Hva influerer skilsmissebarns valg av bosteds forelder?

[Anonym bruker]

Hva lå til grunn for ditt valg? Hva ligger til grunn for ditt barns valg?

Hvor stor rolle spillte/spiller steforelders rolle inn? Og på hvilken måte?

Hvor viktig var/er foreldres personlige egenskaper? Hvem som er snillest etc?

Hva er viktigheten av foreldres økonomiske situasjon? Velger man den mest velstående?

Hvor viktig er praktiske tidsmessige hensyn, som nærhet til skole, skolekrets, aktiviteter, foreldres arbeidstider etc.

 

Hva lå til grunn for ditt valg, for deg selv når du var gammel nok til det? For dine større barns valg? For ditt barns valg?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg fylte 20 år det året mamma og pappa ble skilt så jeg flyttet hjemmefra egentlig rett før bomben ble sluppet.

 

Broren min på 13 valgte å bli boende hos pappa for å slippe bytte skole, han tok også på seg ansvaret for pappa på en måte, siden pappa var den som ble forlatt ville han støtte pappa og brukte lang lang tid på å tilgi mamma.

 

Søsteren min på 17 år ble også boende hos pappa pga skolen, hun gikk på skole et stykke unna og ville få enda lengre vei om hun flyttet med mamma. Hun flyttet ut for å studere rett etter videregående.

[Anonym bruker]

Jeg var 13 år og fikk velge selv. Det var helt grusomt og jeg slet lenge med dårlig samvittighet over valget, og fordi jeg "lot pappa i stikken" siden jeg valgte å bo med mamma.

Jeg vagte mamma fordi hun alltid var tilstede. Hun hjalp med lekser, lagde middag, visste hvem venninnene mine var, vi snakket veldig godt sammen og jeg hadde et svært godt forhold til mamma. Jeg var glad i pappa også, men han jobbet mye og var mere en som bare bodde i huset og som hadde "gjestevisitt" i helgene.

 

Det å la barn velge og bestemme kan også være en byrde for barnet. For meg ble det en byrde og jeg hadde mye vondt fordi jeg hadde valgt bort pappa.

[valkyrien]

Jeg var 13 da foreldrene mine skilte seg. Mamma tok med meg og flyttet... Etter et år hos henne flyttet jeg tilbake til pappa, fordi det var nærmere skolen, det var barndomshjemmet mitt, det var der familiehunden ble boende...

[Anonym bruker]

Jeg var 12 år da mamma og pappa skilte seg. Pappa beholdt huset der alle vennene mine var og jeg hadde alt.

 

I begynnelsen så bodde vi annenhver uke hos mamma og pappa, jeg ble så lei dette selv om de bodde veldig nærme hverandre.

 

Både mamma og pappa var ganske fraværende før de skilte seg for begge var opptatt med ting på hver sin side. Men jeg har alltid vært pappajente.

 

Det som skjedde var at mamma flyttet 12 km vekk som gjorde det å dra på skolen ett helvete så jeg ble boende mer og mer hos pappa. Mamma var ikke så flink til å ta vare på oss på en måte for hun begravde seg i hunder noe som gjorde at de kom før oss..til den dag idag.

 

Da jeg var 14 flyttet stemoren min inn og da begynte helvete...jeg fikk heldigvis kjellerstuen til rom så der satt jeg etter skolen og kvelden. Var så og si aldri oppe i stua lenger. Hun hatet meg så mye og vet ikke hvorfor, tror hun ville at jeg skulle flytte vekk så hun og datteren kunne få alt. Men siden mamma ikke var tilstedet så mye ble jeg boende hos pappa. Dette har ødelagt meg veldig veldig mye siden det var psykisk terror hver dag og mot søsteren min var det litt fysisk vold faktisk.

Følte meg aldri hjemme lenger og at jeg bodde kun i en koffert.

 

Men valget mitt havnet hos pappa selv en stemor fra helvete var for det var der alle vennene mine var, det var nærme farmor, nærme der jeg spilte håndball, nærme skolen. Mye enklere å komme seg noen vei.

Hos mamma følte jeg at jeg måtte planlegge alt for å kunne komme meg noen vei for dte var aldri snakk om å hente og bringe...ta bussen og den gikk ikke ofte...

[Anonym bruker]

Nærhet til skole og sosialt liv var også avgjørende for mitt barns valg. Det er viktig med den stabiliteten når familielivet ikke er stabilt.

[Anonym bruker]

Var nærmest min mor når de var gift, og forsatte med det når de var skilt. Var aldri et tema å bo hos pappa. Hun fikk også huset for huset skulle følge oss barna.

[Anonym bruker]

For min del var det aldri noe alternativ å bo med pappa. Han jobbet hele tiden både før og etter skilsmissen og har aldri hatt tid til barn, så vi barna hørte til hos mamma. Det at han hadde god inntekt mens mamma var arbeidsledig ble liksom mindre viktig da...