må klippe negler, vaske han osv.

 

Og jeg skal absolutt ha han med meg mer alene ja!! :-)

takk dere søte! :-)

[Anonym bruker]

Ja, nesten alle barn går gjennom en sånn periode i toårsalderen. Her var også pappaen stor favoritt lenge.

 

Det du skal gjøre er å fortsette med de daglige gjøremål som stelle, skifte osv, selv om han spør etter pappa. Mamma er like god som pappa.

 

Et annet tips jeg fikk fra en som har utdannelse og erfaring innen feltet er å etablere noen mor-sønn aktiviteter som bare dere to gjør sammen, 2-3 ganger i uka.

 

Det går over etter hvert. Hos oss varte det ganske lenge, nesten et halvt år, og jeg synes det var kjempetrist, jeg tok det veldig personlig. Men jeg forsøkte å si til meg selv hver dag at det er en naturlig periode og ikke et uttrykk for at han ikke likte meg.

[Anonym bruker]

Jeg tenker ikke at du skal tvinge gjennom å stelle han når han roper etter pappa. Det er vel bare vondt for både deg og han tenker jeg da... En måte man heller kan gjøre det på er å få pappa til å ta en tur i butikken/garasjen eller ett eller annet når det skal stelles, noen ganger i uken, slik at mamma må gjøre det. å stelle en skrikende unge mens den ønskede pappan sitter i stua er ikke særlig hyggelig (og jeg snakker av erfaring)... Vel så viktig som stell og slikt er å gjøre noen koselig ting med han flere ganger i uken, bare du og han. Finn på noe du liker godt, det kan være hva som helst, klippe i papir, leke med leire, gå tur med vogna, lete etter blader og kvister ute...

 

Da vil gutten begynne å forbinde også mamma med morsomme ting. Selvfølgelig skal du fortsette å være der for han, og stell han så mye du får til, men jeg mener altså at man ikke skal tvinge seg på så lenge pappan i prinsippet _kan_ gjøre det...

[Anonym bruker]

Ikke gå i den fella mange mødre gjør, som tar klesvaska, lager middag og gjør alt "må-arbeidet", mens far får tid til å bare være moro-pappa. La pappa ta huset mens du og gutten finner på noe moro sammen,

 

Funka fint her

[Gjest Husfrua]

Tenk hvor mange pappaer som opplever det samme;-)

[Gjest Husfrua]

Tenk hvor mange pappaer som opplever det samme;-)