Hva sier du til barnet ditt om døden?

[Lilli med småtrolla]

"Jeg vil ikke dø og ligge under en stein, sa Marit.

Alle skal dø, sa Mons

Ja, sa Maren. Slik som at blomstene kommer om våren, og visner om høsten"

 

Noen som kjenner dette igjen fra barneboka fra 70-tallet?

Denne gamle boken er kanskje ikke helt up to date. Men boken er koselig, og er ikke en bok som handler om døden i utganspunktet.

 

Jeg leste den for min datter på tre år, og når vi kom til denne samtalen i boka, kunne hun meddele at jeg og hun aldri skulle dø.

Jeg sa at alle dør, men at det er fryktelig lenge til, siden vi ikke dør før vi blir gamle og slitne.

 

Dette utløste den grusomme reaksjonen med tårer i øynene og skjelvende hake og leppe (på henne da)..

Jeg angret på at jeg hadde introdusert dette svært vanskelige temaet for en jente på 3 år. Og viftet temaet bort ved å si "neida" og smile tullete..

 

For en upedagogisk væremåte... For en klønete situasjon... Men hva gjør man når barnet spør??

[Pigalopp:-)]

Jeg sier det som det er. Først spør jeg hvor hun var før hun ble født, og om det var skummelt. Hun vet jo ikke hvor hun var, men skummelt var det jo ikke. Så forklarer jeg at når man har levd lenge, opplevd mye, og blir gammel og sliten så dør man. Det er like lite skummelt som ikke å være født. Men kroppen ligger helt tom tilbake, så den begraver vi eller brenner. Den er utslitt og kan ikke brukes til noe mer likevel da. Så husker de som er igjen på den personen som er død, og tenker på dem, og da kan det være fint å ha et gravsted med blomster og sånn hvor man kan gå og være i fred og tenke på dem.

Skjønner ikke helt det der med at vi ikke skal si sannheten til barna. Døden er helt naturlig og skal ikke være noe vi skremmer barna med - men de skal ha et naturlig forhold til det og vite hva det går ut på.

[Anonym bruker]

Døden har aldri vært et tema hos oss. Min gutt er 3 1/2 og jeg tror ikke han er i nærheten av å reflektere rundt eller i det hele tatt å vite at vi skal dø.. Han har nok med å ralle rundt med gravemaskinene sine... - tror jeg...

 

Enig med deg i at det er fryktelig vanskelig. Jeg har egentlig mest tanker om hva jeg ikke skal si: f.eks ikke sammenligne døden med søvn, ikke dekke til med ord som "gått bort", "sovnet stille inn" osv.. Vet ikke helt om jeg vil introdusere himmelen siden jeg selv ikke tror på Gud, eller noe liv etter døden, men dette med himmelen kan vel likevel være en slags trøst for barn som lever mer i en magisk verden enn vi voksne gjør... Nei, jeg vet ikke, men jeg følger denne tråden med interesse :-)

[Kæmma og trultene]

Hm, vanskelig. Prøvde å forklare for min treåring at farfar var død i sommer. Og sa vel egentlig bare at han ikke var her mer, at han var død, og at han ikke bodde hos farmor mer. Da vi besøkte graven, sa jeg at farfar hadde blitt lagt i jorda, og da ville hun ta spaden sin og grave ned til han og si hei <3

 

Det samme med pappas katt, som døde. Jeg sier at den er død, at den er borte og ikke kommer til å bo der mer. Det er liksom "greit", men hun har ikke spurt om hun selv eller vi andre skal dø enda. Når det skjer, kommer jeg til å si som til min 6-åring, at alle dør og de fleste blir gamle og slitne før det, og at ingen vet hva som egentlig skjer, Og så spør jeg hva hun tror skjer når man dør og får mange rare forestillinger - men syns det er bedre enn å mane om "sitte i himmelen" eller "se ned fra stjernene" og sånt. For det vet jeg jo ikke om man gjør, og jeg er ikke religiøs, så da er det en litt friere måte å snakke om det på føler jeg.

Endret 26. september 2012 av Kæmma og trultene

[Fashionista]

Husker mamma leste en bok som het ." Farvel Rune" da jeg var liten og spurte veldig mye om døden. Husker boka gjorde et evig inntrykk på meg, men det var på en positiv måte, selv om temaet var vanskelig.

[Anonym bruker]

Gutten min mistet sin oldemor når han var 3,5 år. Jeg sa da at hun hadde sluttet å puste, hjerte hadde sluttet å slå. Hun lå nå i en liten kiste nesten som et lite mini hus og at de gravde henne ned i jorda på kirkegården. Hver gang vi kjørte forbi sa han: der ligger oldemor. Ja det gjør hun lille venn sa ja. Min mor syntes jeg hadde vært litt vel ærlig og brutal med måten jeg fortalte det på, men jeg klarer ikke å lyve å mente at jeg ikke kunne sagt det på en annen måte.

Når han var nesten 5 år døde storebroren hans. Det vaf ikke ventet at han skulle dø. Så når jeg skulle fortelle ham dette sa jeg at ...... dlde i natt. Han visste med en gang hva det innebar. Dette gjorde den prosessen lettere for han. Når presten kom til oss på kvelden tok han seg av den biten med himmelen og sjelen da jeg syntes dette var veldig å forklare. Etter noen dager sier han: Du mamma, .......kan ikke være i himmelen for da måtte han tatt fly eller romskip, men det kan vi jo ikke gjøre når vi er døde. Ble tatt litt på senga da.

[Anonym bruker]

Vi snakket ikke noe serlig om døden før en oldefar lå for døden. Han hadde godt synelige skader, så det var noe ungene kunne se. Oldefar snakket også endel om at kroppen hans nå var veldig sliten og den ønsket om å få hvile.

 

Men den dagen han døde ble det fortsatt veldig rart for oss alle, men ungene overrasket meg veldig. For nå fikk endelig kroppen til oldefar hvile som han ønsket seg. Og jenta mi som da var 3,5år var helt sikker på at han ble til en stjerne når han døde, som stjerne passet han på oss oppe fra himmelen. Der kunne han fly frem og tilbake slik at han så hele familien sin rundt i norge. Og vi var ute og sa god natt til han hver kveld. Ett halvt år etter fikk han selskap av konen sin, så da ble en ny stjerne skapt på himmelen.

Jeg syns hennes trøst i dette er en fin måte, den har gitt henne mye trøst. Og etterhvert som hun har blitt større har vi snakket mer rundt dette. Hun vet noen mener vi kommer til himmel/helvete men det tror hun ikke noe på. Hun vet hva som skjer med kroppen når den kommer ned i jorden, for det har hun oppdaget etter å ha begravd dyr i hagen. Som hun selv sier nå som hun er 9år gammel så er alle de døde hun er glade i som stjerner på himmelen, de er sikkert ikke det men jeg ønsker å tro det.

[Teline]

Hos oss har døden vært et tema hele veien. Jeg sier det som det er, når man er død kan man ikke leke, spise, jobbe, prate osv, men man kan heller ikke være redd, kald, trist. Man kjenner ingenting lenger, det er ikke farlig å være død.

Det som er trist er at vi ikke kan være sammen med den som er død lenger, men den som er død har det ikke vondt.

[LuksusLiv]

Vi sier at de aller fleste som dør, er veldig gamle og ofte veldig syke. For mange er det godt å få dø, få lov å slippe rett og slett. Når vi dør slutter vi å puste og hjertet slutter å slå. Vi blir begravet på en kirkegård, hvor kroppen etter hvert blir til jord. Noen tror at sjelen lever videre, at vi kommer til Gud i himmelen. Noen tror vi blir til engler, og noen tror at vi vil leve igjen, men da i en ny kropp. Mine unger har valgt å tro at vi kommer til himmelen. Det skal de få lov til å tro, hvis det gir dem trøst.

[Musemorbr /]

Gutten vår er bare 20 måneder gammel, men vi snakker allerede om døden vi. Et sted må man jo begynne. Han har ikke forutsetning for å forstå så mye, men han har nok forstått litt. Naboen døde for et par uker siden, og for noen dager siden var gutten og jeg på kirkegården. Da snakket vi om at nabodama var død og at hun hadde fått en sånn fin plass på kirkegården som man kan besøke. Vi snakker også om at han heter det samme som en oldefar som er død, og en tipptippoldefar som også er død. Når han blir eldre kan vi legge til detaljer etter hva som er naturlig for alder og forståelse, og etter som hva han lurer på. Dermed får han aldri det helt store sjokket som jeg forstår en god del av dagens barn får den dag en slektning dør, fordi de aldri hadde hørt om død før. Egentlig forstår jeg ikke hvordan noen klarer gå i årevis uten å nevne døden for barna sine. Døden er jo en naturlig del av livet. Vi har en gammel katt som kommer til å dø snart. Besteforeldrene mine er i 70årene. Vi har en kjær nabo på 70. Folk har en tendens til å bli syke, eller havne i ulykker, så hvem vet hva som skjer. Det blir nok en del død å takle med årene. Detaljert filosofering om hvor man havner når man dør, tar vi naturligvis når han blir eldre. Det viktige for meg er at døden ikke blir noe skremmende, men noe han fra starten av forstår at skjer med alle gamle, og at han lærer at alle kommer til et sted hvor vi får møtes igjen en dag. Det er litt på samme måte som å forstå hvor maten vår kommer fra. Får du ikke vite noe som liten, går du i panikk den dagen du blir opplyst om hva kjøtt og egg er. Det lønner seg ikke å prøve å utsette for å skjerme barna.

[1+1=4 <3]

Husker mamma leste en bok som het ." Farvel Rune" da jeg var liten og spurte veldig mye om døden. Husker boka gjorde et evig inntrykk på meg, men det var på en positiv måte, selv om temaet var vanskelig.

Jeg og!! Vi rydda i bøkene mine her om dagen og da fant vi den! Utrolig trist, så jeg ville kaste den men mamma insisterte på at den skulle ho lese for sønnen min.. Den gjorde skikkelig inntrykk på meg når jeg var liten.

[Anonym bruker]

"Jeg vil ikke dø og ligge under en stein, sa Marit. Alle skal dø, sa Mons Ja, sa Maren. Slik som at blomstene kommer om våren, og visner om høsten" Noen som kjenner dette igjen fra barneboka fra 70-tallet? Denne gamle boken er kanskje ikke helt up to date. Men boken er koselig, og er ikke en bok som handler om døden i utganspunktet. Jeg leste den for min datter på tre år, og når vi kom til denne samtalen i boka, kunne hun meddele at jeg og hun aldri skulle dø. Jeg sa at alle dør, men at det er fryktelig lenge til, siden vi ikke dør før vi blir gamle og slitne. Dette utløste den grusomme reaksjonen med tårer i øynene og skjelvende hake og leppe (på henne da).. Jeg angret på at jeg hadde introdusert dette svært vanskelige temaet for en jente på 3 år. Og viftet temaet bort ved å si "neida" og smile tullete.. For en upedagogisk væremåte... For en klønete situasjon... Men hva gjør man når barnet spør??

 

Vi har alltid sagt det som det er. Der ligger farmor og farfar under den steinen, så når vi vil besøke dem, er det der vi må gå. Har vært såpass ærlige og sagt at det ikke er alle som blir så gamle heller, så de vet at noen barn dør. Det måtte de vite når lillebror i magen døde sent i svangerskapet. Nå har våre barn dessverre opplevd en del dødsfall i løpet av årene de har levd, og det er kanskje litt annerledes når de ser det litt på nært hold. Kan jo hende at det er forskjell på barn i forhold til dette, for jeg har inntrykk av at mine barn tåler å høre mye av den slags. De får et slags nysgjerrig forhold til det og vil vite mer, men de begynner ikke å gråte av det.

[Anonym bruker]

Seksåringen introduserte temaet for et par år siden, og har i perioder vært veldig opptatt av og litt engstelig for å dø. Vi er kristne, og trygg i troen på et liv etter døden, så her har det vært naturlig å vektlegge dette.

[Anonym bruker]

Her ble døden første gang introdusert da hunden til mommo ble påkjørt og døde. Siden mommo er kristen sa hun at man kommer til himmelen når man dør, så det sier barna her.

 

Jeg er ikke kristen selv, men jeg synes barnetroen er fin, den gir trygghet til barna så den må de bare få lov å ha. Foreldrene til mannen min er også kristne, så barna har hørt om Jesus og Gud som passer på oss og at vi kommer til himmelen når vi dør. Det er helt greit synes jeg.

 

I sommer døde oldefar og alle fire barna var med i begravelsen. De fikk se kisten bli senket i jorden og vet at kroppen til oldefar ligger der, men at tankene og følelsene hans er i himmelen. Yngste barnet vårt er 3 år.

 

En fin bok om døden er Lillesøster og mimmi, den er ikke så trist heller.

http://www.bokkilden...=1939600&rom=MP

[Anonym bruker]

Husk at før i tiden var det vanlig at de oppbevarte kroppen til den døde hjemme, og at barn også så den døde. Jeg har sett nesten alle mine døde besteforeldre (selv om jeg var over 18 da de døde), og det er ikke noe "skummelt" med det... det er lettere å forstå at det mennesket faktisk er borte da, og at kroppen bare er et skall som ligger igjen. Det ser veldig fredelig ut, men det er helt åpenbart at personen ikke har liv igjen.

Det er selvsagt annerledes ved voldsomme ulykker etc,, men jeg mener faktisk at barn/ungdommer kan få ta farvel med kroppen etter en nær slektning har dødd.

 

Jeg kjenner folk som ikke har mistet noen før de har vært over 40 år, og det er ikke til å unngå at det da blir et sjokk for dem å oppleve det. Men sjokket vil jo være utrolig mye større hvis ingen har snakket med dem om det før....

[Gjest Miryks]

Eldstejenta her har allerede opplevd mye mer død enn det en på henne alder burde.

Hun er fire år, og vet hva som skjer når folk dør. Da går man i begravelse, ("skatte")kisten puttes i jorda og der skal personen ligge i fred.