Få et barn til når man egentlig ikke vil?

[Anonym bruker]

Jeg har et barn på 7 år og har en samboer jeg har vært sammen med i 5 år. Han har ingen barn. Nå har det seg sånn at han ønsker egne barn. Jeg ville egentlig det før, men nå har jeg begynt å tvile. Vi jobber begge 100%. Jeg i tredelt turnus og han 8-16 men jobber en del overtid i tillegg har ofte en del døgn borte. Vi har også en hund som krever mye.

 

Jeg vet at mange andre familier har det mye mer hektisk enn oss. Men jeg må innrømme at jeg er sliten. Jeg er sliten av jobb, følge barnet på alle aktiviteter, lekser osv. Men det går rundt. Jeg skal ikke klage på det. Men jeg kan ikke se for meg at jeg har energi til en baby og et barn til videre fremover. Jeg føler jeg har sjelden tid til å treffe venner pga. jobb, barnets aktiviteter(hun går på fotball og det er ofte cuper og diverse i helgene). Men når hun er hos sin far annenhver helg så har jeg innimellom en helg fri(jobber fast hver tredje helg i turnusen min, og litt ekstra også i helgene når det trengs. Men når jeg da en sjelden gang har en helg fri, så tenker jeg at den ene helgen der mister jeg hvis jeg får et barn til. Da får jeg jo aldri mulighet til å slappe av igjen. Dvs sove lenge, slumre på sofaen, treffe venninner og bare være meg selv, ikke bare en mamma.

 

Jeg høres sikkert veldig egoistisk ut, men jeg er ingen soccer-mum som skal ha 5 unger og har hundre baller i luften. Jeg er ikke skapt for det rett og slett. Ja, jeg blir sliten av jobben og ett barn. Det er sånn jeg er.

 

Men jeg føler jo at jeg skylder min samboer et barn da men jeg ser jo hvor sliten han er også pga sin jobb. Så jeg kan ikke skjønne hvordan han skal orke et barn til. Han har nok med sin jobb og innimellom ta mine plikter i forhold til mitt barn de dagene jeg har senvakt eller nattevakt. Jeg vet ikke helt om han forstår at vis vi får et barn sammen så må han ta mye mer ansvar. Han kan ikke legge barn nr. 2 100% på meg i tillegg til det barnet jeg ha fra før. Han sier at han skal ta ansvar men jeg ser jo hvor lite han orker etter jobb med den ene barnet jeg har. Han sovner som regel på sofaen hver dag. Hvilken garanti har jeg for at han ikke gjør det hver dag med nr. 2.

 

Hvordan var det for dere med overgangen fra nr.1 til nr. 2?

Spesielt for dere som egentlig følte dere var ferdig etter nr. 1.

 

Kan jo legge til at jeg fikk barnet mitt da jeg var 19 år og IKKE klar for barn. Føler liksom nå at jeg endelig kan puste litt ut og begynne å leve igjen. Ferdig med bleier, sutring og kjas. Jeg trives bedre som mamma nå til et skolebarn. Kan nesten ikke se for meg å måtte gå gravid å styre med en baby igjen. Blir nesten kvalm av tanken

 

Barnet mitt har forresten to mindre søsken hos far så helt enebarn er hun ikke. Men hun ønsker seg en lillesøster/lillebror her hjemme..blææææ

[OnTheRun]

Er du 26 nå? Jeg skjønner godt at du trenger pusterom, de årene du har brukt på å oppdra et barn brukte jeg bare på meg selv -studerte, reiste og gikk på byen uten ansvar for noe. Min eldste er like gammel som din, men jeg er ti år eldre. Du er fortsatt ung og det kan godt være lysten på nr to kommer når du nærmer deg 30. Hvis jeg var deg ville jeg vært ærlig med mannen og sagt at du ikke var klar for et barn til akkurat nå.

[Gjest Antarctica]

Overgangen er størst fra 0 til 1. Og alt det der su "skylder på" - sett at det var borte, hunden, turnusen osv, og at hverdagen var enklere: ville du da ha ønsket deg flere?

 

Hvis svaret fortsatt er nei, er det dèt du skal si til mannen, ikke at du er sliten eller at bikkja og fotballen til dattera står i veien!

[Anonym bruker]

Ja, jeg er 26 nå. Mulig ting bare har vært ekstra hektisk de siste årene. Jeg har tatt utdannelse og har hatt to deltidsjobber ved siden av. Ble ferdig utdannet nå i sommer.Samboeren min har vært mye borte og ting har vært tungt

 

Jeg har vært ærlig med mannen og sagt akkurat det jeg har skrevet her så han er klar over dette. Vi skulle vente til jeg var ferdig på skolen og kommet ut i fast jobb. Nå som jeg er det, føler jeg fortsatt ikke at jeg har ork til å starte på nytt med et barn. Jeg er så redd for at jeg mister tid med datteren min. At det er ting jeg ikke får fulgt henne opp med fordi jeg må ta av meg babyen osv. Vet jo at dette er vanlig for mange, men jeg er vant til å stille opp for henne 100%. Være der på alle treninger, cuper, jeg sparer alltid tid/energi til henne, ofrer ting for å gjøre ting med henne. Jeg er redd for at jeg ikke skal ha ork til dette hvis jeg får et barn til. Vi har jentekvelder bare jeg og henne. Vi finner på ting bare vi to. Vi leier film, går på kino, tur i skogen osv. Vet ikke om jeg greier å kombinere det med en baby.

 

Jeg er vel ikke skapt for å ha mange baller i luften tror jeg. Har en venninne med fire barn og hun stråler hver dag og jeg forstår ikke hvordan hun får til alt. Men folk er forskjellige. Jeg tror ikke jeg er like flink som henne.

 

Jeg vil jo ha et barn med samboeren min. Et kjærlighetsbarn. Jeg vil jo dele et barn med han, gå gravid og glede meg med noen. Ha noen med meg på fødselen og alt det der. Med førstemann gikk jeg igjennom alt det der alene. Jeg vil jo oppleve alt det sammen med mannen jeg elsker. Men jeg vil ikke bli en sur, oversliten og gretten mor som ikke klarer å kombinere jobb, to barn, husarbeid, bikkje, og mann som jobber mye. Hva om jeg ikke greier å være en god mor for to barn? Da blir jeg en dårlig mor for to barn Da tenker jeg det er bedre at jeg nå fortsetter å være en god mor for det barnet jeg allerede har.

 

Jeg føler hvertfall at det ikke er bare å få et barn sånn ut av det blå. Når jeg fikk datteren min omveltet det hele livet mitt. Det tok noen år før jeg endelig fikk ting på stell med utdannelse, fast inntekt og et stabilt forhold til en mann.

 

Bestemte meg for at nestemann skulle planlegges nøye. Jeg skulle aldri sette meg selv eller et barn til verden i en slik situasjon igjen. Nå har jeg i tillegg utdannet meg i et yrke som ikke lar seg kombinere med en alenemortilværelse. Jeg klarer meg alene med datteren min, men skrekken er å bli sittenede alene med enda et barn. Da går alt i vasken, både inntekt og muligheten for å fortsette i samme jobb. Nei off..jeg høres veldig negativ ut. Men jeg kunne fint gitt avkall på å få et barn til, mot å slippe å være redd for å komme i en vanskelig situasjon igjen.

 

H.I

[Gjest Antarctica]

Vent til du har hodet over vannet...

Men husk alltid dette: det er ikke nødvendigvis et privilegium å være enebarn. Hun "mister" ikke bare tid med deg, hun FåR også noe.

[Gjest Sekretøsa]

Jeg fikk også barn når jeg var 19, og er vel ikke akkurat et strålende eksempel på en praktfull mor! Nå har jeg alikevel valgt og få et barn med mannen min også, og ja, jeg er soccer-mum!! Nydelig når det er 3 dager i uka med fotball, 2 med avslutninger, 1 med foreldremøte og 4 bursdager! Ja, for jeg har jo 2 barn. Har dog kvitta oss med bikkja, for det gikk jo ikke.

Nå jobber jeg også 100% (men bare dagarbeid) og er driiiitsliten! Dagene bare spinner avgårde, og jeg har ikke tid til noen av de (føler jeg da). Alikevel tenker vi at vi vil ha et barn til, for det er jo så kos!! dessuten er det bare en periode! Du som har så stort barn vil jo få masse "hjelp" med babyen Om 3 år er barnet ditt 10 og kan fint se etter lillebror/søster på 2-3 år om hun er moden nok for det.

 

Også er det noe som heter at du ikke angrer på de barna du fikk, vet du

 

Men ja, mannen din må bidra!

[Anonym bruker]

Ja, men hun har to yngre søsken hos far. En søster som er 1 år yngre og en bror som er 5 år yngre, så helt enebarn er hun ikke.

 

Jeg har uansett sagt til samboer at jeg vil vente et par år, selv om han ikke var enig i det. Så det er jo en diskusjon her hjemme

 

Men det er nok lurt å vente litt. Er greit å komme litt inn i ny jobb etter endt utdannelse.

Takk for svar

 

H.I

[kaklemor]

Signerer Pashla her;

 

Om du ikke er begeistret for tanken på flere barn så vet du vel allerede svaret?

[Gjest Antarctica]

Jeg syns ingen skal få flere (eller færre) barn enn de de ønsker seg. Men å stoppe ved 1 fordi "alt er så slitsomt" høres mer ut som en utflukt. Og det er lov å gå flere runder, tygge på ting og strekke seg så langt man kan - så langt man kan leve med. Ikke utslette sitt eget ønske!

[Anonym bruker]

Hehe det jeg mente med soccer-mum, at jeg ikke er noen soccer mum, så tenkte jeg på en typisk mor som kjører stor bil med 5 unger som skal på hver sin fritidsaktivitet osv. hehehe... Barnet mitt går også på fotball og jeg er med på hver trening og hver eneste kamp og jeg elsker det

Men jeg ser ikke for meg at jeg er den "soccer mum" med 5 unger som baker og kjører 5 unger hit og dit..hehe..

 

Synd at dere måtte kvitte dere med bikkja Det vil aldri bli aktuelt her. 7 åringen er så knyttet til hunden at det ville blitt ramaskrik uten like. Den er som et ekstra barn i familien Men med mitt turnusarbeid så slipper den å ligge hjemme 10 timer hver dag. Min samboer har også mulighet til å ta den med på jobb de dagene det er mulig.

 

nei det er sant at man aldri angrer på de barna man har fått. Jeg angrer jo ikke at jeg beholdt datteren min heller, selv om jeg vurderte abort. Er veldig glad for at jeg ikke gjorde det. Men vet bare at det ikke passer å få barn akkurat nå. Men det passer vel aldri men har akkurat startet i ny jobb og ferdig med utdannelse. Er greit å bli litt trygg i yrket sitt før man blir gravid og går ut i permisjon.

 

H.I

[Anonym bruker]

Signerer Pashla her; Om du ikke er begeistret for tanken på flere barn så vet du vel allerede svaret?

 

Ja, men nå handler det vel ikke akkurat bare om meg heller. Jeg har en samboer som ønsker seg barn. Det er ikke spesielt hyggelig av meg å ta fra han ønsket om et eget barn.

 

Hadde det vært bare opp til meg og jeg hadde levd alene eller med en mann som ikke ville ha barn så hadde saken vært enkel. Men i dette tilfellet handler det om at jeg bor med en mann som ønsker seg et eget barn. Jeg synes det er en vanskelig problemstilling. Hvem skal få viljen sin egentlig? Skal jeg ta fra han det ønsket å få barn? Da kan det være at han velger å forlate meg. Jeg gjør jo han til barnløs. Forlater han meg, mister barnet mitt en farsfigur hun har hatt så lenge hun kan huske. Hun kommer til å bli knust.

 

Hvis jeg går med å få et barn, noe jeg egentlig ikke ønsker, får mannen viljen sin og ønsket sitt oppfyllet. Kanskje blir jeg glad for at jeg tok det valget. Kanskje blir jeg ikke. Kanskje blir jeg så sliten og irritert fordi jeg mot min vilje valgte å få et barn, og han kanskje ikke stiller opp så mye som han lovte osv.

 

Jeg vet jeg tenker mye rart her og sikkert mange dumme tanker. Men saken er bare det at de par årene har jeg følt at livet mitt har vært på stell og at jeg har hatt ting under kontroll. Jeg er redd for en ny situasjon, en ny omveltning. Jeg er redd for å miste kontrollen rett og slett. Det var så kaos sist jeg fikk barn, jeg er så redd for at det samme skal skje igjen. Jeg liker livet mitt slik det er nå. Jeg er redd for at det skal bli negative forandringer og mer stress. Jeg er redd for at det meste skal falle på meg. Jeg føler jeg har nok med ting slik de er nå

 

H.I

[kaklemor]

Signerer Pashla her; Om du ikke er begeistret for tanken på flere barn så vet du vel allerede svaret?

Ja, men nå handler det vel ikke akkurat bare om meg heller. Jeg har en samboer som ønsker seg barn. Det er ikke spesielt hyggelig av meg å ta fra han ønsket om et eget barn. Hadde det vært bare opp til meg og jeg hadde levd alene eller med en mann som ikke ville ha barn så hadde saken vært enkel. Men i dette tilfellet handler det om at jeg bor med en mann som ønsker seg et eget barn. Jeg synes det er en vanskelig problemstilling. Hvem skal få viljen sin egentlig? Skal jeg ta fra han det ønsket å få barn? Da kan det være at han velger å forlate meg. Jeg gjør jo han til barnløs. Forlater han meg, mister barnet mitt en farsfigur hun har hatt så lenge hun kan huske. Hun kommer til å bli knust. Hvis jeg går med å få et barn, noe jeg egentlig ikke ønsker, får mannen viljen sin og ønsket sitt oppfyllet. Kanskje blir jeg glad for at jeg tok det valget. Kanskje blir jeg ikke. Kanskje blir jeg så sliten og irritert fordi jeg mot min vilje valgte å få et barn, og han kanskje ikke stiller opp så mye som han lovte osv. Jeg vet jeg tenker mye rart her og sikkert mange dumme tanker. Men saken er bare det at de par årene har jeg følt at livet mitt har vært på stell og at jeg har hatt ting under kontroll. Jeg er redd for en ny situasjon, en ny omveltning. Jeg er redd for å miste kontrollen rett og slett. Det var så kaos sist jeg fikk barn, jeg er så redd for at det samme skal skje igjen. Jeg liker livet mitt slik det er nå. Jeg er redd for at det skal bli negative forandringer og mer stress. Jeg er redd for at det meste skal falle på meg. Jeg føler jeg har nok med ting slik de er nå H.I

Det er ikke mange dumme tanker du tenker, men realistiske tanker

 

Jeg forstår godt hva du mener og jeg syns du er en reflektert kvinne som klarer å se saken fra alle sider Er jo som du sier, ikke bare du i denne saken!

 

Det skjer jo en stor forandring når du får barn, og du må jo også tenke at livet blir ikke fattigere, men mer rikere med enda et barn. Hvis du heller omgjør tanken til at det ikke skal bli like kaos denne gang, og du vet hvor ting ble kaos så vil du jo oppleve hverdagen annerledes.

 

Viktig at du prater med din mann og sier at det ikke skal falle på deg, men at dere hhjelper hverandre. Her lot jeg meg selv gjøre alt automatisk med førstemann for jeg visste jo akkurat hvordan det skulle gjøres og jeg ble jo fort sliten. Så jeg sa ifra klart til mannen at nå skulle det bli forandringer. Jeg slappet mer av og vi fordelte alt mellom oss. Vi gjør alt annenhver gang. Foreks legging.

Nå kommer jo nr 2, og er jo selvsagt lett og si; at sånn og sånn blir det og skal vi gjøre.

 

Kommunikasjon er vel nøkkelordet i dette skribleriet jeg prøver å skrive

Bare prat med hverandre

[Anonym bruker]

Du er så ung og kan godt vente litt med å få flere barn. Særlig hvis syvåringen din har yngre søsken hos far - da er hun jo ikke enebarn heller.

Men jeg skjønner jo samboeren din veldig godt, da. Det er jo utrolig sårt for ham hvis han virkelig ønsker seg egne barn, men ikke får det fordi du ikke orker.

 

Men som sagt - dere har fortsatt god tid. Jeg var 26 da jeg fikk nummer 1 - mannen min var da 37. Vi fikk nummer tre da jeg var 37 og han 48. Jeg føler meg likevel ikke som en gammel mor for min yngste - det er flere andre foreldre som e rpå min alder.

 

Så hvis han kan vente litt, får dere kanskje begge lyst på barn sammen om noen år.

[Anonym bruker]

Vi har snakket mye om det Han lover at han skal stille så mye om han kan. Men det lille men i dette er at pga jobben hans vil det være perioder jeg blir alene. Jeg vet ikke om jeg takler det, eller om jeg VIL og har lyst til å takle det. I og med jeg var alene med førstemann og det gikk jo greit, men det hadde vært greit å dele ansvaret med noen denne gangen.

Jeg har ikke lyst til å legge for mye informasjon ut om meg selv, men min samboer er til tide utstasjonert i utlandet over lengre perioder. Alt fra 5 uker- 6 mnd. Og dette må jeg belage meg på også etter at vi får et barn sammen. Jeg vet ikke om jeg klarer det rett og slett. Jeg vet det er mange damer som klarer det, men jeg vet ikke om jeg er en av de.

 

Bare det at han er der ute er nok å takle for meg. Det er tøft nok at den du elsker er i et krigsrammet land. Jeg og min datter skal alltids klare oss alene når han er bortreist. Vi er vant med at det er oss to.

Men med et barn til vet jeg ikke hvordan jeg skal få ting til å gå opp.

 

Barnet mitt har foreldre til venner i klassen som hjelper med henting og levering når jeg har sene vakter. Men hvis jeg får en baby i tillegg har jeg ingen som kan hjelpe meg der. Han mener at jobben min tilrettelegger med kun dagvakter når han er borte, men jeg kan ikke se at det lar seg gjøre. Jeg går jo i turnus og det vil jo ikke være rettferdig for de andre på avdelingen at jeg får dagvakter man-fre og ingen helger. Det vil jo ikke gå. Han mener jeg har rett på det, men jeg vet ikke.

 

Dvs. jeg føler at denne ekstra ungen jeg da samboer vil ha, vil bare være en ulempe for meg. Jeg elsker jobben jeg har startet i og vil ikke gi avkall på den. Det er drømmejobben min Samboer synes det er urettferdig fordi den jobben han har er drømmejobben hans. Og tydeligvis så må en av oss gi avkall for at et nytt barn skal passe inn. Og ingen av oss vil bytte jobb.

 

Men tro meg, vi har pratet masse om dette men vi blir ikke enige... samboer mener at vi bare skal kjøre på og få et barn å ta utfordringene som de kommer. Men jeg vet jo at det til syvende og sist blir meg som må gi avkall på min jobb, fordi han tjener mest. æsj altså....jeg vil ikke bare kjøre på med en ny unge og ta det som kommer. Jeg vil ha alt klart. Ha løsningene klare.... men det er meg da... sikkert fordi forrige gang kom jeg rett opp i en krise, ingen planer, ingen løsninger osv.

 

Men takk for dere som har lest og gitt råd. Jeg måtte bare få ting skrevet ned.

 

Nå skal jeg hente datteren min og vi skal ha pysjamasparty ikveld med film og godis Men dere har helt rett. Man angrer aldri på de barna man har fått.

 

H.I

[Anonym bruker]

Hvis samboeren din ønsker barn og ikke du må han rett og slett vurdere hva som er viktigst. Det er et valg han må få gjøre. Enten blir han hos deg og godtar at han aldri får barn eller så går han fra deg og finner en dame som vil.

[Anonym bruker]

Du er så ung og kan godt vente litt med å få flere barn. Særlig hvis syvåringen din har yngre søsken hos far - da er hun jo ikke enebarn heller. Men jeg skjønner jo samboeren din veldig godt, da. Det er jo utrolig sårt for ham hvis han virkelig ønsker seg egne barn, men ikke får det fordi du ikke orker. Men som sagt - dere har fortsatt god tid. Jeg var 26 da jeg fikk nummer 1 - mannen min var da 37. Vi fikk nummer tre da jeg var 37 og han 48. Jeg føler meg likevel ikke som en gammel mor for min yngste - det er flere andre foreldre som e rpå min alder. Så hvis han kan vente litt, får dere kanskje begge lyst på barn sammen om noen år.

 

Ja jeg er bare 26 og han er 25, så vi er jo unge begge to. Han var jo bare 20 år da vi ble sammen. Vi ventet i 2 år før vi flyttet sammen. Så vi har tatt ting veldig rolig. Det var fordi jeg ville ta hensyn til barnet.

Problemet er bare det at han vil ha barn Nå. Det er nærmest et tema hver dag. Jeg får nesten stygge blikk hver kveld når jeg tar p-pilla. Det er ikke spesielt hyggelig Hele familien hans maser også. Vi har jo vært sammen i 5 år og ingen skjønner hva vi venter på. Hans tre år yngre bror fikk barn i fjor.

 

H.I

[Anonym bruker]

Hvis samboeren din ønsker barn og ikke du må han rett og slett vurdere hva som er viktigst. Det er et valg han må få gjøre. Enten blir han hos deg og godtar at han aldri får barn eller så går han fra deg og finner en dame som vil.

 

Ja det tema har vi vært inne på. Jeg tror han kommer til å forlate meg hvis jeg ikke gir han barn. Det er derfor jeg må vurdere hva som er best i denne situasjonen. Jeg vil ikke at mitt barn skal miste en farsfigur. Men hvis jeg finner ut at jeg absolutt ikke vil ha flere dersom situasjonen er lik om et par år så må jeg kanskje desverre gi slipp på mannen jeg elsker. Men jeg kommer ikke til å være bitter, jeg vil forstå han.

 

H.I

[Love my kidz]

Har lest alt du skriver, og det virker som at du elsker samboeren din og livet dere har nå. Virkelig leit at han ikke ønsker å vente et par år så du får modnet litt på tanken om et barn til og samtidig fått litt mer jobbetid nå når du endelig er ferdig med utdannelsen.

 

Tror du ser litt vel negativt på å må ofre tiden din. Dere har alt på stell og noe avlastning må du få til i periodene han er i utlandet, av besteforeldre eller annen familie, eller rett og slett betalt barnevakt. Regner med dere har råd til det siden dere jobber så mye begge to.

 

For å berge mannen du elsker og videreføre livet dere har sammen er det nok du som må bøye deg. Om det blir slitsomt noen få år så er du fortsatt utrolig ung etter det og kan fortsette å dyrke egentid ved behov. Datteren din vil elske å sitte barnevakt mens du trener eller drar på kino.

 

Ser du ikke at det fint lar seg gjøre? Si til samboeren din nå at du selvfølgelig vil gi ham et biologisk barn. La ham tro at det skjer fort. La han glede seg. Kompromisser litt da.. be om å vent et halvt år - 1 år i det minste. Men husk også at du nødvendigvis ikke blir gravid tvert etter mange års pillebruk selv om du raskt ble gravid med første.

 

ønsker dere lykke til

[Fomle84]

Hva med å ta opp diskusjonen om et år igjen? Da har du fått komt deg skikkelig i gang ned jobben. Og han får gjerne vurdert å skifte arb. plass. Hadde selv slitt hvis min mann skulle være borte i lange perioder. Synes det har vært tungt nok med begge i full jobb + han på kveldsskole i 4 år. Heldigvis er han ferdig til jul. Husk at dere er et team og må ta avgjørelsen sammen. Lykke til

[Gjest Kornblå]

Jeg synes det høres ut som samboeren din forventer at hovedansvaret skal ligge hos deg hvis dere får 1 barn sammen. kan ikke han bytte jobb, jobbe redusert hvis det er så viktig for han?