Foreldre som aldri forteller ting som det er..

[Anonym bruker]

Har ei venninne som aldri svarer barna seriøst når de lurer på noe. Juger så det blir helt latterlig noen ganger. Men her en dag var toppen av kransekaka.. synes i allefall jeg !

 

Vi kjørte bil med hennes to på 6 og 4 år og mitt barn på 5 år. I det vi kjørte forbi kirkegården, lurer det eldste barnet hennes på "hvorfor det står så mange steiner opp av bakken.." Da svarer venninnen min fort: "Jo, det er bare pynt det! " Mitt barn begynner å le og svarer; " Nei det er det ikke. Det er jo steinen med navnet til de døde menneskene i jorden".

 

Venninnen min blir helt sjokkert og spør meg alvorlig: "har du fortalt henne det?!" Jeg svarer at ja selvfølgelig har jeg det. Det har hun jo alltid vist, siden min far og hennes morfar ligger på nettopp kirkegården.Personlig svarer jeg alltid ærlig når barnet spør om noe (selvfølgelig litt mer barnevennlig).

 

Hva tenker dere om måten venninnen min svarer barna på?

[Chelseafan]

Synes vel det er greit at så små ikke vet om akkurat det,men ho burde vel kanskje svart litt mer seriøst på andre ting,hvis ho bare juger og ikke sier sannheten om noe

[Anonym bruker]

Synes vel det er greit at så små ikke vet om akkurat det,men ho burde vel kanskje svart litt mer seriøst på andre ting,hvis ho bare juger og ikke sier sannheten om noe

Så små? Han går jo på skolen! Vil man ikke virke ganske "dum" til slutt om man alldri får et ordentlig svar?

[Chelseafan]

Jeg synes ikke de bør vite sånne ting,før de selv opplever døden, som datteren din opplevde det tidlig,men er jo best og ikke vite det veldig tidlig synes jeg,og 6 åring, er jo forsatt liten,men alle føler vel forskjellig

[Anonym bruker]

Barn må fortelles sannheten, men på en måte de kan skjønne og ta inn over seg. Stakkars unger som vil bli ledd av for alt de ikke kan/vet.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Respektløst å ikke ta barns nysgjerrighet på alvor og det er respektløst å lyve når barn spør.

Man trenger ikke alltid å buse ut med brutale sannheter og detaljer, men så langt det er mulig så er man ærlig og oppriktig når barn vil vite noe.

[Gjest Sekretøsa]

Her har mine visst hva stenene på kirkegården er lenge før de var 4. Eldste syntes synd på de en vinter, ligge der med all snøen i ansiktet da gitt....

 

Jo, sålangt det er forsvarlig kan de få sannheten. Synes det å lyve om sånt er dumt, da får man heller bare si at man ikke vet

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke de bør vite sånne ting,før de selv opplever døden, som datteren din opplevde det tidlig,men er jo best og ikke vite det veldig tidlig synes jeg,og 6 åring, er jo forsatt liten,men alle føler vel forskjellig

Ikke jeg som svarte over her HI

[Tunfisken]

Når man nærmer seg skolealder er barnet veldig nysgjerrig og opptatt av hvordan verden faktisk fungerer. Jeg er veldig tilhenger av å fortelle sannheten om ting, men på en barnevennlig måte. Løgner er ikke nødvendig men det går an å ta brodden av det som er fælt og så ta det opp igjen senere. Man skal ikke tulle med barns naturlige nysgjerrighet. den skal belønnes med sannheten så godt det lar seg gjøre. Mener jeg

[Anonym bruker]

I min familie har det vært veldig vanelig og, det vil si, alle søsknene til mamma og deres barn har blitt jugd mye til..

Min bestefar døde etter mange år med kreft av at han skøyt seg selv med hagle på soverommet, og jeg om min søster var de eneste som fikk vite sammheten. noen av mine søskenbarn ble fortalt at han sovnet inn på sykehuset og noen ble fortalt at legen kom å ga han en sprøyte å så sovnet han inn osv.. Med tanke på at vi var relativt store da dette skjedde (de fleste 10 år ++) og mange av oss hadde god kontakt så kom jo til slutt sannheten frem en dag jeg klarte å forsnakke meg, og ene kusina mi falt helt sammen, knust av å ikke få vite sannheten.

Greit nok er dette en mer alvorlig hendelse enn å ikke fortelle barna at på kirkegården blir de døde begravet men syntes ikke det er rett å lyve for barna, i hvertfall ikke når de er så store som skolealder (småting går jo ann når de er små som feks; du drikker brus av en kopp å så sier du det er kaffe ol.)

[Underveis -->]

Jeg lurer på hva din venninne hadde synes om min treåring som faktisk har spurt om døden og hva man er når man er død. Hvorfor skal man ikke vite "om sånt" når man er liten? Selv om vi tenker det er noe forferdelig, så forbinder ikke barna noe spesielt med det. Det er en like stor del av livet som livet selv!

[Anonym bruker]

Har ei venninne som aldri svarer barna seriøst når de lurer på noe. Juger så det blir helt latterlig noen ganger. Men her en dag var toppen av kransekaka.. synes i allefall jeg ! Vi kjørte bil med hennes to på 6 og 4 år og mitt barn på 5 år. I det vi kjørte forbi kirkegården, lurer det eldste barnet hennes på "hvorfor det står så mange steiner opp av bakken.." Da svarer venninnen min fort: "Jo, det er bare pynt det! " Mitt barn begynner å le og svarer; " Nei det er det ikke. Det er jo steinen med navnet til de døde menneskene i jorden". Venninnen min blir helt sjokkert og spør meg alvorlig: "har du fortalt henne det?!" Jeg svarer at ja selvfølgelig har jeg det. Det har hun jo alltid vist, siden min far og hennes morfar ligger på nettopp kirkegården.Personlig svarer jeg alltid ærlig når barnet spør om noe (selvfølgelig litt mer barnevennlig). Hva tenker dere om måten venninnen min svarer barna på?

 

Tror jeg hadde begynt å le av henne. Vi er ofte på kirkegården, siden både søsteren min og besteforeldrene mine er døde. Tilogmed vesla på 2 år vet at det ligger døde folk der. Er vel ikke farlig?

Skjønner ikke folk som ikke sier ting som det er, og en 6 åring burde iallfall vite hva en kirkegård er!

En annen ting er å skåne de fra "verre" ting, som feks. selvmord.

[Heihånåerdetjuligjen]

Å fortelle hva gravsteiner er for noe, burde jo ikke være uoverkommelig da. Blir jo fort fryktelig pinlig for barna hennes, om de alltid blir jugd for! Hva om de snakker om liknende pÅ skolen, sÅ forteller barna hennes hva de har blitt forklart og sÅ ender resten av klassen opp med Å le av dem:-(

 

Man kan fortelle sÅnne ting pÅ mange forskjellige mÅter, og barn flest takler Å høre sannheten om gravsteiner altsÅ:-P

[Anonym bruker]

Barnet mitt ble født etter at morfaren hennes døde, så hun fikk aldri opplevd ham. Hun har også hatt vondt av ham som ligger under all jorden og snøen om vinteren. Men jeg forklarte da at det kun var kroppen/skallet som lå der og at tankene hans, personligheten ( det som gjorde at morfar var morfar) osv var et annet trygt sted. Dette var verken vanskelig å forstå eller skummelt for henne. Men alle barn er jo forskjellige.

[Himmel og hav]

Hvordan beholder man barnas tillit etterhvert som de gror til og oppdager at mamma og pappa ljuger? De vil jo naturligvis finne ut at steinene ved kirken ikke er til pynt, at det ikke er jordmor som deler ut babyer eller annet fantasifullt jeg har hørt foreldre si, og hvordan kan de da stole på noe som helst foreldrene forteller dem?

 

Barn fortjener å få skikkelige, aldersadekvate svar på det de lurer på. Den informasjonen de får fra voksne rundt seg er viktig for å danne seg sanne bilder av den verden de tross alt skal fungere i. Om man som voksen velger, antagelig for sin egen bekvemmelighets skyld, å dikte opp en parallell virkelighet, så gjør man barna en bjørnetjeneste.

 

Barn har heller ikke de samme assosiasjonene til ting som vi voksne går og drasser på, derfor trenger det ikke å være hverken traumatiserende eller trist å fortelle at steinene på kirkegården er for å vise hvilke døde mennesker som ligger der.

[Major HotLips Houlihan]

Min eldste datter er av den filosofiske sorten og undrer på mye rart og jeg har alltid fortalt henne sannheten. Hun vet hvor de døde ender, hvordan mennesker blir til og hvor de søte lammene skal på høsten. Som hun sier selv når jeg av og til blir litt oppgitt av alle spørsmålene hennes: "Hvordan skal jeg lære hvis jeg ikke kan undre og spørre om ting?" og hun har jo fullstendig rett i det

 

Det er respektløst å lyve til barn. Hadde man gjort det samme til en voksen? Nei. At barn i det hele tatt skal behandles som en mindreverdig enn en voksen er en forbanna uting!

[Anonym bruker]

Jeg visste meget godt hva gravstøtte var når jeg var rundt 5 år. Jeg visste hva en kirkegård var og at det var begravd døde mennesker der. Har aldri fått noen varige men av å vite det. Er sikker på at mine venner også forsto det når vi var små. Hva i all verden er galt med det? Hva er galt med å forklare barna våre hva ting faktisk er, så lenge det ikke blir for grotesk . At døde mennesker ligger i vakre kister og får en egen fin stein oppå, er vel helt legitimt å si til barn. Ihvertfall til barn som nærmer seg skolealder.

 

Til min 3 åring vill jeg sagt: Under steinene ligger det mennesker som ikke lever lenger, mest gamle mennesker som har levd et langt liv. Kanskje hun ikke forstår helt, men jeg har gitt riktig forklaring. For meg er det helt naturlig. Gravsteiner er ikke underholdning sånn som julenissen er. Der kan jeg godt lage historier.

[Anonym bruker]

Barnet mitt ble født etter at morfaren hennes døde, så hun fikk aldri opplevd ham. Hun har også hatt vondt av ham som ligger under all jorden og snøen om vinteren. Men jeg forklarte da at det kun var kroppen/skallet som lå der og at tankene hans, personligheten ( det som gjorde at morfar var morfar) osv var et annet trygt sted. Dette var verken vanskelig å forstå eller skummelt for henne. Men alle barn er jo forskjellige.

 

Men mange vil vel kanskje mene at det også er å juge! For hvordan kan du vite at personligheten og tankene hans er et annet sted? og hvor er i tilfelle dette stedet? Og for å sette det på spissen: Kroppen råtner opp ligger strengt tatt ikke i jorda spesielt lenge.......

[Anonym bruker]

Barnet mitt ble født etter at morfaren hennes døde, så hun fikk aldri opplevd ham. Hun har også hatt vondt av ham som ligger under all jorden og snøen om vinteren. Men jeg forklarte da at det kun var kroppen/skallet som lå der og at tankene hans, personligheten ( det som gjorde at morfar var morfar) osv var et annet trygt sted. Dette var verken vanskelig å forstå eller skummelt for henne. Men alle barn er jo forskjellige.

Men mange vil vel kanskje mene at det også er å juge! For hvordan kan du vite at personligheten og tankene hans er et annet sted? og hvor er i tilfelle dette stedet? Og for å sette det på spissen: Kroppen råtner opp ligger strengt tatt ikke i jorda spesielt lenge.......

Nå har det seg sånn at jeg faktisk har fortalt at kroppen råtner til slutt og blir til jord. Men at sjelen er ett annet sted. Jeg har fortalt dette fordi det er hva jeg tror skjer når man dør. Religion og livstro har vi alle og jeg vil ikke påstå at noe er mer riktig enn noe annet. Vi prater åpent om nettopp tro her i familien, fordi mannen er ateist, jeg åpen for det spirutuelle og besteforeldre kristne Vi har sagt til barnet at alle kan selv velge hva de vil tro på. Men ville aldri påstått at noen jugde når det gjelder hva som skjer etter døden..

[Anonym bruker]

Barnet mitt ble født etter at morfaren hennes døde, så hun fikk aldri opplevd ham. Hun har også hatt vondt av ham som ligger under all jorden og snøen om vinteren. Men jeg forklarte da at det kun var kroppen/skallet som lå der og at tankene hans, personligheten ( det som gjorde at morfar var morfar) osv var et annet trygt sted. Dette var verken vanskelig å forstå eller skummelt for henne. Men alle barn er jo forskjellige.

Men mange vil vel kanskje mene at det også er å juge! For hvordan kan du vite at personligheten og tankene hans er et annet sted? og hvor er i tilfelle dette stedet? Og for å sette det på spissen: Kroppen råtner opp ligger strengt tatt ikke i jorda spesielt lenge.......

Nå har det seg sånn at jeg faktisk har fortalt at kroppen råtner til slutt og blir til jord. Men at sjelen er ett annet sted. Jeg har fortalt dette fordi det er hva jeg tror skjer når man dør. Religion og livstro har vi alle og jeg vil ikke påstå at noe er mer riktig enn noe annet. Vi prater åpent om nettopp tro her i familien, fordi mannen er ateist, jeg åpen for det spirutuelle og besteforeldre kristne Vi har sagt til barnet at alle kan selv velge hva de vil tro på. Men ville aldri påstått at noen jugde når det gjelder hva som skjer etter døden..

 

Ja, tror det er greit å ikke være for bastant. Spør barna hva de selv tror og gi de et anerkjennende nikk for at de tror på det de selv tror og har sine egne tanker.

[Serepta]

Vi svarer alltid ungene ordentlig ja. Er sannheten for grusom (som drap, Utøya etc), pakkes det inn litt på en måte barn kan skjønne.

 

Det ikke jeg eller pappaen kan svare på, sier vi bare : Det må vi google når vi kommer hjem. Og så gjør vi det sammen.

[Anonym bruker]

Det er respektløst ovenfor barn å lyge når de spør, og hva er poenget? De spør jo og lærer av det, hvorfor ikke komme med sannheten og fakta? Enkelte bisare ting trenger man jo ikke fortelle i detalj, men heller pynte på sannheten i stedet for å lyge de rett opp i ansiktet.

 

 

Opplevde selv å miste mannen min og barnets far i selvmord da barnet var 9 år, og jeg fortalte ganske detaljert hva som skjedde. Fikk panikk etterpå , kontaktet barnepyskolog for å høre om handlingen min var feil, burde jeg fortalt en mer nyansert sannhet. Men jeg fikk tilbakemedling om at det var det riktige å gjøre, mye bedre å fortelle sannheten så barnet kunne bearbeide følelsene sine ut fra det som var skjedd. Barnet ville uansett snappe opp deler av historien via oss voksne og ville følt seg sveket om jeg ikke fortalte det som det var..

 

 

 

[Anonym bruker]

Da lurer jeg på hva venninna di hadde tenkt om meg som faktisk har hatt med en 2åring og en 4 åring i begravelse! Huff og huff. Nei, vet du hva. Det er faktisk anbefalt av eksperter å fortelle barna sannheten. Selvfølgelig buser man ikke ut med grufulle og unødvendige detaljer, men man forteller dem en sannhet de kan forstå og tåle å høre. Det er verre for barn å bli løyet til fordi de ofte hører sannheten fra andre barn eller voksne, utbrodrerer og lager seg egne sannheter. Da er det så mye bedre å få høre sannheten om hvordan verden fungerer fra en omsorgsperson de er trygg på, som er der og kan fortelle hvis de vil vite mer, og som faktisk vet hva som har blitt sagt. Barn undrer seg over de utroligste ting, og man kan aldri vite hva de faktisk har fått med seg. Da er det bedre å være føre var, og fortelle om tingene når de spør, i en trygg og god setting. Barn har heller ikke den samme oppfattelsen av ting som vi har, så det vi kan synes er ille, kan være helt uproblematisk for dem. Barna mine vet at det ligger døde mennesker på kirkegården, men jeg har aldri opplevd at noen av dem har synes dette var fælt på noen som helst måte.

[Anonym bruker]

Jeg er også imot å lyve til barn. Man trenger ikke svare på mer enn de spør om, ofte er de fornøyd med en liten del av helheten, fordi det er nok akkurat på det utviklingsnivået de er akkurat der og da. Men å lyve - nei!

 

Det slo meg.... er det ingen som begraver døde fugler osv sammen med barna lenger? Jeg var med på å putte døde smådyr i skoesker fra jeg var lita, så tok vi dem med til en stille del av hagen eller ut i skogen og gravla dem. Slik får de det inn på en naturlig måte, og slipper sjokket som HI her forteller om at venninnens barn fikk...

[Anonym bruker]

Man trenger ikke komme med alt av detaljer til små barn, men jeg synes generelt at man skal fortelle de om det meste, spesielt om de selv spør.

 

Guttungen min har fra han var rundt 2 visst hva graver er og litt om døden.. han er nå 5 år og skjønner ikke alt, men vet mye.

 

Dette er fordi faren hans døde når sønnen vår var baby og det blir helt naturlig for meg å fortelle om det hele veien sånn at han vokser opp med å vite det.

Og da blir det selvfølgelig til at søsken også får vite om sånne ting.