Jeg blir så sinna på barna mine!:(

[Anonym bruker]

Jeg prøver så godt jeg kan å være en supergod mor for de to små(begge under 2 år)barna mine. Koser med dem, leker med dem, gir dem allt. FOr jeg elsker dem jo- over allt på jord!

Men så kommer leggetiden. Den ene kan tulle seg i senga i ca to timer med gråt litt av og på. Bare fordi hun helst ikke vil sove alene. Og den andre skriker i timer i strekk(kolikk).

 

DA kjenner jeg det koker inni meg, og er bare en liten stopper i hodet mitt som sier "ikke skad dem"! Og jeg har aldri gjort dem noe, men jeg kan bli skikkelig sinna og heve stemmen til dem, og være litt brå i bevegelsene når jeg løfter dem opp,bysser litt hardt ol.

 

Jeg mister nesten besinnelsen! Jeg trenger hjelp! Det har bare hendt 2 ganger, men likevel! Jeg vil aldri gjøre det mer, men når det hyles fra alle kanter og ingenting jeg gjør er godt nok, da drives jeg til vanvidd!

 

å jeg hater meg selv for det! Vil jo at barna mine skal ha det beste, og ikke en slem mor som skriker til dem. å jeg hater meg selv. Jeg er alene med dem, hva kan jeg gjøre?

[Kliko]

Alle har en grense for hvor mye de orker, og for meg høres det ut som om denne grensen er nådd for deg. Det du trenger da er hjelp til å få til avlastning. Er du sammen med faren eller alene? For om du har samboer bør jo han kunne avlaste deg ved å legge størsteman, rydde litt, trøste baby som gråter osv. Man kan ikke klare alt alene!

 

Dette vet barn. I hvertfall de som ikke lenger er babyer. Mamma har en grense for hvor mye de tåler og orker. De vil hele tida dytte den grensa lenger og lenger, til det plutselig sier stopp.

 

Mitt tips til deg er som sagt å få litt avlastning. Få inn gode rutiner på største mann kan nok hjelpe mye. Ingenting er så herlig som et barn som er flink til å legge seg på kvelden

 

Kolikken går over om sikkert ikke alt for lenge ( veit jo ikke hvor gammel babyen er men) det går over! Tenker da at hverdagen blir bedre, du får mer energi og mer tid til å være den mammaen du ønsker å være. Bare ikke sett for strenge krav til deg selv. Det er lov å være sliten og be om hjelp.

[Anonym bruker]

Gi deg selv en time out når det koker over. De tar ikke skade av en mor som feks går utenfor ytterdøren i 5min for et drag med luft eller en liten pause. Det hjelper mer enn man tror!

 

Så innse at du er bare et menneske, tror de fleste kan komme dit du er. Jeg har bare et barn på 2år som tuller som en helt ved sengetid, og det er enkelte dager ejg har lyst å skrike til han, eller dunke eget hode hardt i veggen! Så du er ikke alene.

 

Så ville jeg bedt om hjelp fra HS. Hun kan hjelpe til med å finne ut grunnen til kolikken kanskje og til tulligen ved leggetid. Det hjelper at dere sammen går igjennom rutiner og hva som kan endres på. Feks kutte dagsøvn på 2åringen, kanskje manuellterapaut til h*n med kolikk.

[Anonym bruker]

Vil bare trøste deg med at du er helt normal, HI.

[Anonym bruker]

Vil bare trøste deg med at du er helt normal, HI.

 

Er det sant??

Er ikke HI, men kjente meg så godt igjen i beskrivelsen av følelsene.... tenkte at nå kom hun vel til å få pepper så det holdt stakkars.

[Liljekonvall<3]

Jeg vil bare skyte inn noe her. Da junior hadde kolikk leste jeg dette i en bok: "om du føler at du vil kaste ungen i veggen, ikke gjør det. Du er ikke alene om å føle den følelsen".

[fikas]

Jeg kunne tenkt meg å kasta fireåringen i veggen ved "ett par" anledninger sjæl...! Sånn er det for alle, det er jeg overbevist om!

Jeg er en relativt rolig og tolmodig type av person, men "terroren" som til tider blir utøvd av egne barn mot en allerede sliten mamma - den skal du være veldig zen for å takle...!

 

I ditt tilfelle ville jeg latt barn være barn og gråt være gråt for noen minutter og tatt meg en timeout.

Gå tilbake med propper (sov i ro - du vet) så lyden ikke blir så intens. Forklar på best mulig måte at nå er mamma sliten, du må legge deg (til den største) forklar at du kommer til å gå ut av rommet og kommer tilbake om få minutter. Skriking som kommer av trass er ikke farlig og de trenger ikke tilsyn ved hvert anfall - er min mening.

 

Jeg har ingen erfaring med kolikk og kan ikke gi noen gode råd! Men hold ut det kommer bedre dager!

(og selvfølgelig, har du en mann så se å få han på banen så fort som bare mulig!!)

Endret 18. september 2012 av fikas

[Frenzia]

Vil bare trøste deg med at du er helt normal, HI.

Er det sant?? Er ikke HI, men kjente meg så godt igjen i beskrivelsen av følelsene.... tenkte at nå kom hun vel til å få pepper så det holdt stakkars.

 

Nei, gurimalla, kan vel ikke få pepper fordi hun synes det er slitsomt med kolikkunger og irriterende unger som ikke sover! Skaff dere avlastning fort. Det blir bedre til slutt, jeg lover, så hold ut! Trekk pusten dypt ut og inn, slå en vegg, riv i stykker noen klær, skrik og hyl mot månen, prøv å skåne barna mest mulig. Men de har på ingen måte vondt av å se at mamma har ærlige følelser og er sliten.

 

Husker forøvrig at jeg på et tidspunkt danset hysterisk rundt på gulvet med skrikenurket i armene mens jeg gaulet i sinnahysteri på "Danse, danse dokka mi!!!!!" Litt tilt, ja.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Slik hadde jeg det de første 3,5 mnd med to små i hus, gutten vår var kun 12,5 mnd når lillesøster kom til. De første 3 mnd hennes slet hun pga alergi (mm og mme).. Og det var tider hvor jeg følte for å sprekke, jeg kunne gjøre det samme som deg,jeg var utslitt, trist, lei, og ekstra frustrert fordi vi da ikke viste hva som feilet jenta vår. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg bet meg til blodsmak i munnen, for ikke å utagere på frustrasjonen over det hele.. En dag knakk jeg totalt sammen inne på rommet hos sønnen vår, da hadde jeg bysset på lillesøstra hans i 4 timer, for å roe henne, det var natt og jeg var utslitt, så våknet han pga tenner og gråt, endte opp med å sitte med han på fanget mitt og vugge i 1,5 time og bare gråt.. Jeg hvisket i øret hans at jeg aldri mer skulle heve stemma slik, jeg skulle aldri mer være brå i bevegelsene eller la frustrasjonen få overhånd.

Og etter 4 timer med søvn, så følte jeg meg totalt anderledes! Er helt merkerlig, men det var som om ventilen var tømt, og den jeg egentlig er, kom tilbake. Om jeg følte det tok litt overhånd, så minnet jeg meg selv på at jeg hadde gitt gutten vår et løfte om at det var slutt på sinte utbrudd osv.. Og dette roet meg.

Jeg var også i dialog med helsesøster om dette, før jeg knakk sammen, så mitt råd er at du starter der, fortell helsesøster hvordan du har det!

[2_små_og_flere_grå]

Vil bare trøste deg med at du er helt normal, HI.

Er det sant?? Er ikke HI, men kjente meg så godt igjen i beskrivelsen av følelsene.... tenkte at nå kom hun vel til å få pepper så det holdt stakkars.

Nei, gurimalla, kan vel ikke få pepper fordi hun synes det er slitsomt med kolikkunger og irriterende unger som ikke sover! Skaff dere avlastning fort. Det blir bedre til slutt, jeg lover, så hold ut! Trekk pusten dypt ut og inn, slå en vegg, riv i stykker noen klær, skrik og hyl mot månen, prøv å skåne barna mest mulig. Men de har på ingen måte vondt av å se at mamma har ærlige følelser og er sliten. Husker forøvrig at jeg på et tidspunkt danset hysterisk rundt på gulvet med skrikenurket i armene mens jeg gaulet i sinnahysteri på "Danse, danse dokka mi!!!!!" Litt tilt, ja.

 

Haha, nå lo jeg høyt

[Magia]

Vil bare trøste deg med at du er helt normal, HI.

Er det sant?? Er ikke HI, men kjente meg så godt igjen i beskrivelsen av følelsene.... tenkte at nå kom hun vel til å få pepper så det holdt stakkars.

Husker forøvrig at jeg på et tidspunkt danset hysterisk rundt på gulvet med skrikenurket i armene mens jeg gaulet i sinnahysteri på "Danse, danse dokka mi!!!!!" Litt tilt, ja.

 

Hahaha Kjente meg igjen her! Jeg satte på Elvis på full guffe og skrike-sang Moody Blue mens jeg dansa hysterisk som deg. (Vi kalte han Moody en liten periode )

[81-Mamma<3<3]

Vil bare trøste deg med at du er helt normal, HI.

 

Er det sant??

Er ikke HI, men kjente meg så godt igjen i beskrivelsen av følelsene.... tenkte at nå kom hun vel til å få pepper så det holdt stakkars.

Er nok normalt ja!! Tror det klikker for meg selv rett som det er Når jeg fødte sist fikk jeg med en DVD fra sykehuset, om shaken babysyndrom. Veldig mange barn som får store skader, fordi foreldre rister de i fortvilelse over at de ikke sover! Det gjør stor skade på de små. Så de anbefalte at man la ned babyen, og gikk ut litt.

[LittLykkelig]

Du kan gjøre en ting: tenke at du er i en vanskelig situasjon med to små barn og at det blir bedre og lettere etterhvert Hold ut, tell til ti inni deg, klip litt i bleia til minsten når du er mest frustrert (det merker h*n ikke!) og ignorer størstemann som tuller i senga. Så fort du ikke springer inn og ut av soverommet vil h*n gi opp

 

(Slike følelser er vanligere enn du tror.)

[stearin]

Har dessverre ikke mange råd å gi... Er også alenemor, har vært det hele veien til min 2 år gamle datter. Kan bare si at selv om min datter var og er en super enkel unge som sovner lett, sover mye, tungt, er enkel på dagtid osv, så har jeg MANGE ganger vært så søkke lei at jeg har ønsket å stenge henne inne på rommet. Har aldri gjort det, men ønsker det i blant.

 

Så selv om jeg har hatt (og har) en "enkel" unge, så har hun også fått mitt topplokk til å koke.

 

Men lurt å be om hjelp da. Avlastning eller råd fra fagpersoner slik at situasjonen lettes litt.

 

Klem

[Anonym bruker]

Også jeg som trodde alle her inne bare eeeeelsket å være sammen med barna sine hele tiden og nøt hvert sekund...! Men jeg er visst normal jeg også.

[PintSizedDictator]

Du er ikke alene om den følelsen som du ser. Akkurat nå klarer jeg ikke å komme med noen tips fordi jeg bare tenker på hun som danset hysterisk med ungen sin... herre for et syn haha.

 

Men det blir bedre. Min lille jente hylte i 7 måneder. Hun hadde også kollikk. Nyttårsaften, av alle netter, var den første hun sov seg igjennom uten å gråte. Siden da har hun vært en drøm når det kommer til legging. Hun elsker å sove.

Hun er nå 5 år *klem*

[C.L.H85]

Er det ingen pappa med i bildet, som kan trå til litt? Det er utrolig slitsomt med barnegråt i flere timer... Alle har en grense. Vi er ikke "Stepford wifes" noen av oss. Viktig at når du kjenner at du blir veldig hissig, så legg baby i fra deg(og 2 åringen) også går du ut... Skrik ned i en pute, tell til 100 alt for å roe deg selv ned. Om de ligger å skriker imens du roer deg ned, er det bedre enn at sinnet ditt går utover dem. Du trenger litt hjelp.. Kanskje noen besteforeldre som kan ta den eldste 1-2 netter? Slik at du bare kan konsentrere deg om baby med kolikk?

 

Alle trenger hjelp og 2 barn under 2 år er tøft! Du må be om hjelp der du kan uten å ha dårlig samvittighet for det. Du er kjempe flink! Ikke la noen andre si noe annet, da du gjør en skikkelig flott jobb