Samlivsbrudd

[Anonym bruker]

Er i et vanskelig samlivsbrudd no. Det har vert mykje styr opp og ned føre. Med både familie og venner og samboer. Foreldra mine liker ikkje samboer, i starten Kom dei godt overens, før ting starta å rakne. I starten forsto eg ikkje heilt ka som vart problemet. Samboer prata nedlatende om foreldra/syskena mine og eg prøvde å forsvare dei. Han meinte ha ha den fulle rett og at han ikkje tok feilangåande korleis dei var og oppførte seg. Det har no komt fram at samboeren min har prata dårlig om både foreldra mine og det eine syskenet mitt til den andre syskenet mitt. Ved eit tilfelle kom han heim og kjefte på foreldra mine for eit rykte. Pluss meir. Han prøvde å få meg til å ordne problem på andre måtar enn eg sjølv ville, med mine egne venner. Og når eg ikkje gjor dette på hans måte vart han sur.

 

Det som er no er at eg har slått opp. Vi bur ilag vi har planlagt framtida ilag. Vi har kjøpt oss din større plass å bu. Men det var før eg endelig fekk augene opp. Eine av bestforeldra mine sa også at han samboeren min har klare psykopatiske trekk, og dette utan at foreldra mine ha prata med han om kva som hadde skjedd. Mange av vennane mine har også trukke seg vekk.

 

Nok om dette, eg har innsett att vi ikkje kan vere lag. Men det vanskelige er at han mot meg har vert heilt fantastisk, spesielt når vi er åleine. Han har forstått det no att et er over, men det tok tid. No skriver han lange meldinger som veksler mellom å vere fylt med elsker deg og meldinger som er fylt med negativitet som at eg aldri vil finne nokon som orker familia mi. Att eg aldri får meg ein ekte mann. Han enten skriver meldinger når han er på jobb, eller seier det direkte når når han er heime. Seier også att eg kun får ein idiot til far for barna mine visst eg får barn. Eg må sei att desse kommentarene treffer meg ganske hart og eg er redd han får rett. Eg har mista litt trua på kjærligheita. Og tviler litt på om den rette virkelig finst der ute.

 

Det skal seiast att vi prøvde å få barn i lag. Men heldigvis lukkast vi ikkje med dette. Men han har barn frå før og han bruker det og mot meg. Tenk korr lei seg dei vil verte når vi forteller det seier han, han seier også att dei neppe kan ha betydd so mykje for meg sidan eg berre kasta dei vekk so enkelt.

 

Veit ikkje helt kva eg vil ut av å skrive det her. Men kanskje nokon som har opplevd noko lignande og som har nokon støttende ord. beklager for mange skrivefeil, men skriver på telefonen so er ikkje so enkelt med autokorrekten.

 

[Gjest Ziva]

Ikke gi deg, dette gjennomfører du.

Det som venter deg er et liv hvor du kan finne en mann som respekterer deg og din familie. En mann som ikke har behov for å tråkke på deg for å fremheve seg selv.

 

Hev hodet se fremover og lev livet slik at du har det godt. Barn kommer når de kommer. Dere passer ikke sammen og kanskje en mening med at dere ikke har fått barn sammen.

 

Lykke til videre

[Anonym bruker]

Tusen takk for støttande å gode ord. Det varma uendeli godt

[Anonym bruker]

Lykke til videre! Dette klarer du

[Anonym bruker]

Lykke til videre! Dette klarer du

 

[Anonym bruker]

Jeg har også vært sammen med en lignende mann med klare psykopatiske trekk. For meg som er i "andre enden" med en ny mann som ikke er slik, så får jeg frysninger hver gang jeg tenker på hvordan jeg ville hatt det dersom jeg ikke hadde gått fra den andre mannen. Man ser det ikke så godt når man er midt oppi det, en del av en tviler på seg selv; tenk om han har rett i det han sier? osv.. Men tro meg, når du får bruddet og mannen på avstand, skal du se at du virkelig skjønner hvor godt det er å være uten. Jeg mistet helt synet på hva som var rett og galt, tvilte på meg selv og egen dømmekraft osv. Flere år etter gremmes jeg over hvor liten og annerledes jeg ble.. Når det hele var over følte jeg meg så utrolig fri, som om jeg kunne fly! Dette var en mann som overløste meg med komplimenter, jeg var verdens mest fantastiske osv, samtidig som han hele tiden drev med psykisk terror, rakte ned på min familie og mine venner, kunne plutselig få det for seg at jeg hadde oppført meg så teit i selskapet vi hadde vært i osv.. Og verste av alt var at jeg til slutt mistet så mye av meg selv at jeg trodde han hadde rett. Venner trakk seg unna og familien min kjente meg ikke igjen. I dag synes jeg oppriktig synd på dama han i dag er samboer med og er så uendelig glad for at det ikke er meg!

[Anonym bruker]

Jeg har også vært sammen med en lignende mann med klare psykopatiske trekk. For meg som er i "andre enden" med en ny mann som ikke er slik, så får jeg frysninger hver gang jeg tenker på hvordan jeg ville hatt det dersom jeg ikke hadde gått fra den andre mannen. Man ser det ikke så godt når man er midt oppi det, en del av en tviler på seg selv; tenk om han har rett i det han sier? osv.. Men tro meg, når du får bruddet og mannen på avstand, skal du se at du virkelig skjønner hvor godt det er å være uten. Jeg mistet helt synet på hva som var rett og galt, tvilte på meg selv og egen dømmekraft osv. Flere år etter gremmes jeg over hvor liten og annerledes jeg ble.. Når det hele var over følte jeg meg så utrolig fri, som om jeg kunne fly! Dette var en mann som overløste meg med komplimenter, jeg var verdens mest fantastiske osv, samtidig som han hele tiden drev med psykisk terror, rakte ned på min familie og mine venner, kunne plutselig få det for seg at jeg hadde oppført meg så teit i selskapet vi hadde vært i osv.. Og verste av alt var at jeg til slutt mistet så mye av meg selv at jeg trodde han hadde rett. Venner trakk seg unna og familien min kjente meg ikke igjen. I dag synes jeg oppriktig synd på dama han i dag er samboer med og er så uendelig glad for at det ikke er meg!

 

Takk for svar. Rart å lese historia di. Kjenner meg veldig godt igjenn. Er ikkje måte på med komplimenter eg har fått. Den beste dama han har hatt og den finaste. Eg er veldig overraska over kor lite av det som har skjedd rundt oss eg har sett. Det er virkelig slik at kjærligheit gjer blind og det er skremmandes. Det gjer også att eg er redd for å innlede eit nytt forhold. Tenk om han også skal vere på samme måten? Men ein kan no ikkje tenke slik.

 

Det er veldig oppløftandes å lese korleis du har det no. Gir meg på ein måte meir styrke. Kan ikkje få sagt korr mykje eg gler meg til alt er over. Han har fått leiligheit og det er berre snakk om veker og det skal eg klare å holde ut. Denne psykiske terroren er noke av de verste, for den kjem so snikandes att den ikkje er so enkel å sjå. Men må sei eg tenker litt på korleis det skal gå med han også, ingen fortener no å vêr åleine. Men det er no ikkje mitt problem.

[Janusina]

Jeg står midt i samlivsbrudd selv og det er alldeles for jævlig Vi har to barn sammen og.

 

Mareritt!