Hvorfor slutter foreldre å være glad i barna sine?

[Anonym bruker]

Min far er ikke glad i meg. Han vil helst ikke vite av meg, og han er likedan med søsknene mine.

 

Jeg er 22 år nå, og når jeg tenker tilbake på pappa, ser jeg en sur og slapp mann. Jeg ser en mann som helst bare ville sitte i godstolen hele dagen, så fremt det ikke skjedde noe som gagnet ham, som for eksempel at han fikk besøk av en kamerat, eller var ute med kamerater.

Han var sykemeldt store deler av oppveksten min, og jeg ser på ham som en sutrepave. Han påstår han er syk, men han virker frisk nok for meg med det samme det skjer noe han har lyst til, eller at han er med folk han liker. Hadde han ikke muskelsmerter, hadde han leddsmerter, var det ikke noe av dette, varhan utbrent (selvom han ikke hadde jobbet de siste årene). Eller kanskje han bare måtte komme seg på beina igjen etter en hard influensa, mens vi ungene bare måtte ta oss sammen, og få ræva til skolen så fort som mulig! Nå er han uføretrygdet, og vil ikke bevege seg med mindre det gagner ham. Spør jeg om mamma og han vil være med ut på en liten tur med hundene våre, sier han plent nei, for han har så vondt i leddene. Men gå på senteret i mange timer med en kamerat er i orden.

 

Mamma er dårlig til å ta kontakt, og jeg er heller ikke noe bedre. Men når vi først tar kontakt, prater vi godt og lenge. Når vi først møtes, er vi sammen i noen timer. Vi bor bare 20 minutter unna hverandre, men treffes ikke mer enn i gjennomsnittet 2-4 ganger i mnd. Når jeg ringer henne, kanskje jeg har litt tid til overs, og har vært på butikken/legen etc, så jeg er fem min unna, og lurer på om jeg kanskje kan ta meg en tur, for det er jo minst et par uker siden sist. Kanskje det er litt tidlig om morningen, men tidligst halv ti, aldri har jeg kommet tidligere. Vet dere hva pappa sier furtent i bakgrunnen? "Det er for tidlig for den slags." Men mamma synes det er kjempefint, og sier jeg kan komme. Jeg får først høre om kommentaren når jeg kommer hjem til dem, mamma synes også pappa er en grettenfis. Så forteller pappa meg, "Jeg liker best å få litt tid om morgenen, og ikke bli jagd ut av seng".

 

Jeg føler meg ofte trampet på når jeg snakker med pappa. Helt fra jeg kunne lage ordlignende-lyder, har han gitt meg teskjeer med "den eldre og klokes lærdom". Man skal respektere alle. Man skal ikke avbryte når noen snakker. I en diskusjon skal man være saklig. Man skal alltid se en sak fra alle sider, for å komme frem til en enighet.

Disse reglene gjelder ikke for "den eldre og kloke". Den gjelder kun oss ungene. Diskuterer jeg med pappa, overser han alt jeg sier, om han i det hele tatt lar meg snakke ferdig, og uansett hvor urettferdig, ulogisk, og nedbrytende meninger han har, har han rett. Jeg pleide å være sta av natur, men var jeg sta med pappa under en diskusjon, hvor han selvsagt hadde rett, så han dumt på meg som om jeg var et fuglespist brødhue. Han kunne like så godt sagt at meningene mine var verdt dritten han la igjen i do hver morgen.

 

Jeg tror ikke han hater meg. Men han liker meg ikke. Han liker ikke at de fire ungene hans, hvor yngste er 17, og eneste som bor hjemme fremdeles, så gjerne vil at han skal se på oss, og godta oss som ungene sine. Jeg vet ikke om han noen gang har vært særlig opptatt av å være glad i oss, men nå som han er blitt "godt voksen", og vi er blitt "voksne", føler vi at han helst vil vi aldri skal hilse på igjen. Nå er vi ute av redet, vi må klare oss fullstendig på egenhånd (noe som er helt i orden, i hvert fall for min del, da jeg aldri har bedt om hans hjelp på noen måte siden jeg flyttet ut). Men det føles som om han ikke vil vi skal ha kontakt i det hele tatt. Han savner oss aldri. Han ringer oss aldri. Han vil aldri besøke oss på eget initiativ. Han vil aldri finne på noe med oss, uansett hva det skulle være.

 

Hvorfor sluttet pappaen min å være glad i meg?

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som om faren din rett og slett er deprimert og ser litt mørkt på livet?

 

Hva med å snakke med han om hvorfor han er avvisende, for det kan vel egentlig ikke bli stort verre enn det er nå?

[Anonym bruker]

Han har ikke sluttet med å være glad i deg, han er bare ikke klar over hvor mye du egentlig betyr for han

 

Og så er han nok syk i sinnet, selv om han bare klager over fysiske plager og utbrenthet. Depresjon er en litt egoistisk sykdom, uten at den syke vet han eller hun er egoisitisk, eller er klar over depresjonen. Ikke sikkert legen heller klarer å se gjennom alt og se depresjonen. Og depresjon kan virkelig gi mange fysiske smerter og plager.

 

Og vi barn vil så gjerne ha så mye bekreftelse av våre foreldre som vi kan få. Men ikke alltid vi får det vi ønsker.

 

Min far fikk en skade i en ulykke da jeg var 5-6 år, og den førte til varige smerter. Og dette virket ekstremt inn på hvordan han oppførte seg overfor oss barna i huset. Det er først for ca 8 år siden at jeg klarte å stå imot all den negative kritikken hans, og svare tilbake på en måte som gjorde at han forstod mer. Etter den gangen, så har han ikke kommet med de stikkende og negative kommentarene lenger. For jeg sa fra at om han fortsatte, så gadd jeg ikke ha noe med han å gjøre.

 

Jeg er over 40 år, så jeg levde veldig lenge med en far jeg ikke kunne tro var glad i meg utfra alt han klarte å slenge ut av seg av negative ting om meg og til meg. I dag vet jeg at det var smerter og meget feilslått "hjelp" som var grunnen til hans idiotiske oppførsel. Men som sagt, så tok jeg et oppgjør med han, og det hjalp

[Gjest Vicky Pollard]

Hvorfor ikke si akkurat det du skrev nå, til faren din? Eller skriv det til han omdu synes det er vanskelig å si det!