Jeg trenger hjelp/raad (samboerforhold)

[Anonym bruker]

Skal proeve aa skrive kort som mulig..

 

Jeg og min samboer har store problemer og jeg vet ikke hva jeg skal gjoere..Foeler vi (eller JEG) har proevd det meste.

Vi har vaert samboere i 4 aar og har et barn sammen og jeg er gravid igjen..Fra foer har jeg en tenaaring..Det er vel der det stoerste problemet ligger. De har vel aldri helt gaatt overens, men naa er det skikkelig ille. Samboeren min har til og med fortalt at han ikke liker mitt barn og at ingen kan like han. Tenaaringen min er en helt vanlig tenaaringsgutt..Han liker aa spille data og er ikke veldig glad i lekser. Han royeker ikke, drikker ikke og er nesten hjemme hele tiden naar han ikke er paa skolen eller en sjelden gang ute med kamerater. Samboeren min sier han ikke klarer og "connecte" med gutten og at gutten ikke er interessert i aa hoere paa han.

For ikke lenge siden flyttet vi til utlandet og etter dette har det bare blitt verre og verre. Naa snakker de ikke sammen og samboeren min er nesten sur hele tiden. Stemningen hjemme er uutholdelig. Jeg tror jeg begynner aa bli deprimert, men hvis jeg proever aa snakke med han om det, er jeg bare ei dramaqueen som jar sett for mye paa saapeopera.

Naa er jeg som sagt gravid igjen og jeg er ekstra hormonell..Dette forstaar han ikke. Jeg har ingen aa snakke med her vi bor og foeler meg veldig ensom. Naa vurderer jeg aa ta med meg barna aa flytte hjem til Norge.

 

Hva syns dere jeg skal gjoere?

[LivHeidi]

Første som slår meg er at din samboer er litt redd for at din tenåringssønn skal være "mer viktig og elsket" enn seg selv, noen form for sjalusi tror jeg det er. Kan ta feil, men min tanke som sagt. Hvorfor flyttet dere? Er det noe som hindrer deg i å flytte tilbake til Norge? Vil din samboer være med? Om ikke, tenk på at farskontakt selv når de er små er viktig.

Endret 1. oktober 2012 av LivHeidi

[Anonym bruker]

Dette bør være mulig å få ordnet opp i uten at du skal måtte forlate faren til ditt kommende barn!

 

Først må du fortelle han alt som det er slik at han forstår alvoret! Så må du få han med deg til noen som kan hjelpe dere med problemene! familierådgvning til jeg anbefale dere!

 

Ikke la en person (mannen) ødelegge for hele familien! Både du og barna trenger han i fremtiden :-)

[Anonym bruker]

Takk for svar:)

 

Det er ikke sjalusi, det er jeg 110 % sikker paa..Jeg har jo ikke lyst til aa gaa, men det er skikkelig ille aa vaere hjemme. Vi har snakket og snakket om dette, men det virker ikke som det loeser seg. Jeg tenker at det maa vaere forferdelig for min foerstefoedte soenn om han foeler at stefaren hans ikke liker han..Han har heller ikke noe kontakt med sin biologiske far. Jeg skrev en lang mail til han i dag hvor jeg blandt annet foreslo familieterapi, saa jeg er spent paa hva han syns om det. Vi er begge enige om at det ikke kan fortsette slik som det gjoer, for det er som sagt ille aa vaere hjemme. Vi har en paa 2,5 sammen fra foer og jeg vil jo at familien skal holde sammen, men det foeles saa vanskelig naa:(

[Gjest yrild]

Snakker du landsspråket?

 

Dere må få til en del timer parterapi og vil han ikke gå så får du gå alene. Der vil du/dere finne ut om det er liv laga for deres forhold. Det finnes sikker trapeuter i nærheten. Og kan du ikke landspråket får dere finne noen som snakker engelsk (det finner du ihvertfall i de fleste store byer).

 

Personlig hadde jeg hatt store problemer med å være med en som ikke likte et av barna mine (og ikke kunne holde dette for seg selv og oppføre seg som den voksne) og en som kalte meg en dramaqueen fordi jeg vil prate om problemer...? Kjenner det koker bare av tanken!

 

På den annen side har du snart to barn med ham så det er vel verdt endel terapi og prøving og feiling for å få forholdet til å fungere...

 

Lykke til :-)

 

Lever selv i utlandet og vet at når det røyner på kan man føle seg litt ensom oppe i det hele! Anbefaler skype til lange samtaler med gode venninner i Norge!

[Anonym bruker]

Vi flyttet til England fordi samboeren min er Britisk og han fikk en bra jobb her. Han kommer ikke til aa bli med tilbake til Norge hvis vi drar, det har han sagt klart og tydelig

[Anonym bruker]

Takk Yrild:)

 

Jeg haaper jeg faar han med paa parterapi. Ja det koker over ofte skal jeg si deg og det er ikke noe bedre med disse hormonene som herjer i kroppen..Jeg er irritert paa meg selv fordi jeg tar saa lett til taarene. Det er kjempevanskelig dette med tenaaringen, fordi det saarer meg saa mye. Naa vet han vel ikke at stefaren ikke liker han paa den maaten, men han er jo ikek dum saa han senser jo at noe ikke er som det skal.

[Anonym bruker]

Det jeg reagerer på, er at du har flyttet utenlands med en mann som du tydeligvis ikke har hatt /har det bra med.

Jeg hadde ikke ofret min eldste på denne måten , for en ny mann.

 

Hadde tatt alle barna med meg tilbake til Norge, hvis mannen ikke hadde blitt med på parterapi, eller skiftet holdning ift. sønnen din.

[Gjest yrild]

Da kan dere ihvertfall finne en engelskspråklig terapeut :-) Sikkert en som i tillegg snakker norsk også for den saks skyld...

 

Det er alltid belastende for forhold å flytte fra den enes land til den andres (mer belastende enn å flytte til et land der begge er fremmede). Ballansen i forholdet har dere jo hatt fra før av i ditt land, der norske verdier og meninger har vært tungtveiende og nå kommer hans verdier og meninger til å være en del av kulturen (sansynligvis) dere lever i.

 

Hvordan går det med sønnen din da? Skolen på engelsk? Osv osv? Vil tro at det også er litt av en overgang?

 

Den norske relativt frie oppdragelsen vil i de fleste andre kulturer bli sett på som "for fri" og derved vil norske barn ofte bli oppfattet som uoppdragne av andre kulturer. Jeg vet jo ikke om det kan være tilfelle her, eller om mannen din faktisk er helt på bærtur...

 

Har dere snaket om kulturelle forskjeller?

 

Det finnes sikkert en rådgivning for flerkulturelle par eller liknende i nærmeste store by der de er vant til ulike kulturelle syn...

 

Man kan tro at det ikke er så store forskjeller mellom Norge og England (eller Sverige for den saks skyld), men det er en del ting som gjør at det kan oppstå kulturelle konflikter.

[Anonym bruker]

Hvordan er det med økonomien? Har dere gått fra en inntekt til to? Forsørger han tenpriingen din?mottar du bidrag for gutten? Hvem skal forsørge futten om du skal i Svangerskapspermisjon? De har ikke samme rettigheter der.

 

Penger er ofte roten til mye, det må man bare akseptere. Om du har stillt deg ien posisijon der du erhelt avhengig av denne mannen så er det ikke bra, og det er ikke bra for balansen i forholdet.

Har dere det trangt, eller romslig?

 

Jeg hadde ikke bare dratt fra far til to av mine barn, du får heller backe gutten på annet vis. Tenåringen er snart uteav huset, og dere andre har hele barndomen til barna deres å se frem til sammen.

 

Hva med at gutten får seg fritiddktiviteter utenfor huset? Og ikke alltid er hjemme? Det er ikke bare fra små barn det er greit med en pause av og til. Hva med litt ferier hos slekt i Norge etc.

 

[Anonym bruker]

Skolen gaar kjempefint. De har en norsk skole her som han gaar paa.

Foer vi flyttet hit var han ukependler et aars tid, saa vi hadde ikke disse problemene da. Det aa see hverandre kun i helgene fungerte kjempefint i grunnen. Jeg hadde mine tvil og veide mye for og i mot og tenkte at man kommer ikke langt i livet uten aa ta litt sjanser. Skolen til soennen min gaar veldig bra og han har forbedret karakter i alle fag saa langt:) Han savner selvfoelgelig kompiser i Norge og familie, men det gaar nesten bedre med han enn vi hadde trodd.

 

Snakket nettopp med han paa telefonen og han sa at hvis jeg ville gaa i terapi med han saa var det greit, men han hadde liksom ikke trua da...men fint at han blir med:)

[Anonym bruker]

Fornuftige innlegg her, det liker jeg:)

 

Vel han har en bra jobb og det er han som er forsoergeren. Jeg har kun barnetrygd. Planen var at vi skulle bo et skoleaar, vi flyttet i august, saa har bare vaert her i 2 mnd. Jeg har penger paa konto som jeg kan bruke, men det er han som betaler alle regninger osv. Jeg skal ikke ha babyen foer i mars og hadde vi dratt hjem til Norge, hadde jeg faatt begynne igjen i min gamle jobb som jeg sluttet i rett foer vi flyttet.

Naar jeg pratet med han paa tlf naa nettopp ble vi enige om aa gi det fram til jul og gaa i terapi.

vi faar proeve aa sende han hjem til Norge naar han har muligheten, men det er litt begrenset for han gaar jo paa skole. Jeg og barna skal hjem en tur i oktober.. Mulig vi kan faa til at han drar hjem til mormor og morfar en tur i november ogsaa, men saa skal vi jo vaere hos mine foreldre i hele juleferien.

Han skal proeve seg paa et fotball lag neste uke, men det er ikke bare bare aa komme inn paa et fotball lag naar du er over 12 aar her nede. Da skal du vaere skikkelig god og mitt barn er vel gjennomsnittelig god i fotball.

 

Tusen hjertelig takk for alle raadene dere har gitt meg:)

[Anonym bruker]

Dere får nesten se hvordan det går frem tildesember.

Men om det ikke blir bedre, noe jeg tviler det vil i å med din samboer ikke har trua på det og dermed ikke er innstilt på en forbedret situasjon, så får dere bryte.

Din eldste sønn fortjener såpass at hans mor stiller opp for han. Og de mindre barna fortjener og en mamma som er glad og trives, for jeg har skjønt at du ikke trives nå, og det går utover barna det og..

Din eldste sønn er tenåring, men han er alikevel like viktig og verdt å tenke på som de mindste du har.

Dette må du tenke godt over, i å med han ikke har kontakt med sin biologiske far, så antar jeg han ikke har kontakt med resten av familien på far siden.

Da gir det deg enda større ansvar til å stille opp og sette en strek ang din samboer.

Noen ville ha sendt sitt eldste barn for å bo hos besteforeldrene, men jeg råder deg til å ikke gjøre det.