Hvor lenge er sorgen så tung å bære?

[Anonym bruker]

Min mor døde av sykdom i begynnelsen av juli, 50 år gammel.

 

Jeg kommer liksom over det. det er ikke lettere. Jeg jobber, er glad og sosial, og de fleste syns nok at jeg er som vanlig.

 

Men mange ganger om dagen må jeg svelge hardt og anstrenge meg for å ikke begynne å gråte. alt minner om henne og jeg må noen gang inn på do når jeg er på jobb, for jeg klarer ikke å holde tårene tilbake.

 

Om kvelden, venter jeg nesten bare på at unga skal komme seg i seng sånn at jeg kan begynne å gråte.

 

det er så vondt.

 

Jeg skjønner jo at det er naturlig, men trodde ikke at jeg skulle være så følsom fortsatt.

 

Noen som har vært i samme situasjon?

[Anonym bruker]

Har ikke mistet moren min, men mistet forloveden min for ca 4.5 år siden..

 

Det første året var absolutt værst.. begynte vel å leve nogenlunde normalt etter ett halvt år, men kunne få tunge dager inn i mellom lenge.

 

Jeg kan fortsatt bli trist av og til, men det skjer sjeldent nå at jeg på en måte faller litt sammen.. nå tenker jeg bare på minnene og smiler når jeg ser bilder.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Pappaen min døde for 3 år siden og det tok 2 år før jeg kunne høre på sangene vi hadde i begravelsen. Kom de feks på radioen måtte jeg skru av.

 

Det blir bedre men det tar tid. Fortsatt tenker jeg masse på pappa og jeg og søstrene min snakke masse om han,men det er ikke vondt lenger.

 

Bare gi det tid.

 

Kondolerer med tapet av mammaen din.

[Nullstress;)]

Jeg mistet moren min av kreft for 8 år siden. Mamma ble 49 år gammel. Jeg var 21 da hun døde. Jeg satt å holdt henne i hånden da hun døde. Vi viste det kom til å skje, og håpet det og faktisk, det var ingen vei tilbake, og hun led noe voldsomt... Det er fremdeles vanskelig, kan komme sanger på radioen, bursdager og jul o.l Det vlir lettere, men det er tider som er verre enn andre.

 

Kanskje ikke det du ville føre, men for meg er det slik... Som sagt, det blir lerrere, men borte blir det ikke....

 

Mange klemmer til deg. Husk alle gode minner,, lag et album som du kan finne frem, skriv med tNkene dine. Det er noen måter å komme seg litt videre uten å holde alt inne og gjemt...

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg mistet broren min for 4 år siden og fremdeles har jeg dager der savnet sender meg ned i knestående mens jeg bare gråter. Men de fleste dager går greit, jeg kan snakke om han og tenke på ham uten problemer. Jeg tror ikke lenger på "at tiden heler alle sår", jeg tror vi bare finner en måte å leve med savnet på. Jeg synes det hjelper å innimellom bare gi slipp på kontrollen og gråte meg tom.

 

Kondolerer.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

Akkurat nå er det vanskelig å tenke på alle fine minner, tenker mere her og nå, og fremover-hvordan skal alt bli nå? Hvem skal jeg spørre om råd, snakke om barna med, osv.

Gruer meg til jul osv.

 

Men man får vel bruke tiden til hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg mistet pappa for 20 år siden, men enda kan jeg gå helt i oppløsning i spesielle situasjoner som minner meg på pappa.

[valkyrien]

Jeg mistet bestefar for 4 år siden, han var i praksis mer som en far for meg.

 

Klarer fortsatt ikke snakke om han uten å bryte sammen i gråt, klarer heller ikke tenke på han uten å bli veldig følelsesmessig påvirket... Håper det vil bedre seg etterhvert...

[Anonym bruker]

Men hvordan vet man om det bare er normal sorg, eller om man er deprimert og trenger hjelp? Altså, om sorgen har blitt en depresjon...

 

HI

[Anonym bruker]

Men hvordan vet man om det bare er normal sorg, eller om man er deprimert og trenger hjelp? Altså, om sorgen har blitt en depresjon... HI

 

Det er fortsatt veldog kort tid siden hun døde, og det er helt normalt å fortsat sørge så tungt. Jeg mistet min mann i fjor, og synes fremdeles det er helt grusomt. Men jeg har vært i sorgrupper og hos psykolog, så jeg er helt trygg på at jeg kjenner er en normal sorg. Og det er jo noe av det verste man kan oppleve, fryktelig tungt og vondt, helt umulig å forsetille seg på forhånd. Men det er ikke depresjon.

En viktig forskjell er at med sorgen går det litt opp og ned. Noen dager er lettere enn andre, noen dager er blytunge (selv jeg ikke kjente meg igjen i dette de første månedene/det første året etter at mannen min døde. Da da var det blytungt 24 timer i døgnet og jeg tenkte kun på ham hvert eneste våkne sekund).

Depresjonen er mer jevnt dyster, og visstnok allerledes enn sorg rent kjemisk også - det er andre kjemiske reaksjone i hjernen. De aller fleste går faktisk ikke inn i depresjon når de sørger.

Og som min psykolog sa til meg da jeg ikke kunne forstå hvordan sorgen bare kunne bli verre og verre: Det ER en bunn, og når du kommer dit, slutter det å bli verre, fra da av vil det bli bedre - med mange større og mindre tilbakefall på veien opp - men det vli ikke bli så ille mer etter det.

Det var egentlig godt å vite.

[Love my kidz]

Først må jeg få kondolere, du har mistet moren din som mulig sto deg nærest noen kan komme bortsett fra dine egne barn.

 

Du må la deg sørge så lenge du har behov for det. Det som hjelper er å snakke mye om henne og livet med henne. Få eldre i familien til å snakke om hvordan hun var som yngre og snakk med dine søsken om hvordan dere hadde det i oppveksten osv. Snakk, le og gråt om hverandre, det er beste terapi. Se på bilder, lag deg en album/fotobok med bilder av henne, ha evt noen tekster med minnerike opplevelser i den også.

 

Jeg har klokketro på at dette er beste metoden å komme over den vonde sorgen på. Man skal ikke pakke bort følelsene, og det er ikke meningen å skal la minnene dø med personen. Men snakk om de gledelige tingene om henne.

 

Men ikke snakk med alle og enhver.. ikke på denne måten i allefall, det er best å bruke medsørgende til denne typen snakk. Du trenger ikke skjule for venner og kolleger at du sørger, og du trenger ikke å tie helt, men terapisnakk er best med andre som også sto din mor nær.

 

Klisjeen med at tiden leger alle sår er faktisk ikke så dum. Men fyll den tiden på den måten jeg forteller om. Plutselig innser du at det HAR gått over, at du ikke gråter hver dag, men bare når du opplever noe som bringer minnene ekstra frem. Til slutt føler du bare et lite stikk, men aller mest bare glede når du tenker på henne.

 

Klem

[NormaJean]

Jeg mistet søsteren min for 5 år siden! Jeg syns definitivt at de første 6 mnd var værst! Kunne sitte på Tbanen og bare plutselig begynne å gråte. På jobb også, noe som var vanskelig fordi jeg jobber på sykehus! Men hadde gode kolleger og en fin sjef som ga meg masse støtte!

Det er ganske kort tid siden du mistet mammaen din, så sorgen er jo ganske fersk! Men hvis du føler at det blir overveldende, at sorgen forhindrer deg i hverdagen så kan det jo være lurt å ta en tur til fastlegen kanskje og få snakket litt?

 

Jeg er en forholdsvis "jordnær" type og føler selv at jeg kom meg fort tilbake til hverdagen. Men det var veldig tøft! Spesiellt de gangene jeg glemte hva som hadde skjedd og plukket opp telefonen for å ringe henne! Jeg fikk meg ikke til å slette telefonnummeret hennes heller, følte jeg kuttet henne ut hvis jeg gjorde det. Merkelig tankegang egentlig.

Da en krukke med ansiktkrem jeg hadde fått av henne gikk tom så turte jeg ikke å kaste den. Var endel sånne ting jeg slet med. Var redd for at hvis jeg kastet ting fra henne så ville hun bli mer borte. Men det er jo ikke sånn! De lever i hjertene våres og vi har dem med oss hver dag!

Jeg slet lenge med bitterhet over hvordan hun døde og hadde vonde følelser ovenfor den personen som var ansvarlig. Men etter ett år så måtte jeg bestemme meg for å gi slipp på det. Vonde følelser er ikke sunt og jeg kom frem til at personen måtte leve med det som skjedde resten av livet.

 

Jeg syns du skal gi deg selv litt bedre tid, ikke hold at inne til du kollapser på kveldene! En ting som hjalp meg var faktisk å dra til København med en venninne på kort tur. Ble skikkelig full, fikk pøst ut alt jeg hadde på hjertet på den stakkars venninnen min;) en ordentlig renselse samtidig som jeg hadde det kjempe deilig med å tusle rundt og shoppe.