Å være fornøyd med "bare" ett barn

[Anonym bruker]

Noen her som bare har ett barn og er fornøyd med det og ikke ønsker fler?

 

 

Jeg har begynt å tenke at jeg er fornøyd med den gutten jeg har og det livet vi har. Vi har ikke akkurat god råd men vi har økonomi nok til å gi guttungen alt han trenger, hvis vi får flere barn vil det gå ut over han økonomisk. Jeg trives også veldig godt med å være mamma til en.

 

Føler nå til dags at det "forventes" at man får minst to barn.

Også flere som mener at det ikke kan være noe kjekt for gutten å vokse opp uten noen søsken (som er noe å tenke på?).

 

 

Lurer derfor på om det er flere som bare har ett barn og trives med det?

[Mrs. Bouquet]

Jeg syns du skal lage et nytt innlegg og heller stille spørsmålet til de som er enebarn om hvordan de har opplevd det både som barn og voksen.

[me_87]

For ett idiotisk svar!

Så de skal få ett barn til når de egentlig ikke vil,bare fordi noen barn synes det er kjedelig å være alenebarn?

 

[Anonym bruker]

jeg har ett barn og trives med det..ser fordelene med å ha flere, men jeg velger å ikke få flere barn enn det jeg vet jeg klarer å følge opp på en best mulig måte da jeg er alene! Jeg har nok med ett, og vill heller ikke ha flere i redsel for å bli alene med flere barn..

[Mrs. Bouquet]

For ett idiotisk svar! Så de skal få ett barn til når de egentlig ikke vil,bare fordi noen barn synes det er kjedelig å være alenebarn?

 

Jeg sa ikke det. Men jeg syns heller de skal høre med de som har erfaring med å være enebarn. Kan godt hende det er mange som syns det er positivt.

[Gjest Vicky Pollard]

alenebarn? Det heter vel strengt tatt enebarn. De som er enebarn kommer til å svare at de syntes det er ok for de vet ikke om noe annet, og de som har søsken sier de ville syntes det var ensomt uten...

[Hybelkanina]

Jeg tror faktisk Kokkokokko har et poeng her. Det er til syvende og sist dere selv som avgjør om dere vil ha ett eller flere barn, men jeg har til gode å møte noen som har vokst opp som enebarn og som selv kun ønsker å få ett barn. Felles for dem alle (av de jeg kjenner vel og merke - sikkert ingen regel uten unntak) er at de sier de alltid har savnet søsken, og gjerne enda mer i voksen alder enn tidligere. Naturligvis skal man ikke få barn "over evne", med tanke på økonomi. Men barn nummer to koster gjerne mindre enn førstemann uansett med tanke på muligheten for gjenbruk.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn og har alltid ønsket meg søsken. Har alltid følt at jeg "mangler" en brikke i livet mitt.

Nå kan ikke jeg klandre mine foreldre for det siden de har prøvd å få flere uten å lykkes...

[Nirgal]

Jeg har ett barn og er overraskende tilfredstilt med det, ser på det litt på samme måte som det du gjør, nå har vi råd til å gi vesla alt det ho trenger av klær og utstyr uten å teller mynter i slutten av mnden og kan følge henne opp hele veien uten å måtte dele oss her og der.

Vi lever helt ok til vanlig, tenker over ting vi handler og hva vi Må ha og hva som ikke er så farlig, men skeier ut en gang i blandt.

Mannen prater hele tiden om at han gleder seg til å få en til om et år eller to, og hver gang han sier det knyter det seg inni meg.

Jeg syntes det å gå gravid var helt jævlig for å si det mildt, og ikke hadde jeg et tøft svangerskap heller. fødselen var så der, ikke behagelig men ikke uutholdelig, men ikke noe av det har gitt meg mersmak. Jeg elsker jenta mi over alt på jord og det holder for meg. Bare gruer meg til den dagen nr 2 blir diskusjonstema under detta taket.

[Lykke26]

Jeg er enebarn og ønsker meg faktisk bare det ene barnet jeg har:)

[Anonym bruker]

Jeg har en søster som er en god del år eldre enn meg. Så har på en måte vært enebarn i mange år da hun har bodd i utlandet osv. Jeg har alltid savnet et søsken på min egen alder, spesielt da jeg var yngre. å reise på ferie alene, kanskje være alene i helga osv. Og barn på samme alder har jo en underholdning i hverandre. I dag har jeg god kontakt med min søster, men vi har jo ikke vokst opp sammen og stått sammen fra begynnelsen.

[Tommelopp!]

jeg kan egentlig ikke uttale meg, siden jeg både har noen søsken og tre barn selv, men jeg jobber med eldre mennesker, og har mange ganger sett enebarn som sitter alene med "ansvaret" for gamle og syke foreldre.. Flere av disse har sagt at de kunne ønske at de hadde søsken å dele "byrden" med. Noen har selvsagt partner og egne barn til å avlaste, men er likevel ganske så alene. Dette gjelder så klart ikke alle enebarn da!

 

Grunnene til at vi fikk tre er flere:

-det første med gamle foreldre

-Kjenner to par som mistet sitt enebarn, og dermed sitter helt alene igjen.

-Kjenner en familie som hadde to barn, mistet det ene og dermed ble den andre ungen alene.

(vet at man ikke skal tenke katastrofetanker, men innimellom gjør jeg det likevel!)

 

Hovedgrunnen var selvsagt at vi hadde lyst på en til to ganger da!

 

Kjenner flere som bevisst har valgt å få "bare" en, og mener at dette må være opp til hver enkelt!

[Tunfisken]

Det er glede i søsken, men det er også glede i foreldre som elsker deg og bare deg... Jeg tror foreldrenes ønsker må trumfe et barns "behov" for søsken for å skape en helhetlig og lykkelig familie.

 

Når det er sagt så er det mange som savner søsken når de blir voksne, og enda mer om de er så uheldige å miste foreldrene tidlig. Det kan føles veldig ensomt å da bare være en.

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn og har hatt det fint. Klart i noen situasjoner kunne det vært kjekt å være flere, på ferie osv.

Men tror foreldre til kun ett barn må være flinke til å invitere venner på besøk, omgås andre med barn, kanskje forsøke å skape relasjoner for barnet som er stabile slik at barnet får flere å støtte seg til.

Fettere og kusiner blir gjerne viktige for et enebarn.

Ellers er jeg enig i at det forventes at man får flere barn i dag, synes faktisk det er ganske frekt hvordan folk bryr seg om andres valg jeg...

[Anonym bruker]

Jeg er på mange måter fornøyd med å ha bare ett barn, og føler ikke at vi har kapasitet til flere heller. Så vi har vel mer eller mindre bestemt oss for at vi er ferdige (men åpne for å evt. ombestemme oss om noen år).

 

På en måte synes jeg det er litt sårt, for jeg tenker det hadde vært greit for gutten vår å ha et søsken. Men det alene er jo ikke nok til å sette et barn til verden. Jeg synes også det er fint å kunne gi han alt han trenger og bare ha han å fokusere på. Må bare passe på så han ikke blir bortskjemt.

[Honningmelon]

Jeg er enebarn, og jeg har savnet søsken hele livet. Det har rett og slett vært et stort savn. Og det kommer garantert til å bli et stort savn igjen når foreldrene mine blir gamle og etterhvert borte.

Bare sett litt fra et enebarns side...

[Anonym bruker]

Jeg var også enebarn i 8 år, og jeg hatet det. Selv om det ble stor aldersforskjell, så var jeg veldig glad for å endelig få et søsken, det ble liksom mer liv i heimen, mindre kjedelig. Og nå som vi begge er voksne er vi veldig gode venner og jeg er utrolig glad for å ha henne.

 

Likevel, så synes jeg ikke dette er nok grunn til å sette et barn til verden. Foreldrene må også både ønske det og ha kapasitet til det. Jeg har heller ingen garanti for at gutten min ville fått et like godt forhold til et søsken som jeg har til min søster.

 

#15

[Magetaska]

Jeg er enebarn. Savnet litt søsken når jeg var liten, men ikke noe jeg plages veldig med. Nå dom voksen gjør det meg ingenting. Får mye hjelp av foreldre med ungene, og vi får mye gaver og penger. Fordi de har muligheten til det, siden det bare er meg og mine barn. Vi har mye kontakt med tanter, onkler og søskenbarn og føler oss som en storfamilie. Nyter gledene med å være enebarn! Så hi, ikke ga dårlig samvittighet for ditt valg!

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn, og har sårt savnet en søster eller bror hele livet!

Jeg har aldri hatt noe nær kontakt med faren min, bare overfladisk prat. Når jeg var 21 år døde moren min av kreft. Jeg følte egentlig at når moren min døde mistet jeg det lille jeg hadde av familie...

[aanonym]

For ett idiotisk svar! Så de skal få ett barn til når de egentlig ikke vil,bare fordi noen barn synes det er kjedelig å være alenebarn?

 

Fordi det kan være lurt å se saken fra et annet synspunkt enn sitt eget? Det er jo tross alt barna som er det mest sentrale her.

[me_87]

Det blir forsatt helt feil å få ett barn til når de ikke egentlig ønsker det,bare fordi at barnet ønsker seg søsken!

 

[me_87]

Så barnet skal få bestemme om hun vil ha søsken?

Så visst det er noen som har veldig lyst på en baby til,men barnet de har fra før vil ikke ha søsken,da må jo de bare la vær å få ett barn til da..

 

For må jo huske at det tydligvis er barnet som skal ta den avgjørelsen.

[Anonym bruker]

Så barnet skal få bestemme om hun vil ha søsken? Så visst det er noen som har veldig lyst på en baby til,men barnet de har fra før vil ikke ha søsken,da må jo de bare la vær å få ett barn til da.. For må jo huske at det tydligvis er barnet som skal ta den avgjørelsen.

 

 

Nå er det ikke det hun over her sier - at de skal spørre barnet om det ønsker søsken eller ikke, men at hun kan spørre andre enebarn her hvilke erfaringer de har hatt uten søsken. Stor forskjell på det og det er ofte i voksen alder en kjenner på savnet om søsken. Jeg gjør det samme selv og derfor ville jeg ikke at mitt første barn skulle være uten søsken.

[Anonym bruker]

Jeg er selv enebarn og har aldri savnet søsken. (Min biologiske far har i etterkant fått to barn, men i og med at han ikke har vært noen far for meg og aldersforskjellen er så stor blir det ikke søsken på samme måte, selv om jeg er veldig glad i dem). Hjemme hos mamma og pappa (de er skilt nå) er jeg imildertid enebarn, og det har vært helt fantastisk.

 

 

Selvfølgelig kan det hende at jeg vil savne noen å dele ansvaret med når de blir gamle osv., men man har ingen garantier for noen ting, så det blir for meg et litt merkelig grunnlag for å få flere barn. Man vet jo heller ikke om barnet vil savne søsken eller ikke. Ser jo at det er andre enebarn her har andre oppfatninger og erfaringer enn meg. Samtidig kan jo søsken være en berikelse også, som mange påpeker.

 

Men det viktigste er ikke hva andre mener, det viktigste er at dere handler ut ifra egen overbevisning og kapasitet.