Egoistisk av meg å ville flytte til spania?

[Anonym bruker]

Har en gutt som går i 2 klasse.....kjenner jeg ikke trives ved å bo i norge...har ikke spesielt med familie her heller...trives bedre i varmen.

 

 

 

Men hvordan går jeg fram...ang jobb,skole og leilighet?

[Anonym bruker]

Først søker du jobber, deretter finner du en leilighet i ok avstand fra jobben og deretter finner du ut hvilken skole barnet vil sogne til.

I tillegg må du selvfølgelig ha det lart for deg hvordan du skal få hverdagen til å gå rundt. SFO er ikke vanlig og mange steder skal de gå hjem for å spise middag midt på dagen. Mulig du må ha en hushjelp eller fast barnevakt for å ordne det.

Arbeidstillatelse er uproblematisk oga EøS avtalen.

[Anonym bruker]

Du må også ha lov faren til ungen for å få ta han med ut av Landet.

[Anonym bruker]

Husk at det er stor arbeidsledighet i Spania nå, jeg ville tenkt meg godt om.

 

Hvilke kvalifikasjoner har du?

Hva med kontakten med barnefar?

 

 

[Gjest Miryks]

Egoistisk nei, men som de sier over her, tenk over at arbeidsleidgheten er stor. Beundrer deg som faktisk vurderer å gjøre alvor av slike flytteplaner!

Største flytteplanene her er å komme oss inn i et annet fylke i landet

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke flyttet til Spania nå med den enorme ledigheten og økonomisk vanskelige situasjonen landet er i.

 

Men det går an å legge forholdene til rette for å gjøre det senere!

 

Reise fra fastlandet i Spania til Norge tar ikke allverden av tid og penger. Men du må tenke over hva du kan tilby barnet ditt der. Dere trenger en omgangskrets og du bør ha noen å kunne ta kontakt med, og få hjelp av i krisesituasjoner.

 

Hadde det vært meg hadde jeg spart penger, lært meg spansk og vurdert hvilken kompetanse jeg kan skaffe meg for å få jobb på sikt.

[Anonym bruker]

Mulig du er spansk.. MEN.. Tør du virkelig flytte til et land som har så ustabilt arbeidsmarked? Og som er på konkursens rand? (Eller er de konkurs allerede?!)

[Anonym bruker]

Om du reiser til Spania nå, så anbefaler jeg deg ikke å reise til fastlandet. Der er det bortimot umulig å få jobb. Spanjolene reiser faktisk til Norge om dagen etter at de har vist tv programmer ("Españoles en el mundo" og "Callejeros viajeros") om hvor fint det er i Norge og alle goder vi har.

Ta kontakt med ambassaden eller konsulat og hør hva de sier.

 

En annen ting er barnehage/skoleordninger. Det er ikke som i Norge. Om barnet ditt blir sykt er det ikke noe som heter "være hjemme med sykt barn". Skulle du få flere barn er permisjonen på 16 uker. Du må selv betale for barnas skolemateriell og uniform (de fleste skoler har uniform), og som nevnt over; det er mange skoler som ikke har kantineordning, og barna sendes hjem midt på dagen for å spise.

 

Dette ble visst veldig negativt. Det var ikke meningen, for Spania er et fantastisk land å bo i når alt klaffer. Det er bare at når ting ikke går så bra, merkes det veldig.

 

Er enig med med nr 6. Lær deg spansk og begynn å undersøk litt her og der. Om noen år er det kanskje lettere

 

Lykke til med avgjørelsen!

[blond]

Spør heller: Hva er best for barnet ditt? Og hva kan du gjøre i ditt eget liv for å få det bedre der du bor nå? Nissen flytter med på lasset, vet du!

[Anonym bruker]

Hei HI, ser du får litt pepper for dine ønsker, men bare du kan vite hva som er best for deg og jeg skjønner utrolig godt hva du mener med å ikke trives så godt i Norge.

 

Selv har vi nettopp gjort det du drømmer om, men vi flyttet til Tyrkia og ikke Spania, og for oss blir det nok dessverre kun for et år.

 

Men jeg kan jo skrive litt rundt det rent praktiske. Sønnen min går nå i 5. klasse og kan nok ikke så veldig mye tyrkisk ennå, men håper litt vil komme seg med tiden. Han går på en internasjonal skole her hvor han skal få lære mye engelsk og tyrkisk. Foruten det så går han på noe som heter Globalskolen, dette er et tilbud til norske barn som bor i utlandet og selv synes jeg det er helt fantastisk. På Globalskolen får han fortsette med norsk og samfunnsfag, samtidig som han får lære å bruke PC og nett på en helt annen måte enn på den norske skolen. I tillegg til alt dette så har vi fått med oss alle bøkene fra 5.klasse i Norge så vi følger selv med på matte, engelsk, norsk og samfunnsfag(de andre fagene har jeg valgt å holde litt unna så det ikke blir for mye). Skolen her er helt fantastisk, han blir hentet og levert på døra hver dag, han får god og sunn mat på skolen som han selv sier er nydelig, selv ikke det å måtte gå i uniform klager han på, men nå bruker de mest t-skjorter og shorts på den skolen så det går nok bra.

 

Selv jobber jeg ikke i Tyrkia men i Norge. Jeg er ansatt i en norsk bedrift, betaler skatt til Norge og føler selv at jeg samarbeider godt med mine kollegaer i Norge. Jeg jobber som web-utvikler og har dermed litt mer frihet til arbeidssted enn mange andre. Det å jobbe i Norge på denne måten har andre fordeler også, man mister ikke medlemskapet i folkehelsa og både lønn og rettigheter er mye bedre enn her i Tyrkia. Samtidig som mitt mål også var å ikke "stjele" en jobb her nede.

 

Har du foreldreansvaret alene trenger du ikke noe godkjenning fra faren for å flytte, jeg har nettopp sjekket de reglene.

 

Så lykke til med dine valg :-)

[happiness4life]

Har bodd i spania i nesten 3 år men når jeg fant ut jeg var gravid hoppet jeg på første fly hjem.

 

Som de andre her sier er det veldig vanskelig å finne jobb der nede nå! Om sommeren er det jo alltids en jobb å finne men utenom det er det nesten umulig.

 

Men spania er et fantastisk land og hvis jeg hadde hatt en god fast jobb der ville jeg bodd der resten av livet!

[Gjest UndrendeUllteppe]

Jeg vet ikke så mye om det praktiske ift et nytt land, men jeg vil råde deg til å tenke godt gjennom dette. Selv om du ikke har så stort nettverk der du bor nå, er det likevel større enn inget nettverk. Vi flyttet over 100 mil vekk fra min familie, og bor nå 50 mil fra hans familie. Midt mellom nesten, men likevel er vi helt alene her. Ingen bestemor som kan stille opp ved planleggingsdager i bhg, ingen søskenbarn å leke med, ingen foreldre for oss å søke råd eller hjelp hos, ingen barnevakt, ingenting. Vi har noen få bekjente her, men dette er folk på vår egen alder, med småbarn selv og liten kapasitet til å fungere som noen støtte, annet enn sporadisk vennekontakt (og jeg forventer ikke mer heller). Det er knalltøft å være «alene i verden», selv om jeg håper vi får et større nettverk etterhvert. Men vi kommer aldri til å ha tryggheten ved å ha en familie i nærheten her, hvis vi da blir boende. Det er slett ikke sikkert det blir så ensomt for deg, men tenk likevel godt gjennom dette. Tenk på hva du kan tilby sønnen din i Spania og her hjemme. Det burde veie tyngst.

 

(Vi er to foreldre her da, og har det ellers ganske greit, det er ikke bare svart altså, ellers hadde vi jo ikke blitt her Og sønnen vår elsker å være i bhg, der han får dekket store deler av sitt sosiale behov, og får sikkert flere venner når han blir eldre.)

 

Endret 24. september 2012 av UndrendeUllteppe

[Heihånåerdetjuligjen]

Dersom du flytter til arbeidsledighet, er det veldig egoistisk ja.