Sorgprosess...

[Anonym bruker]

Jeg mistet en god kammerat i selvmord i juni.

 

Først klarte jeg ikke helt å ta det inn. Etter begravelsen var jeg så knust at jeg tenkte jeg også ville dø. Nå er jeg bare tom, helt uendelig tom. Det er nesten så jeg savner den tunge perioden da jeg trodde jeg skulle dø av sorgen. Jeg føler ingen ting

[Chelseafan]

Det er sånn det er,blir bedre etterhvert, mistet bestevennen min i overdose når jeg var 22, slet veldig i 1,5 år,men så begynte ting og bli lettere

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Alle har forskjellige måter å takle en sorg på..

 

Jeg mistet forloveden min og var vel gjennom det meste av reaksjoner.. første døgnene gråt jeg hvertfall 1 gang i timen, uansett hvor jeg var, og har aldri hatt det så vondt inni meg.

Jeg fikk også en stor trang til å ta livet mitt (føltes ut som om jeg kom til å prøve på det uansett om jeg ikke ville, men hadde heldigvis noen å prate med).

 

Så hadde jeg skyldfølelse, av typen tenk om jeg hadde pratet med ham på et senere/tidligere tidspunkt, kunne det ha avverget ulykken osv.

 

Jeg hadde også en periode hvor jeg festet en del og også rota litt rundt, dette var ikke fordi jeg ikke savnet ham, men fordi det var min måte å glemme på, selv om det høres teit ut.. og så fikk jeg dårlig samvittighet etterpå igjen

 

Uansett, ikke vær redd om du ikke føler eller reagerer på samme måte som du forventer.. men kanskje du skulle ha pratet med noen om det hvis du ikke har gjort det?

[CaptainHindsight]

Kjenner meg veldig igjen i dette. Mistet min beste kamerat på samme måte, og det tok mange år før jeg klarte å legge det verste bak meg (Det er fremdeles VELDIG tungt)

Det du føler (Eller ikke føler) er helt normalt, og noe du nesten må gå igjennom. Noen sier det er en forsvarsmekanisme kroppen har for å kunne overleve slike ting.

 

La det gå sin gang. Det er grusomt, men det blir lettere. Klem til deg!