Mulig depresjon? (litt langt, unnskyld..)

[Anonym bruker]

Tror jeg er i ferd med å bli deprimert jeg. Har helt siden fødselen av min datter, hatt tendenser til depresjon, men ikke så alvorlig at helsesøster eller lege har villet gitt meg medisiner.

 

Litt om min bakgrunn: Forlovet og en datter på 15 mnd. På leting etter ny jobb, stortrives i jobben jeg har, men har en sjef som burde være avsatt og avlivet samtidig. Elsker datteren min over alt på jord. Forholdet til mannen har vært bedre, vi har en god del ting vi må jobbe med. Ikke noe nært forestående bryllup med andre ord :-/

 

Så nå i den siste tiden har det rett og slett begynt å svartne for meg. Jeg eier ikke energi. Enkelte dager har jeg måttet meldt meg syk til jobb, ganske enkelt fordi jeg kommer meg ikke opp av senga en gang. Bare så vidt jeg får datteren min plassert i barnehagen. Mannen må gjøre det flere dager. Jeg vil bare sove, ligge for meg selv og gjerne gråte i flere timer...

 

Og i tillegg for jeg verdens dårligste samvittighet når hun må være i barnehagen, mens jeg er hjemme. Samr dårlig samvittighet for at jeg ikke har energi til å leke med henne når hun er hjemme... Dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å gi meg henn til kjæresten, ikke klarer å å jobbe opp nok enegi til å fikse forholdet oss i mellom. ja, det hele tatt, mye dårlig samvittighet, som fører meg inn på en ekstra dårlig vei...

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, kanskje noen råd fra noen som har opplevd det samme? HVordan jeg kommer ut av dette?

[Eeniemeenie]

Uff! Ville søkt hjelp.. Hadde vel en liten depresjon for noen år siden da parforholdet var på hell. Gråt meg i søvn hver dag. Valgte å avslutte det og få det bedre med meg selv.. ( Men sier ikke det er det beste for deg!) Ta en dag og en ting om gangen, men skaff hjelp for all del :-) Dårlig samvittighet ovenfor ungene tror jeg vi alle har tid til annen, så det skal du ikke ha!

[Gjest UndrendeUllteppe]

Få time til legen og legg kortene på bordet. Du er nok deprimert ja. Reagerer ikke samboeren din? Heldigvis kan, og vil, det bli så mye bedre

[Anonym bruker]

Takk for svar, damer :-)

 

Joa, kjæresten lurer jo på hva som er galt, men får meg bare ikke til å snakke med han. Han har alltid vørt litt negativ til slike sykdommer, og jeg vet liksom ikke helt hvordan han vil reagere. Samtidig så har jeg jo sett at han prøver å gjøre det bedre for meg. Tilbyr seg å ta meg seg lillejenta til svigers slik at jeg får være litt for meg selv. Prøve å få meg med ut på tur og lignende, men jeg klarer som nevnt, ikke gi noe tilbake :-(

 

Legen ja. Men hva skal jeg si? Føler det er så flaut ¨fortelle hvordan jeg har det.Er redd han bare vil le av meg og sende meg hjem. Ikke får jeg til å snakke med min mor heller, som er min absolutt beste venn. Hun har gjennomskuet meg, men jeg klarer ikke prate med henne heller..

[Anonym bruker]

Tror jeg er i ferd med å bli deprimert jeg. Har helt siden fødselen av min datter, hatt tendenser til depresjon, men ikke så alvorlig at helsesøster eller lege har villet gitt meg medisiner. Litt om min bakgrunn: Forlovet og en datter på 15 mnd. På leting etter ny jobb, stortrives i jobben jeg har, men har en sjef som burde være avsatt og avlivet samtidig. Elsker datteren min over alt på jord. Forholdet til mannen har vært bedre, vi har en god del ting vi må jobbe med. Ikke noe nært forestående bryllup med andre ord :-/ Så nå i den siste tiden har det rett og slett begynt å svartne for meg. Jeg eier ikke energi. Enkelte dager har jeg måttet meldt meg syk til jobb, ganske enkelt fordi jeg kommer meg ikke opp av senga en gang. Bare så vidt jeg får datteren min plassert i barnehagen. Mannen må gjøre det flere dager. Jeg vil bare sove, ligge for meg selv og gjerne gråte i flere timer... Og i tillegg for jeg verdens dårligste samvittighet når hun må være i barnehagen, mens jeg er hjemme. Samr dårlig samvittighet for at jeg ikke har energi til å leke med henne når hun er hjemme... Dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å gi meg henn til kjæresten, ikke klarer å å jobbe opp nok enegi til å fikse forholdet oss i mellom. ja, det hele tatt, mye dårlig samvittighet, som fører meg inn på en ekstra dårlig vei... Vet ikke helt hva jeg vil med dette, kanskje noen råd fra noen som har opplevd det samme? HVordan jeg kommer ut av dette?

 

Jepp, høres ut som en depresjon. Og jeg snakker av mange års erfaring.

 

Første bud er å søke hjelp. Dette er driiiitvanskelig (kanskje umulig?) å komme seg ut av på egenhånd. Legen kan henvise deg til psykolog, som kanskje vil være til hjelp. Han kan også sykemelde deg, for det kan høres ut som om du trenger gradert eller 100% sykemelding for en periode.

 

Andre bud er å ta en ting om gangen. Hjelper å tenke kun en time fremover eller noe slikt. Om det blir vanskelig, så ta ett minutt om gangen. Ikke forvent mye.

 

Tredje bud (siden jeg allerede er inne på budene) er å ta det rolig. Igjen må jeg si at du ikke må forvente mye av deg selv. Du er ingen blekksprut med mange armer, du kan kun ta en ting om gangen. Særlig nå når du ikke føler deg helt på topp. Ikke stress med at barnet er i barnehagen selv om du er hjemme, h*n blir jo aktivisert og får lekt ute og inne sammen med andre barn. Det er noe du neppe kan tilby hvis hun er hjemme og du er nedfor. Hun har det nok så bra så.

 

Fjerde bud: Prøv å se på verden med andre øyne. Prøv å ta innover deg alt det vakre i det som finnes av ting og mennesker. Og aksepter følelsene dine. Alle følelser er naturlige, og de må aksepteres av deg selv. Om du er sint, så vær sint! Føler du for å le, le høyt! Gå gjerne ut en tur helt alene, eller med mannen, og nyt trærne du ser, gresset, stein osv. Føl på skjønnheten i dine omgivelser.

 

Og en ting til, ikke forvent at livet skal være perfekt og at dere kun skal leve lykkelig alle deres dager. INGEN har det slik, og slik skal det ikke være. Det ville vært unaturlig. Vi har jo følelser, vi er mennesker. Aksepter depresjonen, men prøv å gå inn i deg for å finne roten til det, slik at du kan føle deg bedre. En depresjon er vanskelig å komme ut av (mener jeg), og det er veldig lurt å skaffe profesjonell hjelp før det blir for ille.

 

Selv har jeg vært deprimert i omtrent 5 år. Enkelte perioder er virkelig ille. I sommer fikk jeg mitt største knekk, som kom helt uten forvarsel. Plutselig sluttet jeg å gjøre daglige gjøremål som å betale regninger, rydde leker, vaske klær, lage mat og bake (som jeg elsker å gjøre), besøke venner/familie, leke med min datter osv. Har vært sykemeldt hele denne måneden, og har gradert sykemelding resten av måneden. Tror jeg vil bli sykemeldt enda lenger, for det er vanskelig å komme seg opp av denne gropa. Aldri vært så langt nede som nå. Legen tilbydde meg antidepresiva, men jeg takket nei fordi jeg enda ikke har fått time hos psykolog (lang ventetid). Daglige gjøremål sliter jeg fremdeles med, men prøver å ta så lite som mulig ofte. Har hatt veldig mye barnepass de siste ukene, noe som virkelig har gjort godt. Er alenemor, men jeg trengte virkelig litt tid for meg selv.

 

Så til sist vil jeg bare si at dersom deres forhold står i fare for å ryke, så er det kanskje lurt å få litt avlastning. Om noen kan passe på barnet en helg, mens dere koser dere alene kan jo det gjøre mye, eller?

[Anonym bruker]

Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Jeg tror jeg hadde fødselsdepresjon, men hva det kalles er jo ikke nøye - det som er nøye er jo at du klarer å endre din livssituasjon.

Medisiner og diagnose skal du ikke tenke på, men du skal handle!

Jeg var ekstremt sliten, ville bare sove. Følte meg dårlig som mor, som menneske, som kjæreste osv. Men en ting er sikkert - det nytter ikke å sove! Du må opp å stå, gjøre noe med livet ditt! Begynn i det små, sette en plan, ta grep!

 

Jeg forestilte meg at livet hadde blitt en eneste stor floke, så tok jeg pinsetten og begynte å rykke ut en og en tråd. Til slutt, etter mye hardt arbeid hadde jeg løst floken. For hver floke du får ut - jo mer energi og livsgnist vil du få.

Min "floker" var samboerforholdet, arbeidssituasjonen, at jeg følte meg som dårlig mor, at jeg ikke hadde noen nære venner lengre og jeg følte at familien ikke stilte opp når vi trengte det. Jeg følte meg i dårlig form fordi jeg ikke lengre var fysisk aktiv og fikk dårlig selvtillit av det også. I tillegg slet vi mye med barnet som var syk og derfor var svært krevende. Så begynte jeg:

 

- Samboerforholdet: Vi snakket ut, jeg fikk forklart hvordan jeg egentlig hadde det , han forklarte det samme. Vi skrev opp hva som var problemene, og laget noen tiltak som skulle forbedre det. F.eks ble vi enige om at jeg skulle slutte å komme med spydige kommentarer og han skulle gi meg flere positive tilbakemeldinger. Vi fordelte husarbeidet, reserverte hver fredags kveld til bare oss osv. Vi jobbet omfattende, hadde mange samtaler og vi klarte det!! Det holdt på å rakne helt, nå (1 år senere) venter jeg bare til han skal fri snart:)

 

- økonomien: Vi ble enige om å ha "økonomi-søndag", hver søndag gr vi gjennom regningene og justerer budsjettet etter økonomien. Det gjør vi fortsatt. I tilleg sparer vi til en ferietur for bare oss to - vi fortjener det og trenger litt egentid.

 

- Mitt forhold til barnet: Jeg fikk avlastning av far i begynnelsen slik at jeg fikk komme meg til hektene, så reiste jeg en helgetur bort til en venninne med en klar avtale om at jeg skulle være den mor jeg ønsker når jeg kom tilbake. Jeg fikk savnet datteren min og det fungerte bra når vi fikk satt en "dato" på min nye sjangse som mor. I tillegg lagde jeg konkrete mål over hva jeg skulle gjøre sammen med datteren min: Vi bakte kaker der hun bakte sin egen, jeg lærte henne å male, vi gikk på oppdagelsesferd i hagen osv.

 

- Energi: Jeg sykemeldte meg i tre uker der jeg startet på prosjekter som ga meg mestringsfølelse og energi. Jeg pusset opp et rom, jeg plantet en rose-hage osv. Gjorde ting som jeg så resultatene på etterhvert som jeg jobbet med de. Det ble jo kjempegøy etterhvert. Jeg begynte også på trening, og trener fortsatt en gang i uka. Det å kommer seg ut er alfa omega! Ofte tar vi med barnet på grilltur, bærtur osv. Det er et slit å komme seg ut, men når man først er kommet ut så er det helt herlig!

 

- Nettverket: Jeg tok kontakt med mine gamle venner, vi dro på cafè og lagde middag til hverandre. I tillegg tok jeg med barnet mitt til ulike familiemedlemmer.

 

Dette var det jeg gjorde, men du må jo selv finne ut hva du trenger. Finn ut hva disse "flokene" er, og begynn i det små, spekuler og planlegg hvordan du skal få det til. Det er kun du selv som kan gjøre noe med dette, ingen andre! Omså gå til legen å få en sykemedling pga. utbrenthet og begynn på dag 1 å planlegg livet ditt fremover. Ikke vent, gjør det nå! Dette klarer du:)

[Anonym bruker]

Tror jeg er i ferd med å bli deprimert jeg. Har helt siden fødselen av min datter, hatt tendenser til depresjon, men ikke så alvorlig at helsesøster eller lege har villet gitt meg medisiner. Litt om min bakgrunn: Forlovet og en datter på 15 mnd. På leting etter ny jobb, stortrives i jobben jeg har, men har en sjef som burde være avsatt og avlivet samtidig. Elsker datteren min over alt på jord. Forholdet til mannen har vært bedre, vi har en god del ting vi må jobbe med. Ikke noe nært forestående bryllup med andre ord :-/ Så nå i den siste tiden har det rett og slett begynt å svartne for meg. Jeg eier ikke energi. Enkelte dager har jeg måttet meldt meg syk til jobb, ganske enkelt fordi jeg kommer meg ikke opp av senga en gang. Bare så vidt jeg får datteren min plassert i barnehagen. Mannen må gjøre det flere dager. Jeg vil bare sove, ligge for meg selv og gjerne gråte i flere timer... Og i tillegg for jeg verdens dårligste samvittighet når hun må være i barnehagen, mens jeg er hjemme. Samr dårlig samvittighet for at jeg ikke har energi til å leke med henne når hun er hjemme... Dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å gi meg henn til kjæresten, ikke klarer å å jobbe opp nok enegi til å fikse forholdet oss i mellom. ja, det hele tatt, mye dårlig samvittighet, som fører meg inn på en ekstra dårlig vei... Vet ikke helt hva jeg vil med dette, kanskje noen råd fra noen som har opplevd det samme? HVordan jeg kommer ut av dette?

Jepp, høres ut som en depresjon. Og jeg snakker av mange års erfaring. Første bud er å søke hjelp. Dette er driiiitvanskelig (kanskje umulig?) å komme seg ut av på egenhånd. Legen kan henvise deg til psykolog, som kanskje vil være til hjelp. Han kan også sykemelde deg, for det kan høres ut som om du trenger gradert eller 100% sykemelding for en periode. Andre bud er å ta en ting om gangen. Hjelper å tenke kun en time fremover eller noe slikt. Om det blir vanskelig, så ta ett minutt om gangen. Ikke forvent mye. Tredje bud (siden jeg allerede er inne på budene) er å ta det rolig. Igjen må jeg si at du ikke må forvente mye av deg selv. Du er ingen blekksprut med mange armer, du kan kun ta en ting om gangen. Særlig nå når du ikke føler deg helt på topp. Ikke stress med at barnet er i barnehagen selv om du er hjemme, h*n blir jo aktivisert og får lekt ute og inne sammen med andre barn. Det er noe du neppe kan tilby hvis hun er hjemme og du er nedfor. Hun har det nok så bra så. Fjerde bud: Prøv å se på verden med andre øyne. Prøv å ta innover deg alt det vakre i det som finnes av ting og mennesker. Og aksepter følelsene dine. Alle følelser er naturlige, og de må aksepteres av deg selv. Om du er sint, så vær sint! Føler du for å le, le høyt! Gå gjerne ut en tur helt alene, eller med mannen, og nyt trærne du ser, gresset, stein osv. Føl på skjønnheten i dine omgivelser. Og en ting til, ikke forvent at livet skal være perfekt og at dere kun skal leve lykkelig alle deres dager. INGEN har det slik, og slik skal det ikke være. Det ville vært unaturlig. Vi har jo følelser, vi er mennesker. Aksepter depresjonen, men prøv å gå inn i deg for å finne roten til det, slik at du kan føle deg bedre. En depresjon er vanskelig å komme ut av (mener jeg), og det er veldig lurt å skaffe profesjonell hjelp før det blir for ille. Selv har jeg vært deprimert i omtrent 5 år. Enkelte perioder er virkelig ille. I sommer fikk jeg mitt største knekk, som kom helt uten forvarsel. Plutselig sluttet jeg å gjøre daglige gjøremål som å betale regninger, rydde leker, vaske klær, lage mat og bake (som jeg elsker å gjøre), besøke venner/familie, leke med min datter osv. Har vært sykemeldt hele denne måneden, og har gradert sykemelding resten av måneden. Tror jeg vil bli sykemeldt enda lenger, for det er vanskelig å komme seg opp av denne gropa. Aldri vært så langt nede som nå. Legen tilbydde meg antidepresiva, men jeg takket nei fordi jeg enda ikke har fått time hos psykolog (lang ventetid). Daglige gjøremål sliter jeg fremdeles med, men prøver å ta så lite som mulig ofte. Har hatt veldig mye barnepass de siste ukene, noe som virkelig har gjort godt. Er alenemor, men jeg trengte virkelig litt tid for meg selv. Så til sist vil jeg bare si at dersom deres forhold står i fare for å ryke, så er det kanskje lurt å få litt avlastning. Om noen kan passe på barnet en helg, mens dere koser dere alene kan jo det gjøre mye, eller?

 

Du setter ord på hvordan jeg har det. Dagligdagse saker som husvask, hanling av mat og slikt, er helt grusomt tungt. Da må jeg på med fasaden igjen. Møter omtrent alltid på noen, og da kommer det obligatoriske spørsmålet: Hvordan går det? Har du det bra?? Joda, jada, alt er bra. Joda, mann og barn har det bare bra.

 

Har forsøkt å få tid alene med kjæresten, men har i flere tilfeller trukket meg i siste sekund. Vi har planer om en datekveld, med middag og hotellopphold i nær framtid, skal forsøke å gi 100% da. Kanskje løsner praten over en god middag og litt god vin.

 

Tanken på å snakke med psykolog er nærmest uutholdelig. Føler ikke at det jeg har er like viktig som mange andre kanskje har. Skal jeg ta opp viktig tid med mine bekymringer? Jeg har en virkelig OK lege, men kjenner at jeg gruer meg bare ved tanken på å snakke med han. Hva skal jeg si?

[Anonym bruker]

Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Jeg tror jeg hadde fødselsdepresjon, men hva det kalles er jo ikke nøye - det som er nøye er jo at du klarer å endre din livssituasjon. Medisiner og diagnose skal du ikke tenke på, men du skal handle! Jeg var ekstremt sliten, ville bare sove. Følte meg dårlig som mor, som menneske, som kjæreste osv. Men en ting er sikkert - det nytter ikke å sove! Du må opp å stå, gjøre noe med livet ditt! Begynn i det små, sette en plan, ta grep! Jeg forestilte meg at livet hadde blitt en eneste stor floke, så tok jeg pinsetten og begynte å rykke ut en og en tråd. Til slutt, etter mye hardt arbeid hadde jeg løst floken. For hver floke du får ut - jo mer energi og livsgnist vil du få. Min "floker" var samboerforholdet, arbeidssituasjonen, at jeg følte meg som dårlig mor, at jeg ikke hadde noen nære venner lengre og jeg følte at familien ikke stilte opp når vi trengte det. Jeg følte meg i dårlig form fordi jeg ikke lengre var fysisk aktiv og fikk dårlig selvtillit av det også. I tillegg slet vi mye med barnet som var syk og derfor var svært krevende. Så begynte jeg: - Samboerforholdet: Vi snakket ut, jeg fikk forklart hvordan jeg egentlig hadde det , han forklarte det samme. Vi skrev opp hva som var problemene, og laget noen tiltak som skulle forbedre det. F.eks ble vi enige om at jeg skulle slutte å komme med spydige kommentarer og han skulle gi meg flere positive tilbakemeldinger. Vi fordelte husarbeidet, reserverte hver fredags kveld til bare oss osv. Vi jobbet omfattende, hadde mange samtaler og vi klarte det!! Det holdt på å rakne helt, nå (1 år senere) venter jeg bare til han skal fri snart:) - økonomien: Vi ble enige om å ha "økonomi-søndag", hver søndag gr vi gjennom regningene og justerer budsjettet etter økonomien. Det gjør vi fortsatt. I tilleg sparer vi til en ferietur for bare oss to - vi fortjener det og trenger litt egentid. - Mitt forhold til barnet: Jeg fikk avlastning av far i begynnelsen slik at jeg fikk komme meg til hektene, så reiste jeg en helgetur bort til en venninne med en klar avtale om at jeg skulle være den mor jeg ønsker når jeg kom tilbake. Jeg fikk savnet datteren min og det fungerte bra når vi fikk satt en "dato" på min nye sjangse som mor. I tillegg lagde jeg konkrete mål over hva jeg skulle gjøre sammen med datteren min: Vi bakte kaker der hun bakte sin egen, jeg lærte henne å male, vi gikk på oppdagelsesferd i hagen osv. - Energi: Jeg sykemeldte meg i tre uker der jeg startet på prosjekter som ga meg mestringsfølelse og energi. Jeg pusset opp et rom, jeg plantet en rose-hage osv. Gjorde ting som jeg så resultatene på etterhvert som jeg jobbet med de. Det ble jo kjempegøy etterhvert. Jeg begynte også på trening, og trener fortsatt en gang i uka. Det å kommer seg ut er alfa omega! Ofte tar vi med barnet på grilltur, bærtur osv. Det er et slit å komme seg ut, men når man først er kommet ut så er det helt herlig! - Nettverket: Jeg tok kontakt med mine gamle venner, vi dro på cafè og lagde middag til hverandre. I tillegg tok jeg med barnet mitt til ulike familiemedlemmer. Dette var det jeg gjorde, men du må jo selv finne ut hva du trenger. Finn ut hva disse "flokene" er, og begynn i det små, spekuler og planlegg hvordan du skal få det til. Det er kun du selv som kan gjøre noe med dette, ingen andre! Omså gå til legen å få en sykemedling pga. utbrenthet og begynn på dag 1 å planlegg livet ditt fremover. Ikke vent, gjør det nå! Dette klarer du:)

 

Tusen takk for nok et flott svar! :-)

 

Jeg skal jammen meg ta ditt råd, sette meg opp en oversikt over mine floker og plager. Ta denne med meg å ta en prat med legen min. Ta den med meg i samtle med kjæresten, og kanskje til og med med min mor. Må bare bygge meg opp lit mot først.

 

Er det unaturlig at jeg skammer meg litt over hvordan jeg har det? Jeg er blitt utrolig god på å sette opp en fasade for andre mennesker. Tror ikke noen, andre enn min mor og kjæresten, har mistanke om hvordan jeg har det. "My perfect life" begynner å rase sammen.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg bruker ikke svare på så mye her inne, men når jeg leste dette var det som å lese om meg selv for en stund siden! Jeg hadde akkurat de samme problemene og følte det du har beskrevet her. Også skammen over å føle det slik. Det er kjempeskummelt å tenke at man har depresjon, og man vil jo bare føle seg normal igjen!

For min del har dette vært en lang prosess, og jeg har vært lengre nede i mørket enn jeg turte å innrømme da jeg var der. Jeg søkte aldri hjelp, og det er sikkert noe jeg "burde" ha gjort, men å ta det steget ble veldig stort følte jeg, og da ville det liksom blitt offisielt på et vis. Litt klønete forklart men håper du forstår meg.

Jeg leste bøker om kognitiv terapi, fant råd på internett, leste "lykkeprosjektet" (den hjalp igrunn), og prøvde mange forskjellige ting. Jeg tror alle småtingene litt etter litt tok meg tilbake og ga meg følelse av mening igjen. Men i prosessen var dette veldo vanskelig å oppfatte, det er nå i ettertid jeg kan se det.

 

Men vendepunktet ble da jeg sluttet i jobben. Jeg visste, og alle andre visste, hvor mye skade det gjorde å jobbe med en så håpløs sjef, men likevel så sa jeg at "hun er fæl men jeg skal da takle det".. Og å slutte i jobben pga sjefen er jo et drastisk steg å ta! Det var en god jobb utenom det. Men til slutt tok jeg faktisk steget at jeg leverte oppsigelsen. Oppsigelsestiden ble helt forferdelig, hun ble verre enn noen sinne, men når jeg var ferdig følte jeg meg helt fantastisk fri!!!! Det er virkelig den beste avgjørelsen jeg kunne ha tatt. Jeg startet på nettstudier, og selv om jeg var redd for å være så mye alene med meg selv så har dette vært utelukkende positivt (bortsett fra økonomien som ble TRANG såklart. Men dette er ikke problematisk engang når de andre tingene ble bedre).

 

Jeg har mer tid til meg selv, til huset, jeg gjør fremdeles noe jeg liker, og har mye mer overskudd til ungen min. Tusen ganger mindre dårlig samvittighet. Jeg handler på stramt budsjett, og føler tilfredsstillelse ved det, så lenge regningene er betalt. Før hadde vi problemer hver måned, nå har vi ikke det.. Jeg skjønner det egentlig ikke, med en mindre inntekt.

 

Jeg vil si det tok sikkert et par måneder fra jeg sluttet til jeg følte jeg begynte å bli meg selv igjen, men som sagt, det var en prosess, og med mange opp-og nedturer på veien. Forholdet bedret seg automatisk.

 

Det var ikke meningen å komme med et så langt svar, men jeg kunne ha sagt så mye mer også.... Jeg kom meg ut av det, noe jeg ikke egentlig trodde kom til å sje, og det kan du også!!!!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg bruker ikke svare på så mye her inne, men når jeg leste dette var det som å lese om meg selv for en stund siden! Jeg hadde akkurat de samme problemene og følte det du har beskrevet her. Også skammen over å føle det slik. Det er kjempeskummelt å tenke at man har depresjon, og man vil jo bare føle seg normal igjen! For min del har dette vært en lang prosess, og jeg har vært lengre nede i mørket enn jeg turte å innrømme da jeg var der. Jeg søkte aldri hjelp, og det er sikkert noe jeg "burde" ha gjort, men å ta det steget ble veldig stort følte jeg, og da ville det liksom blitt offisielt på et vis. Litt klønete forklart men håper du forstår meg. Jeg leste bøker om kognitiv terapi, fant råd på internett, leste "lykkeprosjektet" (den hjalp igrunn), og prøvde mange forskjellige ting. Jeg tror alle småtingene litt etter litt tok meg tilbake og ga meg følelse av mening igjen. Men i prosessen var dette veldo vanskelig å oppfatte, det er nå i ettertid jeg kan se det. Men vendepunktet ble da jeg sluttet i jobben. Jeg visste, og alle andre visste, hvor mye skade det gjorde å jobbe med en så håpløs sjef, men likevel så sa jeg at "hun er fæl men jeg skal da takle det".. Og å slutte i jobben pga sjefen er jo et drastisk steg å ta! Det var en god jobb utenom det. Men til slutt tok jeg faktisk steget at jeg leverte oppsigelsen. Oppsigelsestiden ble helt forferdelig, hun ble verre enn noen sinne, men når jeg var ferdig følte jeg meg helt fantastisk fri!!!! Det er virkelig den beste avgjørelsen jeg kunne ha tatt. Jeg startet på nettstudier, og selv om jeg var redd for å være så mye alene med meg selv så har dette vært utelukkende positivt (bortsett fra økonomien som ble TRANG såklart. Men dette er ikke problematisk engang når de andre tingene ble bedre). Jeg har mer tid til meg selv, til huset, jeg gjør fremdeles noe jeg liker, og har mye mer overskudd til ungen min. Tusen ganger mindre dårlig samvittighet. Jeg handler på stramt budsjett, og føler tilfredsstillelse ved det, så lenge regningene er betalt. Før hadde vi problemer hver måned, nå har vi ikke det.. Jeg skjønner det egentlig ikke, med en mindre inntekt. Jeg vil si det tok sikkert et par måneder fra jeg sluttet til jeg følte jeg begynte å bli meg selv igjen, men som sagt, det var en prosess, og med mange opp-og nedturer på veien. Forholdet bedret seg automatisk. Det var ikke meningen å komme med et så langt svar, men jeg kunne ha sagt så mye mer også.... Jeg kom meg ut av det, noe jeg ikke egentlig trodde kom til å sje, og det kan du også!!!!

 

 

Det gjør ingenting med lange svar, jeg setter virkelig pris på alle svarene jeg har fått :-)

 

Det er mulig at jeg burde starte med å fikse opp i arbeidsforholdene mine. Men det er jo ikke bare bare å skulle si opp jobben, uten å ha noe annet å gå til. Jeg er også spent på hvordan oppsigelsestiden vil bli, tror ikke det blir min triveligste tid på jobb, for å si det mildt.

 

Jeg vil gjerne studere, men har allerede studert ved høyskole i fire år, så har nok av studiegjeld, og vil nødig pådra meg mere :-/

 

Vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg skal gå frem her. Ja, jeg føler skam rundt dette. Jeg vil ikke at andre skal vite hvordan jeg har det. Ble invitert ut på kafe av en venninne i kveld. Jeg takket nei, løy på meg en forkjølelse, sa at jeg ikke var i form.. Jeg må komme meg ut av dette.. Føler jeg mister meg selv, mister forholdet mitt og klarer ikke være den mammaen som jeg vil være...

 

HUff, dette er tungt altså.

[Lady lovely locks]

Det ringte en bjelle for meg når jeg ser depresjon og undskyld meg i samme setning.

 

Og du skriver dårlig samvittighet 100 ganger i innlegge ditt.

Legg vekk den dårligesamvitigheten. Tenk litt mere på deg selv.

 

Min erfaring er at de mest følsome, som har tanke for alt og alle rundt seg har lettest for å få depresjoner.

 

Min far har vært svært syk av depresjoner mesteparten av min barndom og jeg har også selv annlegg for depresjon.

Kast all dårligsamvittighet på båten og unn deg selv å ha det godt.

[Gidder ikke!]

Det aller første du burde gjøre er å få deg en legetime, vær helt ærlig og ikke vær redd for at legen ikke skal ta deg på alvor!

Det skumleste med en depresjon er å la den bare skure og gå, ta ta grep!

 

Om legen vil gi deg antidepressiva, så synes jeg ikk du skal være så redd for å begynne på det, fordi det kan være det som får deg over kneika. Samtidig som du tar ansvar for å bli bedre selv, enten ved å gjøre gode ting og tenke mer på deg selv eller ved å gå i terapi. Finn deg en psykolgog, ingen problemer er for små!

For deg er jo ikke følelsene du sliter med små i det hele tatt, de er jo med på å gjøre livet ditt vanskelig.

 

Jeg vil bare si at jeg vet hvordan du har det

[Anonym bruker]

#9 her

 

Jo jeg brukte veldig lang tid på å si opp jobben, og lette lenge etter noe annet å drive med. Jeg har også lang utdannelse og nytt studielån var ikke aktuelt veldig lenge, men til slutt ble det liksom eneste veien ut følte jeg. Jeg er jo glad nå for at jeg gjorde det, men jeg prøvde å orde opp i arbeidsforholdene mange ganger først, og flere ganger trodde jeg også at Nå blir det bedre. Det kan jo være det er andre ting som funker bedre for deg enn akkurat det jeg gjorde, men å komme seg bort fra en psykopatisk sjef var iallefall mye av grunnen til at jeg kom meg igjen.

 

Det er ikke lett å stå i en slik situasjon! Helt klart... og jeg tror også det er veldig individuelt for hver enkelt hva som fungerer. For noen kanskje det funker å gå mye i naturen, for andre kanskje det er bra å treffe venner å snakke med de. Folk er forskjellige. Jeg var som deg at jeg takket nei til ting, med en bismak hver gang. Lettet over å slippe å være sosial, men kjipt likevel siden jeg gikk glipp av ting. Når jeg var sosial så følte jeg bare jeg var i min egen boble mens alle andre var sammen på utsiden.

 

Mange ting har gått gjennom hodet mitt iløpet av denne perioden, og jeg kunne sikkert skrevet mye om dette hehe. Du er iallefall ikke alene, men håper du finner din vei ut av dette så du slipper å føle det slik så veldig lenge

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen. Setter veldig pris på svarene jeg har fått :-)

 

Skal forsøke å mote meg opp til å snakke med legen.

 

Skulle så gjerne ha tatt i mot en sykemeldiing, men jobber redusert, dvs bare 20 timer i uka. Da har jeg jo ikke fulle dager uansett, så da vil legen neppe gi meg sykemelding på de få timene jeg jobber.. Vet ikke helt altså.. Kan jeg sykemelde meg når jeg bare jobber deltid? Vil ikke det bli dumt? :-/