Det blir jo aldri bedre!

[Anonym bruker]

Mannen min fikk kreft og døde for litt over ett år siden (nærmer seg salvhannet). Det var helt ubeskrivelig grusom. Mye verre enn jeg hadde kunnet forsestille meg, selv da han var syk og vi visste at han kom til å dø.

Det er ikke snakk om at han "etterlater seg et tomrom": det er bare en sorg så totalt gjennomripende, rystende og intens at det rett og slett ikke er mulig å forestille seg det hvis man ikke har opplevd det selv.

Jeg har jo tidligere mistet besteforeldre som jeg var veldig knyttet til og veldig glad i, og var veldig lei meg for det.

Men når det mennesket du har levt med i nesten 18 år (ja, jeg er over 40), din eller nærmeste venn og fortrolige, forsvinner så alt for ung, da faller liksom bare hele verden i grus. I tillegg må man takle barnas sorg. De måtte oppleve det alle barn frytekr mest av alt: å miste en foreldre. Og jeg kunne ikke beskytte dem mot det.

Den dagen vi fikk vite at han hadde uhelbredelig kreft, var det som om hele tilværelsen fikk et skjær av uhygge over seg. Døden, som vi til da bare hadde brydd seg med andre folk, andre familier, folk i andre land, hadde plutselig rettet ryggen, snudd seg og rettet sitt kalde, grusomme blikk mot OSS.

Og selv om jeg hver dag prøvde å forberede meg på en tilværelse uten min snille, kule, morsomme, intelligente og skjønne mann, var det verre enn alt jeg noensinne hadde fryktet da det til slutt skjedde. Det å fortelle det til barna da jeg kom hjem fra sykehuset, kan jeg ikke en gang skrive om, det er for hjerteskjærende.

 

Nå er jeg tilbake i jobb, og hverdagen går sin gang. Jeg kan smile og le, og virker sikkert helt fin for andre. Men inni meg er det en forferdelig smerte, og i brystet mitt har jeg fortsatt en klump som er tusen ganger tyngre enn bly.

 

Når vil det ta slutt? Når vil savne letne? Når vil jeg slutte å se etter ham på gaten, å stirre etter menn som kan ligne litt på ham bakfra på avstand? Når vil jeg slutte å prøve å forestille meg at alt bare var et mareritt, at det gamle livet mitt fortsatt er der, som en flue som kaster seg mot vindusglasset igjen og igjen, selv om den aldri vil kunne trenge gjennom og ut i solen igjen?

[Lille- MO]

Jeg tror det aldri vil ta helt slutt med alle tankene og følelsene du har. Men med tiden vil du nok merke at det kommer sjeldnere og svakere. Det er to år siden jeg mistet min kjæreste. Og jeg har dager hvor jeg savner han så mye at jeg får fysisk vondt. Og med en sønn som aldri får hilse på pappan sin forsterker dette følelsene. Men det går flere dager mellom hver gang. Og jeg merker at "fluen har fått opp låsen på vinduet her" nå gjenstår det bare å lukke det opp litt og litt for så å møte solen en dag. Og den dagen er ikke skremmende langt unna.

Det er ingenting som er rett eller galt i en sånn situasjon. Men jeg vil likevel komme med et råd som har fungert for meg. Og det er å ikke holde igjen på noe. la følelsene komme, for jeg tro at hvis du lar de få komme og du kjenner på de, så vil etterhvert de gode følelsene komme også. Jo mer du lar kroppen jobbe med sorgen, jo lettere er det å gi gravdis slipp på den også. Tillat deg selv å ha det bra og ta vare på de gode minnene.

[Ikkesåallerværst]

Så fullstendig hjerteskjærende lesnng.. Jeg vet ikke når det blir bedre, men jeg syns uansett ett år er veldig kort tid for en så stor sorg. Ikke skjul for andre at du fortsatt er uendelig trist over tapet av din kjære mann og far til dine barn.

 

Mange klemmer til deg.

[Anonym bruker]

Jeg tror det aldri vil ta helt slutt med alle tankene og følelsene du har. Men med tiden vil du nok merke at det kommer sjeldnere og svakere. Det er to år siden jeg mistet min kjæreste. Og jeg har dager hvor jeg savner han så mye at jeg får fysisk vondt. Og med en sønn som aldri får hilse på pappan sin forsterker dette følelsene. Men det går flere dager mellom hver gang. Og jeg merker at "fluen har fått opp låsen på vinduet her" nå gjenstår det bare å lukke det opp litt og litt for så å møte solen en dag. Og den dagen er ikke skremmende langt unna. Det er ingenting som er rett eller galt i en sånn situasjon. Men jeg vil likevel komme med et råd som har fungert for meg. Og det er å ikke holde igjen på noe. la følelsene komme, for jeg tro at hvis du lar de få komme og du kjenner på de, så vil etterhvert de gode følelsene komme også. Jo mer du lar kroppen jobbe med sorgen, jo lettere er det å gi gravdis slipp på den også. Tillat deg selv å ha det bra og ta vare på de gode minnene.

 

Tusen takk, det er godt å høre fra en som er "litt lenger frmme i løypa" enn meg. Takk for fine råd. Føler med deg også, og den lille gutten din som aldri fikk hilse på pappen sin (og på pappen som aldri fikk se sin lille gutt). Lykke til videre.

 

HI

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har ikke mistet en mann, men søsteren min. Er snart 2,5 år siden men er forferdelig vondt enda. Kan bare tenke meg hvor jævlig det må være å miste kjæresten sin...

Folk rundt meg tror alt er fint, men savnet er som et sår som aldri gror. Gråter ikke så ofte lenger, så det er da noe.

Har dessverre ingen råd. De sier tiden leger alle sår.....får håpe det er sant.

[moskvamarit]

Hjerteskjærende,jeg føler veldig med deg! Pappaen min har kreft og kommer snart til å dø. Han har uhelbredelig kreft med spredning,og vi vet ikke hvor lenge han har igjen. Det er nok kun snakk om noen måneder.. Sorgen og fortvilelsen er så stor at ord ikke kan beskrive det! Å miste mannen sin kan jeg bare forestille meg grusomheten i! Finnes det noen sorggruppe du kan gå i? Jeg tror at det er viktig å snakke mye,gråte mye og å minnes han ofte! Selv om det er en stund siden han døde.Tiden leger kanskje ikke sår,men kanskje tiden kan lage noen skorper slik at smerten ikke blir så gjennomtrengende? Du har min største og varmeste medfølelse!

[Cmyk]

Jeg har mistet et barn i kreft. Det er 3 1/2 år siden nå, og det er fremdeles svært vondt. Men jeg merker likevel en form for framgang det siste året. Jeg kan tenke på barnet mitt urten å begynte sammen i krampegråt. Jeg kan faktisk trekke fram finne minner, og smile. Jeg kan le og kose meg, uten å få (alt for) dårlig samvittighet.

 

Men det er fremdeles vondt. Hver eneste dag. Savnet er innimellom så intenst art det er vondt å puste.

 

Det som har hjulpet meg mest, er å snakke med andre i samme situasjon. Vi har vært heldige og fått være med på sorgsamlinger for hele familien i regi av støtteforeningen for kreftsyke barn, som har hjulpet oss. Jeg tror kreftforeningen arrangerer tilsvarende for familier som har mistet en voksen. Dersom du ikke har fått tilbud om noe sånn, og tror det kanskje kan hjelpe, ring kreftforeningen og hør hva de kan tilby.

 

[Teline]

Det er ikke alt som blir bra, enkelte ting er så traumatisk at det kun vil bli bedre.

 

Sorg er ikke lineær og det er ikke sånn at sorgen blir enklere å bære etter det første året. Mange opplever en fornyet sorg etter et års tid.

 

Det som er positivt er at sorgen tar mindre plass ettersom tiden går, så sant man sørger på en hensiktsmessig måte. Noen opplever å henge fast i sorgen og utvikler depresjoner.

 

Poenget mitt er at det tar tid. Gi deg selv tid. Først etter 5 1/2 år føles livet mitt normalt igjen. Enda er det fortsatt dager hvor såret føles ferskt, de kommer bare ikke så ofte.

 

Klem