Kan man ha det bra uten nære venner?

[Anonym bruker]

Har alltid mistet vennene mine og trekt meg unna. Blir lett kjent med folk, men kommer liksom ikke videre. Andre finner hverandre og blir veldig tette nå i voksen alder. Jeg får det liskom ikke til.

 

Ser gamle venner treffes enda og drar på turer osv. Syns det er trist.

 

Har jo familien og trives med det, samt de jeg jobber med. Men ikke noe mer liksom. Flere som har det sånn. Og hvordan kan man innfinne seg med det og trives. Blir så deppa...

[Gjest Lykkeliggift_]

Har aldri hatt virkelig nære venner, og synes det er litt sårt. Nå er jeg ikke den letteste personen å kommunisere med, har sterke meninger og er krass til tider når det kommer til saker som rører meg. Skulle ønsker jeg hadde ei eller to venninner jeg kunne snakke om alt med.

[Anonym bruker]

Jeg har det bra uten nære venner. Har venninner som jeg treffer noen ganger i mnd`en, men ikke som jeg forteller alt til. Har mannen min som jeg deler alt med og mer trenger jeg ikke.

[Anonym bruker]

Jeg har det også litt sånn, bortsett fra at jeg heller ikke blir lett kjent med folk. Jeg hadde mange venner og stor vennekrets da jeg var yngre, samt fire ekstra nære venninner. Gradvis har jeg mistet rubbel og bit av disse vennene. Jeg møter fremdeles noen på jentekvelder og slikt noen ganger i året, men jeg har ingen venninner lenger. Ingen jeg føler jeg kan ringe til engang! Hvis det ikke er noe veldig spesielt da..

 

Jeg blir deprimert av tanken også, og har egentlig ingen råd til deg, siden jeg ikke har kommet så langt med dette selv. Ville bare si at du ikke er alene, og gi en god klem. Jeg vet du trenger det:-)

[Anonym bruker]

høres egentlig ut som meg du:)Men jeg tror jeg i det store og det hele har innfunnet meg med at det er slik det er...Hvis det gjør det deppa bør du jo forsøke å gjøre noe for å få bedre kontakt med noen av de du føler gir deg noe positivt:)

[SnekkerPelle]

Jeg er avhengig av gode venner...

[Gjest Sekretøsa]

Jeg kan ikke det ..jeg må ha venner, enten det er en eller mange. Hver til sitt bruk, tenker jeg;)

[Anonym bruker]

Takk for klem, klem til dere som har det sånn også. Har mye kontakt med foreldrepar, men det blir så de inviterer hverandre på middag. Skulle vel vært tøffere og hengt oss mer på. Men er så pysete.

 

Tenker alltid at vi ikke er bra nok og ikke sier de rette tingene. Er nok også litt tøff og i forsvarspossisjon hele tiden. Blir fort trist og litt fientlig når andre har det så hyggelig sammen.

 

Huff kan jo håpe det blir bedre når barna blir eldre. Mannen er fornøyd med sitt sosiale liv og syns jeg er dustete. Derfor er et greit å blåse ut her. Takk;)

[O`Neill]

Jeg har det helt fint..

Men jeg er vokst opp på steder hvor det ikke var så mange å leke med, ofte ingen. Og jeg er i tillegg enebarn.

Er vant med å være mye for meg selv.

[Anonym bruker]

Det er litt sårt. etter jeg fikk barn gadd ikke mange av mine venner å invitere meg med på ting lengre. Jeg var første som fikk barn, og har mann som jobber mye. Ikke alltid like enkelt å få barnevakt.

Jeg har tatt med barna noen ganger, de få gangene jeg har blitt invitert, men for å være ærlig er det mest styr. Ingen har "barnesikre" leiligheter, det forventer jeg ikke heller, men det hadde vært veldig kjekt om de tok vekk vasen fra bestemor etc før vi kom i og med at de har okket seg over det før, og hyler og skriker om ungene kommer i nærheten.

Inviterer jeg derimot gidder de aldri komme, jeg bor for langt borte, orker ikke etter jobb, har ikke tid i helgen, er ikke fint vær etc. Dette er de samme som vil ha meg MED unger på slep til dem. Det er visst kortere og enklere for meg å reise...

 

Enden på visa er at jeg sitter mye alene og nå uten spesielt nære venner. Kjipt, og vanskelig å komme inn i nye vennegjenger. Her jeg bor nå ser det ut som om alle har nok med sitt. Har prøvd gang på gang, uten at det har ført noen steder. ble mye, men er godt å ha et sted å få ut litt frustrasjon.