Blir så lei av mas og bekymringer fra alle andre

[Anonym bruker]

Jeg er ei jente på 19 år som fikk ei datter i Mai. Jeg klarer meg fint alene, og takler ting som dukker opp i hverdagen med en liten. Jeg føler meg ansvarsfull, setter mine egne behov til side og har funnet en plass og bo som er trygg for lillemor å vokse opp på. Jeg har stått på og jobbet siden jeg var 14 år, så har tjent opp en del i årenes løp som har gjort at jeg klarte å få lån til ei leilighet. Jeg har også fullført vgs, så vil si jeg har ting på stell nå.

 

MEN min familie sliter meg totalt ut. De mener at jeg ikke skal klare noe fordi jeg er ung og TYNN? Hva i alle dager har kroppen min å gjøre med hvordan jeg tar vare på barnet mitt? Dette får jeg ofte høre, og jeg blir nesten litt småirritert. De mener også at jeg er for ung til å ha barn, men nå har det seg slik at hun har kommet til verden, og jeg gjør mitt beste for at hun skal få en trygg og god oppvekst. Jeg setter selvfølgelig stor pris på at de bryr seg, at de vil hjelpe til og slike ting, men føler at jeg ikke blir tatt seriøst som en mor om noen forstår?

 

Nå har jeg også bestilt tur til syden om 2 uker, rett og slett for å komme meg litt bort. Er mye som ligger imellom her som jeg ikke ønsker å utdype, så jeg må komme meg bort å få samlet tankene mine.

Idag fikk jeg en veldig bekymret melding fra min far "husk, når du er bortreist må du oppdatere meg hele tiden, det er mye farlig som skjer". Jeg svarer at jeg skal selvfølgelig passe på, og ikke gå noen steder på kveldstid da jeg må holde meg inne for at lillemor skal sove. Det hele ender med at jeg får tilbake "hva skal du gjøre om du blir voldtatt og overfallt, hvordan skal du ta ansvar for **** da?".

 

Jeg skjønner at dem er bekymret, og det skal dem få lov til å være. Men nå har det seg slik at de må la meg "gå". Jeg har fått barn, jeg må ta vare på det og jeg må kunne ta vare på meg selv. Ja, jeg er barnet demmes, men for meg blir det litt feil å alltid ha noen over meg som skal fortelle meg hva og hvordan jeg skal gjøre ting.

 

Ser at det kan komme frem at jeg virker litt trassete, men håper ikke jeg er det altså Jeg blir glad for gode råd og den hjelpa jeg får, men stoler dem ikke på meg? Jeg blir nesten litt usikker, og vet ikke hva godt jeg kan gjøre. Dette sliter på meg, når dem er her er jeg livredd for å gjøre noe feil. De mener det var galt av meg å få barn i en alder av 18 år, men nå er hun kommet og hun fortjener å ha det bra.

 

Dagens utblåsning

[Anonym bruker]

Du er vel fortsatt lillejenta dems selv om du nå har blitt stor og fått barn

Prøv å ignorer dem og fortsett å være en god mor for jenta di, så gir de seg forhåpentligvis etterhvert.

 

Var en del som tvilte på meg da jeg skulle ha førstemann også.

Var 22 når han kom jeg da, men hadde en litt ustabil fortid.

 

Ble ikke så mye mas etterhvert når de faktisk innså at jeg gjorde en god jobb

[O`Neill]

Du vil som hun over sier alltid være lillejenta demmes.

Det er sikkert vondt at du ikke trenger dem så mye lengre(det jeg gruer meg til når barna blir store..), du ble tidlig voksen og de må få justert seg litt de og.

Tror nok de stoler fult og helt på at du gjør en super jobb som mamma, for ellers hadde de ikke nøyd med å mase og spørre om de mente du gjorde en dårlig jobb..

 

Jeg misunner deg faktisk over at de bekymrer seg og maser.

Min far kunne ikke brydd seg mindre om meg og min lille familie, og min mor gir ikke lyd i fra seg så fort jeg har en annen mening enn henne..da kan det gå uker før jeg hører fra henne, om det kommer en sms, så er det presisert at det er mine barn meldingen er ment til.

Skulle ønske jeg hadde noen som maste og bekymret seg for meg..jeg har så lenge jeg kan huske vært "for meg selv" på den måten..

[Anonym bruker]

Du vil som hun over sier alltid være lillejenta demmes. Det er sikkert vondt at du ikke trenger dem så mye lengre(det jeg gruer meg til når barna blir store..), du ble tidlig voksen og de må få justert seg litt de og. Tror nok de stoler fult og helt på at du gjør en super jobb som mamma, for ellers hadde de ikke nøyd med å mase og spørre om de mente du gjorde en dårlig jobb.. Jeg misunner deg faktisk over at de bekymrer seg og maser. Min far kunne ikke brydd seg mindre om meg og min lille familie, og min mor gir ikke lyd i fra seg så fort jeg har en annen mening enn henne..da kan det gå uker før jeg hører fra henne, om det kommer en sms, så er det presisert at det er mine barn meldingen er ment til. Skulle ønske jeg hadde noen som maste og bekymret seg for meg..jeg har så lenge jeg kan huske vært "for meg selv" på den måten..

Oi, dette har jeg faktisk ikke tenkt på! Har vel alltid tatt det som en selvfølge å ha en familie rundt meg, men samtidig føler jeg at jeg ikke får den støtten jeg trenger. Det gjør at jeg blir litt frustrert når dem bare skal lete etter "feil". Burde vel skjønne at de gjør det for å hjelpe, men jeg blir bare trist når jeg får høre at mye av det jeg gjør er galt.

F.eks var på besøk hos bestemoren min, og da fikk jeg kjeft for at jeg brukte våtservietter og ikke vaskeklut. Bruker det alltid hjemme, men føler det er enklere med våtservietter borte. Vet så inderlig at dette sprer seg som ild i tørt gress, da bestemoren min elsker å sladre om mine feil fordi jeg er ung Jeg mister litt gleden av å ta lillemor med på besøk da.

 

Men tusen takk, fikk en liten vekker jeg

 

HI

[Gjest Heartbroken]

Jeg er mamma til en på samme alder som nettopp har flyttet hjemmenfra og jeg må ta meg utrolig hardt sammen for ikke å spamme med bekymrede meldinger om hun har spist, hvor hun er i helgene og om det er NOE hun trenger så jeg skjønner foreldrene dine kjempegodt.

 

Ikke bare er du enda (nå og for alltid) deres lille pike, men du har også gitt de et barnebarn som de også vil kun det beste for.

 

Til tross for at jeg skjønner foreldrene dine, skjønner jeg også din side av saken. Du har behov for å høste egne erfaringer og jeg kan tenke meg at det blir litt vanskelig for deg å spør om råd og hjelp når du føler at de bare venter på at du skal gjøre ting feil og står klar til å overta ved minste mistanke om at dette er noe du ikke takler.

 

Hadde du vært mitt barn, hadde jeg satt stor pris på om du hadde satt deg ned med oss og rolig forklart hva du tenker og mener. Fortell at du setter pris på omtanken og at du er takknemlig for at de stiller opp for deg, men at de blir nødt til å gi deg litt rom for å lære. Hvis dette ikke skjer, er faren for at du trekker deg bort stor, og det vil dere alle tape på!

 

Når det gjelder kritikk fra den eldre garde om valg du gjør, så sier du rolig at "jeg gjør det sånn, jeg" og går ikke nærmere inn på dine valg. Ditt barn, ditt valg - så enkelt, og så vanskelig

 

ønsker deg masse lykke til, du virker som en flott og oppegående mor for jenta di!

Endret 19. september 2012 av Heartbroken

[marsgutt 2013]

enig med hun over.