Apropo superhjem....

[Anonym bruker]

og dette er ikke ment for å provosere, men jeg er helt oppriktig.

 

Jeg kjenner mange mennesker. Mange med forskjellig bakgrunn og oppvekst. Det som er gjengs er at de som kommer fra typiske superhjem, hvor mor og far har høy utdannelse, gift og holder sammen for alltid, alltid følger opp ungene osv, det er de som får det verst når det kommer en krise i livet.

 

Eks- Kamerat av meg som er vokst opp i kjernefamilien. Alltid fått det han trenger av omsorg og penger, har en godt betalt jobb, bor alene i leid leilighet og har ræva full av penger (men er alltid blakk) er nå sykemeldt fordi han er så sliten. Går til psykolog, men det ser ut til at det ikke hjelper.

 

Ungdom på 15 år. Vokst opp med foreldre som bor sammen, stiller opp på alt, kjører hit og dit, har alt "det nye" utstyret, flink på skolen, pen, mange venner.... for tiden lagt inn på psykiatrisk.

 

Nabo-vokst opp i et flott hjem med varme og omsorg. Blir sykemeldt for den minste lille ting, orker ikke noe. Mannen gjør alt. Hun ligger på sofaen.

 

Jeg kjenner til flere tilfeller hvor man er vokst opp i kjernefamilien, så flytter man ut, livet blir ikke helt som de har sett for seg, også blir det sykemeldt.

 

Mens de jeg kjenner som har vokst opp i "fattige kår", enslig foreldre, late foreldre osv osv, de klarer seg de. De legger seg ikke ned å griner fordi livet butter imot. De står opp og kjemper med nebb og klør!

 

Dette er tilfeller JEG kjenner til, så jeg sier ikke det er sånn for alle. Men i regi av jobben min ser jeg ofte at det er de som har alt lagt tilrette for seg, som havner utpå i voksen alder. Hvorfor er det sånn? Er det fordi man lærer seg å kjempe når ikke ting blir servert på sølvfat, og at det er derfor det er lettere å stå i det?

[Anonym bruker]

Nja.. Ikke enig der. Selv om man har et godt hjem så er man ikke skjermet for denne verden og de problemene den gir oss.

Jeg tror barn fra slike hjem supplerer mer skattepenger inn i Norge AS enn barn fra hjem der de går litt på selvstyr. Der vil noen løvetann greie seg bra og ble sterkere enn noen. Resten blir som sine foreldre.

 

Er min erfaring.

[LillaGorilla♥♥]

Tja, vi har nå alle vårt. Selv om folk kan ha levd et "optimalt" liv sett fra utsiden, betyr ikke det at de aldri har opplevd vonde ting.

 

Selv kommer jeg fra en privilegert familie, med gode foreldre som har fulgt opp, og vi har hatt god økonomi, jeg har alltid fått støtte og kjærlighet, og mine foreldre er gift enda.

 

Men det betyr ikke at jeg alltid har levd på en rosa sky gjennom barndommen. Da jeg var 11 fant jeg min mor i koma på sofaen med hjerneblødning, og hun var døde nær. Da jeg var 15, en uke etter konfirmasjonen min, fikk hun hjerteinfarkt, og jeg mistet henne nesten igjen. Da jeg var 22 ramla faren min ned fra et tre og brakk ryggen, og jeg var den som måtte utføre førstehjelp og ringe etter ambulansen.

Sånne ting setter sitt preg og gjør en til den en er.

 

For ikke å snakke om dem som har skjulte problemer innad i familien, psykisk sykdom, mishandling, mobbing og i det hele tatt. Folk er den de er av en grunn.

 

Selv har jeg blitt "motsatt" av det du beskriver, jeg er generelt veldig positiv og takknemlig for livet mitt, og jeg går på det meste med krum hals. Men det kan fint hende at noen av de man ser som sliter til tross for tilsynelatende "sukkerspinnbarndom" faktisk har opplevelser bak seg som ikke er allment kjent.

[Dini]

Jeg tror rett og slett alle mennesker har sin egen grense, nesten uavhengig av hvordan deres oppvekstvillkår har vært.

Mulig de som har vært gjennom mer "tåler" mer, men det er så mye (som Lilleva påpeker), en ikke ser med det blotte øyet.

Uansett er alt veldig individuelt.

[Anonym bruker]

Ja, jeg forstår selvsagt at det er individuelt. Men sånn summa sumarum, av de jeg kjenner, så er det de med "best" oppvekst som har det verst nå i voksen alder.

 

HI

[HeltAnonym]

Nei ikke enig, at alle har til felles at de er fra en kjernefamilie, er nok bare tilfeldigheter.. Jeg er vokst opp med foreldre som har holdt sammen (og holder sammen), det samme med samboeren min. De har ikke hatt verdens beste råd, men vi har fått det vi trenger og litt til. Vi har ikke endt på psykiatrisk avdeling eller legger oss ned å blitt sykemeldt av den minste ting noen av oss.. Ingen av de vi kjenner heller for den saks skyld..

[jeem]

Du er faktisk inne på noe.

Det man skal være litt forsiktig med i dette tilfellet er å stigmatisere.

Man kan nok komme frem til at en større DEL av de som aldri har møtt utfordringer i sitt liv sliter mer når det først smeller og noe skjer, enn de som er vant med en litt mer uforutsigbar hverdag.

 

Jeg tror alikevel at de barna som har det best, er barn som er i trygge og stabile hjem, hvor de vet de er elsket uansett, hvor foreldrene stiller opp og er der, og de vet at de blir godtatt for den de er.

Det som også er like viktig er klare grenser og regler, gjennsidig respekt og det å ikke undervurdere barna.

Gi de ansvar på sitt nivå og gi tilbakemeldinger når ting er bra.

Det å ha dyr i livet sitt tror jeg er en av faktorene som kan hjelpe til å gi barna ansvarsfølelse ( om de foreksempel kan ha ansvaret for en kanin sammenmed foreldrene når de er gamle nok. de skal i samarbeid med foreldrene og kanskje også noe på egenhånd bytte vann,mat og flis foreksempel)

 

I tilleg tror jeg faktisk det er viktig å fortelle barnet at det er ikke alltid mor eller far kan kjøre på forskjellige ting.

Såklart skal man stille opp for barnet sitt på fritidsaktiviteter osv, men barnet skal vite at dette ikke er en sevfølge.

 

Barn som vokser opp i trygge rammer, men som alikevel stilles krav til, tror jeg er barn som blir selvstendige og klarer å takle dagliglivets utfordringer.

[Anonym bruker]

Ja, jeg forstår selvsagt at det er individuelt. Men sånn summa sumarum, av de jeg kjenner, så er det de med "best" oppvekst som har det verst nå i voksen alder. HI

 

Jeg er ikke enig i det hele tatt.

 

Er selv et løvetannbarn, men sliter likevel til tider med depresjoner. Det har vært en stor seier for meg å klare å fullføre høyere utdanning, mens andre bare snakker om at det er så enkelt. Hadde en svært vanskelig oppvekst, og de første ti årene som voksen, brukte jeg på å bli kjent med meg selv, siden jeg var på et nivå der spiseforstyrrelsene og selvskading tok all min tid og mine krefter.

 

Vet at mange fra gode hjem opplever det samme. Men tror ikke at alle hjemmene som ser perfekte ut fra utsiden, virkelig er det. Noen opplever foreldrene som fraværende, alt de tenker er jobb og penger. Andre kan oppleve det motsatte; at foreldrene bryr seg for mye og vil styre alt for dem. Noen opplever syke foreldre, dødsfall, søsken som faller utpå med rus, foreldre som ruser seg (finnes også i hjem som har alt på stell). De må også lære seg å ordne opp selv. Selvsagt finnes det voksne som har lært at alt kommer flyvende av seg selv og de trenger selvsagt ikke å jobbe for det, og jeg tror en del av dem vil oppleve det som svært vanskelig å møte motgang. Mannen min er en av dem. Foreldrene var rike, men han brukte de første 17 årene på å passe på moren som var alkoholiker. Ingen på utsiden visste dette. De så kun det perfekte ytre. Men av en eller annen grunn tåler han ikke motgang i det hele tatt i dag.

 

Disse finnes også i mindre møblerte hjem. Noen lærer kanskje at ingenting nytter. Går ting i mot, må du bare legge deg ned og vente på at ting ordner seg av seg selv. Og gjør de ikke det, så er det ikke noe å gjøre med det. Er vel ofte disse som klager mest på at alt er så vanskelig fordi de ikke har lært seg at de fleste må jobbe for det de vil ha.

 

For min del er det en utfordring at jeg kom sent i gang. Jeg kan godt legge med ned og forbanne verden en dag i blant fordi jeg var så uheldig med hvilken familie jeg ble født inn i. Men det hjelper lite. Jeg vet jeg må jobbe for å få det bedre. Til sammenlikning er min søster som vokste opp under nøyaktig samme kår som jeg, en av dem som ikke engang gidder å prøve. Så jeg tror det dreier seg mye om iboende egenskaper, og noen ganger om hva man har lært i oppveksten. At man har mye penger og alt på stell, betyr ikke at man automatisk lærer seg at alt kommer rekende på ei fjøl.

[Anonym bruker]

Nå er det vel egentlig gang på gang påvist i ulike undersøkelser at de som kommer fra hjem der foreldrene følger dem godt opp, har god økonomi og forblir gift, faktisk er de som også kommer best utav det som voksne. Forutsatt at, som flere her påpeker, det ikke forekommer "skjulte problemer" innad i familien ellers.

[Anonym bruker]

Jobber som arbeidsgiver i et typisk kvinneyrke. Her er desidert fraværet størst blant de minst utdannede (assistenter) og alenemødrene.

 

Vi snakker veldig mye større sykefravær.

 

Klart mye er syke barn dager, er man alene med tre barn, er det ikke lett å få det til å gå rundt. De er også mest syke både når jeg ser på egenmeldinger, kortere sykemeldinger og langtidssykemeldinger.

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp i "fattige kår" i stor familie, vant med å klare meg selv, gjorde det godt på skolen, elsket mestringsfølelsen av å være god i jobben min ...

 

Ble allikevel SYK og falt ut av arbeidslivet så altfor tidlig ;( Håper virkelig jeg blir frisk og kan komme meg ut i jobb igjen!

 

Sykdom kan ingen reservere seg mot... Desverre

[Anonym bruker]

Jeg har helt motsatt oppelvelse. Barna blir som foreldrene. Det er 3. og 4.generasjons uføretrygdede, det er 2- og 3- generasjon med mine, dine, våre, demses og kjærlighetsbarnet vårt osv. Mens i min vennekrets, så har vi alle jobb, vært i fast forhold LEEEENGE, barn, hus, holder oss aktive, sunne og friske. og aktive barn, som har venner og er inkludert og inkluderende på skolen. Vi kommer fra stbile hjem, noen fra skilsmisse hjem, men begge forelder har vært i jobb, de har ryddig økonomi og bruddene var "ryddige"...De venner fra barnaeksolen som kom fra "mer ustabile" kår, har jeg mistet kontakt med,- men via facebook og venners venner så ser jeg jo at de ikke har fått det BEDRE for seg og sine barn enn hva de hadde selv.

 

Selvsagt vet jeg av en eller to "solskinnshitorier", hvor barna nå har høyere utdanning, vært i utlandet og jobbet, har vært i fast forhold "I evigheter" og har friske, glade og aktive barn osv osv...Men er liksom unntaket som bekrefter regel. Virker som at de som har vokst opp i "trasige kår" blir enten HLET lik sine foreldre eller helt motsatt.

 

At folk fra "Perfekte hjem" bryter sammen med en gang de møter motstand, tyder vel på at de ikke har hatt det perfekt, vil nå jeg si. Kommer man fra et "perfekt hjem" så har man alltid familie og oppdragelse og sunn fornuft i bagasjen, som gjør at man ikke møter veggen når ting er vanskelig, Man har det verktøy og den omgangskrets som skal til for og komme seg videre. Men selvsagt, også her finnes da unntak av regelen:) At det er slik rundt deg HI; tviler jeg ikke på er sant, men at det kanskje er mer tilfeldig enn en regel..På samme måte som kanskje det er hva JEG opplever som "sannhet" kan være tilfeldig, like så vel som "en regel" Også vil man vel gjerne tro at det er sånn. DU kommer kanskej fra "ustbilt hjem" og ser verden på en måte som gir deg best mulig forutsetnign for og jobbe for en god fremtid for deg. Jeg kommer fra en såkalt "Perfekt" familie, og ser verden på en måte som gjør at min fremtid ser lysest mulig ut?