Dere som gikk gravid alene....

[Anonym bruker]

Kanskje spesielt dere som opplevde å ha en dårlig relasjon til barnefar under svangerskapet pga samlivsbrudd eller andre ting....

 

Krevde barnefar å få være med på å bestemme barnets navn? Og lot dere han få ta del i den avgjørelsen? Hvordan reagerte han evt?

 

Og for dere som evt har god peiling på dette, har han "krav" på å få være med på å bestemme, når han "meldte seg ut" da han ble opplyst om graviditeten?

[holahopp]

Han spurte meg om navn men det var ikke noe han hadde krav på nei.

Jeg sa hvilke navn jeg hadde tenkt på men han hadde ingen innvirkning på hva min skulle hete.

Når han melder seg ut så melder han seg ut.

 

Når man er alene så får man jo fullt foreldreansvar og han har ikke så mye å komme med. Men husk det er ikk bf som har rettigheter ovenfor barnet det er barnet som har rettigheter ovenfor bf

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Han har ikke krav på noe som helst, barnet har krav på samvær med far når barnet er født.

 

Jeg inkluderte bf i UL og sendte sms når det skjedde noe første spark ol. Han ga f i det. Så da bestemte jeg navn og hans etternavn er selvsagt ikke med.

 

Han møtte henne første gang da hun var 7 uker. Så var han on/off nesten et år. Super når han først så henne, men syntes dette var vrient og medlte seg ut i månedsvis.

 

Jeg sa slik oppførsel ikke vil tolereres, for mitt barn skal ikke vøre den piken som står å venter på pappa i vinduet så dukker han ikke opp. Han får ikke være en drømmeknuser.

 

Han skjønte dette og kom inn i hennes liv da hun var 11 mnd og nå går vi til familivernkontoret og han har fast samvær.

 

Han er fult klar over at jeg bestemmer, men syntes det er kjipt, men sånn er det og sånn blir det. Og han vil ikke få delt foreldreansvar på veldig mange år.

 

Konsekvens handling. Men jeg har alltid inkludert han og tilrettelagt for samvær. Min samvittighet skal være ren den dagen snupp spør om livet sitt.

 

Inkluder han, men er han ufin og det blir mer en belastning for deg enn en glede. Driter du i det frem til barnet er født. Og når barnet er født la han se det, men sett grenser. Du må få hvile og han må skjønne han ikke kan ta med barnet rundt omkring uten deg.

 

Dette klarer du =)

[Anonym bruker]

Her forsvant bf rett etter jeg ble gravid. Han sa han ikke ville ha noe med det å gjøre.

Jeg sendte mailer og meldinger til han under graviditeten med spm. om han ville være med på kontroller, ultralyd, være med å velge navn osv. Sendte også melding da babyen ble født og jeg hadde bestemt meg for navn og spurte om han ville ta del i barnets liv slik at han kunne få et ord med i laget også når det gjaldt navn. Han svarte meg aldri på noe. Eneste han deltar i barnets liv nå er at han betaler barnbidrag, etter en runde i tingrettet. Ble "dømt" som pappa etter DNA, da han ikke ville skrive under farskapspapirene. Heldigvis så var saken så klar at ingen av oss trengte å møte opp i retten engang.

 

Ja, jeg prøvde alt får at han skulle bli kjent med barnet sitt, men han valgte å droppe ut.

[Gjest eelis+kian ♥]

Far har ikke krav på noe som helst.

 

Her fikk ikke barnefar være med på å gi navn - mest fordi han hadde bestemt seg for at han ikke skulle bli pappa. Guttungen har følgelig ikke hans etternavn. Men dette har aldri vært et tema engang, jeg tror han liker navnet sønnen hans fikk.

 

Jeg gjorde mitt beste for å inkludere han hele veien, han var med på ultralyd og jeg gav han oppdateringer med ujevne mellomrom. Men så meldte han seg helt ut. Først når babyen ble født ble han med igjen (under tvang, sånn i førsten, hehe), og siden har han vært en kjempegod pappa. Han er veldig deltakende, vi samarbeider godt, og han har gutten på samvær en dag i uken og annenhver helg. Perfekt for oss

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for tilbakemeldingene damer. Det nærmer seg fødsel, og jeg merker at jeg blir litt emosjonell i denne tiden, det er sårt fordi jeg var i fast forhold med bf, og regnet ikke med å stå alene. Og synes det er litt kjipt at han nå plutselig vil ha et ord med i laget når det gjelder navn når han ikke har deltatt hele graviditeten. Er selvfølgelig flere ting å bekymre seg over, men akkurat dette har vært vanskelig å få svar på, så fint å høre andres erfaringer.

 

HI

[Tauriel]

Jeg var alene hele svangerskapet.

 

Jeg gjorde det jeg kunne for å ikke inkludere han i svangerskapet etter jeg fikk jaget han, i mitt tilfelle var og er han en trussel på min og mitt barns sikkerhet.

 

Jentungen står uten far, såkalt far fikk ikke være med å velge navn og har ikke fått lov til å treffe jentungen min.

 

Han kan ikke kreve noe siden han ikke står i papirene heller.

 

---

Jentungen skal få vite om han, så skal ikke holde den delen skjult for henne, skal heller ikke legge han fram som djevelen sjøl Sånn at det er sakt

[Isola&Lille+julegave]

Han kan ikke kreve noen ting og har ingen rettigheter. Du kan bestemme navn helt selv.

Jeg var alene. Bf var basically en ONS. Han så ikke datteren sin før hun var 3 mnd da han fikk svar på DNA testen og måtte betale bidrag. Da ville han plutselig få valutta for pengene...

Vurderte en tid å gi henne hans etternavn, men droppet det heldigvis fordi han lagde et helvete for meg (igjen...). Han behandler meg med null respekt, hører ikke på meg når jeg sier ting i forhold til barnet og oppfører seg som et rasshøl mot meg. Mot datteren sin er han heldigvis snill og utvilsomt en god far for henne. Men for min del kan han brenne i helvete! Er så ubeskrivelig glad for at hun ikke har hans etternavn. Da tror jeg at jeg hadde fått brekningsfornemmelser hver gang jeg skulle skrive det.

 

Han var faktisk snurt fordi jeg ikke inkluderte han i navnevalg. Ja, det var jo jævelig naturlig å spørre han da vi kranglet så busta føyk, hadde null kommunikasjon og han hadde gjort det klart at han ikke ville ha noe med hverken meg eller barnet å gjøre......DUST!!

[Anonym bruker]

Han fikk være med å bestemme navn. Jeg ville at begge skulle være enig om det. Og vi hadde snakket endel om det navnet. Men til syvende og siste så var det jeg som bestemte navnet. Jeg annonserte det og tok æren for det vakre navnet. Hadde han vært en større drittsekk så hadde han ikke fått lov. Men han var så langt unna, men hodlt allikevel kontakten. Så derfor fikk han være med.

[me_87]

Barnefaren brydde seg i ikke i det hele tatt og ville ikke være med på ultrlyd eller noe.

Så ble helt naturlig å ta navnevalget alene.

Når barnet var 5 mnder kom han inn i livet til barnet og ville da at jeg skulle legge til etternavnet hans før dåpen.

Han hadde da kun sett barnet to ganger så det var helt uaktuelt å gjøre det så fort.

Jeg sa at han får først vise at han stiller opp for barnet over lengre periode.

Da ble han rasende og sa at det var mye like mye hans unge osv.

Men jeg holdt på mitt.

Han kan ikke bare komme inn i livet etter 5 mnder å tro at han kan bestemme ting over sønnen han ikke har brydd om før.

 

[Anonym bruker]

Her fikk barnefar lov til å være med på å bestemme fornavn, men etternavnet er mitt. Han fikk også være med på fødselen, og kom på besøk ett par ganger på sykehuset. Han gjorde det slutt da jeg var 6 mnd på vei etter ett fire års langt forhold, og det var vanvittig tungt at han fant seg ei ny dame rett før fødselen... Jeg hadde kjærlighetssorg og samtidig så gikk jeg gjennom det som skulle være det beste i livet mitt, men det ble bare tungt... Men jeg angrer ikke idag på at han fikk delta og være med på å bestemme, og lillegull har ett supert forhold til pappaen sin selv om jeg ikke har det;)