Følelse av å være stuck...

[Anonym bruker]

Jeg har en nydelig liten gutt på 3 mnd, som jeg koser meg med, han er blid og fornøyd for det meste. Vi er mye ute på trilletur og jeg har flere gode venninner som også er hjemme i barselspermisjon, så vi treffes ofte. Har en familie og svigerfamilie som stiller opp så mye vi ber dem.

 

Allikevel så kommer følelsen av at jeg er "stuck" iblant. Jeg synes det er kjedelig med så mye rutine, og jeg savner det gamle livet mitt innimellom. Jeg synes så langt at det å få barn har vært litt antiklimaks? Kan man si det? Også kan det gå dager hvor jeg ikke tenker sånn i det hele tatt.

 

Det er ok og føle sånn nå, men jeg er redd for at jeg kommer til å føle sånn resten av livet. At jeg egentlig ikke skulle hatt barn, men blitt en racer på vin og mat istedet...

 

Jeg er utrolig glad i barnet mitt, og det jeg føler har liksom ikke noe med han og gjøre, men med konseptet barn, hvis dere skjønner.

 

Så det jeg lurer på er om noen har følt det sånn i starten, og kan si noe om den følelsen forsvinner? Jeg vil jo gjerne føle at livet mitt med barn er et godt liv.

[holahopp]

jeg har hatt det sånn egentlig. Føler at jeg ikke kan gjøre alt lenger og det toppet seg da han var 6 mnd ca.

Nå har han begynt i barnehage og han går, uttrykker seg man ser det er en person.

 

Men når de er 3 mnd er det ikke så mye man kan forvente..litt knotete å forklare.

 

Savner til tider livet mitt enda, men har blitt mye bedre. Permisjon og babytiden var ikke helt min ting tror jeg, men nå begynner det å bli gøy

[Anonym bruker]

Jeg følte det faktisk litt motsatt, at jeg var fri til å gjøre hva jeg ville. Trengte ikke dra på jobben, bare pakke bleier og annet nødvendig for en dag og ut på fartings. Eller bare sove lenge og dulle hjemme hvis jeg ville det. Var så heldig å føle intens morskjærlighet med en gang, vet at det er mange som slitermed det. Når det er sagt, vet om veldig mange som ikke føler seg helt komfortabel med spedbarnsperioden, og som det har gått over for når ungen ble eldre. Det ordner seg nok, skal du se

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg hadde det litt slik i staren, og det tok faktisk en lang stund før det dempet seg, men nå er det svært sjeldent jeg er innom slike følelser og tanker.

 

Det er noen ytterst få ganger, og det varer veldig kort heldigvis. Men kan kjenne et stikk som f.eks da ene gode venninnene min (noen år yngre enn meg, singel og barnløs) sa at hun skulle slenge seg på sofaen når hun kom hjem og hvile og så ut å shoppe masse nye klær (lønningsdag). Akkurat den dagen var jeg helt gjennomsliten, skulle hente i bhg, lage middag, følge opp lekser, kjøre til treninger osv og mannen var ikke hjemme så alt med fire unger falt på meg... Da følte jeg meg ganske stuck, og litt misunnelig på venninnen min, men det varer heldigvis aldri i mer enn noen få minutter nå Jeg er egentlig ikke så veldig "mammatype" av meg, men man blir vant til å være mamma, det blir en livsstil og man glemmer til slutt livet uten barn slik at man ikke lenger lengter etter det heller på samme måten som du gjør nå i starten.