Hvor sint er foR sint?

[Anonym bruker]

Alle foreldre og andre voksne kan jo bli sinte på barn, noe de fleste barn synes er ubehagelig. Men hvor går grensen til hva som er uakseptabelt raseri fra foreldre? Er det for ille når barnet blir skikkelig redd, og alltid er redd for å irritere pappa/mamma?

 

Hadde selv en far som kunne eksplodere av den minste lille ting, som at noen veltet et glass (mens andre ganger kunne han si oida, jaja sånt skjer). Noenganger så man virkelig at sinnet bygde seg opp, øynene bulte og nevene knyttet seg. Da måtte han anstrenge seg veldig for å roe seg ned, også angret han veldig etterpå. Men er ikke dette litt spesielt? Det så jo ut som han var på nippet til å slå oss, og det skjedde faktisk én gang.

Som barn tenkte jeg ikke på at dette var unormalt, for var jo vant til at noen voksne ble sintere enn andre. Men nå som voksen tenker jeg at han må ha et slags temperamentsproblem? Er forresten skilsmissebarn, og pappa har aldri blitt sint på mamma eller på oss barna foran mamma.

[Anonym bruker]

Det er lov å bli veldig sint.

 

Det som ikke er greit er å benytte en slik situasjon til å skjelle ut barnet.

 

Det er dessverre altfor få voksne som klarer å uttrykke sinnet sitt uten å kjefte/nedverdige/belaste barnet og svekket hans/hennes selvfølelse.

[Anonym bruker]

Jeg mener man er for sint når man ikke klarer å beherske seg, og mister kontroll over egne handlinger/ord eller ikke klarer å opptre saklig.

[Gjest Bigfoot]

For sint er når man som foreldre skaper utrygghet i hverdagen.

 

Det er lov til å bli sint, og det er lov til å bli rasende. Men det skal være berettiget, og barna skal forstå hvorfor man blir så sint. Jeg tror det er helt greit at barna lærer seg at foreldre også har følelser, alt fra sinne til glede og sorger.

Men det er viktig i ettertid å forklare barna hvorfor man ble så sint.

[Gjest Filifjonka]

Det er vel umulig å trekke en grense og si at hit, dette er nok. Det er greit å bli så sint, men ikke sintere.

 

Det som er viktig er at det er greit å være sint, men man må passe på hva man gjør med sinnet. Hvordan man takler det som gjorde en sint.

 

Hvis man da ikke greier å beherske seg, men velger dårlige løsninger som for eksempel å slå, da har man et problem mener jeg.

 

Noen ganger kan noen barn terge på seg en gråstein, og få selv den roligste og mest beherskede person til å miste konseptene. Og jeg mener det er greit at barn kan få se og oppleve at voksne blir sinte når barn gjør ting for å provosere, men de (barna altså) bør få slippe å bli redde. De skal slippe å bli slått. De skal slippe å bli skreket til og ydmyket.

 

Så for meg går ikke grensen ved "hvor sint", men ved "hva man gjør".

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg tenker at så lenge man ikke bruker vold mot mennesker eller ting er det greit. Og det kommer også ann på hvor ofte man er sint. Om man er så ofte sint at barn eller andre nære nesten blir redde for å si eller gjøre noe galt har man et problem.

 

Men om man har grunn til å være sint er det også en naturlig følelse som ikke bør undertrykkes, og barna får se at også voksne kan bli sinte.

[Gjest Mentha]

Sinne (eller frykten for at noen skal bli sinte) kan brukes som et veldig effektivt maktmiddel. Barn som har blitt skremte av en eller begge foreldrenes sinne vil i mange tilfeller gjøre alt i sin makt for å ikke oppleve det igjen. Det er veldig, veldig feil i min bok, og er det noe jeg bestreber i min rolle som mamma så er det at mine barn skal vokse opp uten den frykten og med trygghet i de små hjertene sine så lenge de er hjemme.

Da snakker jeg om voksne som fyker opp for den minste ting, kjefter og roper, og som ikke viser mine til å ville snakke med barnet om det etterpå, unnskylde seg og i ettertid prøve å bli et bedre menneske.

Sånn som å eksplodere fordi noen velter et glass med vann ved et uhell, eller mister mat på gulvet. Da vil jeg påstå man har et temperamentsproblem i aller høyeste grad.

[Anonym bruker]

Er enig med de fleste.

Undrer meg likevel over at nesten alle ser ut til å mene at sinne skyldes temperament alene...? Mange foreldre vil oppleve perioder i livet som er ekstra tunge, og det er ikke unormalt at terskelen for å bli sint eller ty til tårer da er vesentlig mye lavere enn den ellers vil være.

[Anonym bruker]

Så lenge man ikke blir fysisk eller at det skjer for ofte, så mener vel jeg at det ikke går noe grense for hvor sint man kan bli. Man skal selvfølgelig ikke drive med psykisk misbruk heller, type kallenavn og å få barnet til å føle seg lite verdt. Ooog så skal man da heller ikke kaste ting og lignende

[marsgutt 2013]

alt kommer nok an på hvordan man viser sinne. roper og brøler og knytter nevene er ikke bra mener jeg. har blitt rett og slett rasende på barnet mitt men har da trekt meg litt bort fra sitvasjonen, så forklart henne hvorfor jeg har blitt sint. hvis vi skjuler ting som sinne, hvordan skal di da lære og utrykke det. samme med andre følelser. som at det er greit og gråte når noe er trist.

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen!

 

Jeg prøver vel egentlig å finne ut om jeg overreagerer eller ikke når jeg synes dette var helt feil oppførsel fra faren min.

Men dette skjedde altså OFTE, vi var der annenhver helg og et eller annet raseriutbrudd var det nok hver gang. Men det var ikke noe mønster i hva han ble sint for, når jeg veltet cola over tastaturet på pcen så det ble ødelagt ble han ikke sint, selv om da hadde han hatt rett til å bli det spør du meg, siden han flere ganger hadde sagt at å drikke ved pcen ikke var lov. Mens hvis vi hadde spist noen kjeks fra skapet, spurte han om noe mens han så på tv, glemte et godteripapir i sofaen, da kunne det bli eksplosjon! Kom vel helt an på dagsformen. Følte ikke at vi kunne være oss selv der, for var om å gjøre og gjøre seg mest mulig usynlig for å ikke irritere han. Ikke bråke, ikke snakke for høy, ikke prate for lenge om noe som ikke interesserte han, ikke snakke for høyt med hverandre osv. Greit nok at han sikkert fikk litt lavere terskel for "barnemas" når vi bare var der annenhver helg, meen det er jo liksom ikke barna sin skyld da.