5åringen min kaller samboer for pappa (ikke bf)

[Anonym bruker]

Jeg har en nydelig jente på 5år, som jeg har vært alene med siden hun var et par måneder gammel. Hun har samvær med far annenhver helg.

 

Da hun var 2år, møtte jeg han som nå er min samboer, vi venter vårt (og hans) første barn om 2uker.

Samboer og datteren min har et godt forhold. Han og familien hans har behandlet henne som sin egen fra 1dag.

Ofte, og spesielt de siste mnd har hun begynt å kalle samboeren min for pappa. Dette er absolutt ikke noe vi har oppfordret henne til, og vi titulerer han ved navn her hjemme. Spesielt i barnehagen, så kan hun si "nå kommer pappaen min", eller "mamma og pappa ditt og datt", og refererer til ting hjemme hos oss.

Hun sier det også en del hjemme. Det gjør så klart ingenting at hun kaller han det, og vi har bevisst ikke gjort noe nummer ut av det, eller har kommentert det.

Hva mener dere ift det?

 

Jeg har ofte inntrykk av at hun på en måte skulle ønske at det var slik det var, at vi tre var en "ordentlig" familie. Hun er jo så stor nå, at hun ser at de andre barns bor med begge foreldrene.

Jeg har også lurt på hvordan dette blir når baby kommer, han vil jo kalle samboer for pappa. Dette vet hun jo selv også, og at xxxx og xxxxx blir barnets farmor og farfar. Blir det sårt for henne? Vil hun bli lei seg?

Det er såklart ingen drømmesituasjon, og det er dessverre barna det går utover.

Jeg og ville jo såklart ha ønsket å kunne tilby henne både en mamma og en pappa hjemme..

[Tjohoppsannhei]

Jeg kjenner noen der stefar kom tidlig inn i bildet, og der har alltid jenta sagt pappa til begge. Hvis hun må definere hvem av dem hun snakker om, sier hun "pappa *navn*". Jenta er nå tenåring og erklærer hver farsdag på fb at hun er så heldig å ha to pappaer å være glad i :-)

 

Når jenta di nå selv føler det er naturlig syns jeg det hadde vært slemt å nekte henne det, særlig når hun nå får småsøsken. Da kan hun føle seg utenfor, særlig når hun nå blir eldre og skjønner mer.

[La rubia]

vi har et tantebarn som kom inn i familien da hun var 1,5 år gammel. Moren hadde gitt henne forbud mot å kalle min bror for pappa, meg for tante og våre foreldre for besteforeldre. Men da hun ble litt eldre begynnte hun å si dette i smug til oss når ikke moren var tilstede. Dette synes vi var utrolig dumt gjort av moren, men vi gjorde ikke et nummer ut av det. Tilslutt brydde hun seg ikke om hva moren sin sa og kallte oss pappa, tante og besteforeldre. Moren sier fortsatt <pappan til lillebror> når hun omtaler mannen i huset, men hun er den eneste som gjør forskjell. Siden de er forlovet og har holdt sammen i snart 8 år så gidder vi ikke bry oss om en sær mor og lar henne få kalle oss akuratt det hun vil. For, for oss er hun like mye familie selv om det ikke er biologisk. hun har forøvrig en annen pappa, men det er pappa i "stedsnavn".

[Anonym bruker]

Jenta di er jo såpass stor nå og hvem jo hvem som egentlig er pappan hennes, så når hun da velger å kalle stefaren sin for pappa på eget intiativ, så synes jeg hun bør få lov til det

 

Jeg har også vokst opp med stefar og ville gjerne kalle ham pappa inn i mellom fordi jeg også ville ha en pappa som var der hele tiden, men jeg var jo veldig klar over hvordan ting egentlig var.

[Anonym bruker]

Min ene jente sa lenge pappa til min nye mann, ikke så rart når et er andre her i huset som sier pappa til han. Vi har ikke gjort noe stort nummer ut av det, for det syns jeg nesten hun får bestemme selv. Når det er min mann som gjør alle de tingene en pappa skal gjøre med henne så blir det veldig anderledes enn om pappan hadde hvert der litt i hverdagen og vært en skikkelig pappa for henne. Men når pappan hennes såvidt er sammen med henne så blir det som det blir.

 

Min mann var stefar for to barn enstund før vi traff hverandre, de sier pappa til han enda. De kommer innom på farsdager og de har lagret nummeret på tlf som pappa. De sier også pappa til sin egen pappa, men det er min mann de kommer til om det er noe nå som de er store.

Navnet pappa er noe en må opparbeide seg, det er ikke bare biologisk men også hvordan en tar del i barnets liv.

[Anonym bruker]

Jenta vet hvem som er pappaen hennes. Det er han som er der for henne hver dag. Hun har sikkert en biologisk far også, men han er jo faktisk en mindre viktig person i livet hennes. Helt naturlig at hun velger å si pappa til den mannspersonen hun bor sammen med på samme måte som det hadde vært naturlig om hun sa mamma til fars samboer om hun bodde der og ikke så sin biologiske mor så ofte.

[LilleBamBam+EnTil]

Synes du bare skal la dette være. Om hun selv har funnet ut hvem hun vil kalle pappa, så er det jo helt greit. Du kan eventuelt forsøke å forklare henne dette med at hun har 2 pappaer, og to familier. Så kan hun selv velge hvem hun vil kalle hva.

 

Og med den nye babyen som kommer er det helt naturlig at pappan til babyen blir pappan hennes.

 

Vi er i samme situasjon. Min samboer kalles ved navn hjemme, i barnehagen er han pappa. Hennes biologiske far har laget endel kvalm på dette, men han har meldt seg ut av hennes liv så han får takke seg selv. og når den nye babyen kommer i april så vil nok hun kalle min kjære for pappa.

 

Og det skal hun få velge helst selv...