Hvor fantastisk var det å få barn?

[Anonym bruker]

Det har vært mange tråder her inne i det siste.. om sjokket over hvor tungt det var, og mye av de "negative" tingene man ikke er forberedt på.

Men dette er en naiv tråd hvor vi kan ramse opp alt det positive som veier opp for de tunge periodene....

 

Innspill?

[Anonym bruker]

Det har vært mange tråder her inne i det siste.. om sjokket over hvor tungt det var, og mye av de "negative" tingene man ikke er forberedt på. Men dette er en naiv tråd hvor vi kan ramse opp alt det positive som veier opp for de tunge periodene.... Innspill?

 

For meg var det en ytre motivasjon for å få livet mitt på rett kjøl. Bort fra egoisme, selvskading og spiseforstyrrelser. Fikk noe nytt å fokusere på.

 

Har ofte fått vite at jeg burde ventet med å få barn til etter jeg hadde utdanning, men da tenker jeg bare at jeg tror ikke jeg hadde greid å ta noen utdanning i den situasjonen jeg var i. Så jeg kan takke mine barn for alt jeg har lært om meg selv, hva jeg kan få til og hvilken lykke livet faktisk kan være.

[Vogndilla]

Det beste som har skjedd meg, og det har vært like stort alle tre gangene. Jeg har vært heldig og fått "snille" barn som omtrent bare har sovet og spist fra de ble født + at jeg var i god form etter alle fødslene. Så jeg har vært heldig

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Det er mye som er fantastisk, veldig mye, mend et er jo likevel greit å være forberedt på at mye kan være tungt også..og at morsfølelsen kanskje ikke kommer med en gang.

 

Men ja, morsfølelsen er vel det mest fantastiske. Aldri hadde jeg kunne sett for meg hvordan hjertet kan bli vreng med innsiden ut på den måten, at nyheter på tv der du hører om barn som har det vondt kan få deg til å bli fysisk kvalm, at du vet at du uten å blunke kunne drept noen for å beskytte barnet ditt, at du virkelig kunne gitt alt for at barnet ditt skal ha det bra. Følelsen er så stor, så overveldende og herlig rett og slett. Den gir livet en helt ny og dypere mening, en må bare passe på at det ikke blir hele meningen med livet.

 

Og så er det alle småtingene. Klemmer, latter, frmskrittene deres... Lykke

[Anonym bruker]

For min egen del så fikk jeg et helt nytt liv.. jeg kom meg ut av depresjonen og en del tilleggsproblemer og den sosiale angsten min ble mindre.

 

Hadde ønsket meg barn noen år når førstemann kom og jeg var såååå stolt.. husker den gode følelsen når jeg tok han med på butikken for første gang og alle så på ham, eller på vårt første besøk til venner/familie osv.. stolt av å ha blitt mamma og stolt over at han var så flott

Sånn var det egentlig også litt med andremann, da var jeg stolt over å være tobarnsmor, at jeg hadde fått nok ett flott barn og stolt av storebror som var så flink

 

Etter alle de tingene har roet seg så er det jo selvfølgelig det å følge utviklingen dems

 

Absolutt mange flere positive ting ved å ha barn enn negative, selv om man dessverre ikke alltid tenker sånn på det værste

[ღTyrkiskPepperღ]

Å få barn er det beste som har skjedd i mitt. Hadde aldri trodd at morsfølelsen ville bli så sterk. Og når jeg itillegg fikk ett barn som er psykisk utviklingshemmet så ble morsfølelsene enda sterkere. Trodde ikke jeg hadde slike krefter til å kjempe for min datter på den måten jeg gjør.

Jeg har en tålmodighet uten like, før var jeg så utålmodig at det var skremmendes, Hehe. Nå kan jeg sitte i timesvis og lese bok med min datter og prøve å lære hun ett ord om gangen. Hadde Aldri trodd jeg kunne sitte så lenge, peke på en ball og si ball ball ball 1000 vis av ganger. Men så lenge hun synes det er gøy så gjør jeg det.

 

Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg kunne drept for å beskytte barna mine.

 

Livet får en helt annen mening, og når sønnen min kommer bort til meg, ser alvorligste på meg og sier: " mamma? Vet du ka. Jeg elsker deg" også smiler det vakre smilet sitt, ja da smelter jeg.

 

Nå får jeg lyst til å stikke og hente ungene mine og bare susse på de<3

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Uansett hvor tøffe tak det har vært her, så ligger det mer positivitet i å ha ungene, enn å skulle vært foruten de..

 

å våkne om morgen, føle seg depresiv, så hører du en unge over babycallen, og føler en enorm varme, og alle vonde tanker forsvinner så fort du får to små hender rundt halsen og en kos.

 

Når ungen mestrer noe nytt, så kommer en enorm stolthets følelse.

 

Når ungen helt spontant kommer å gir deg en klem.

 

Første gang gutten sa mamma, så fikk jeg kjempe varme kinn.

 

Når du har levert i bhg, og ungen ikke har tid til å si hade til deg, det er litt sårt, så kommer du for å hente igjen senere, og ungen løper mot deg med utstrakte armer og sier "maaaammmaaaaa" <3

 

Det er så mye som er positivt, og bare en brøk del av det er et strev og negativt.. Så alt i alt, så kan manse det slik: Ja, det er til tider dønn slitsomt å være forelder, men for hver gode hendelse i det, så blir man bekreftet 1000 ganger, at det er DETTE som er livet <3

[Gjest yrild]

Det beste som har skjedd meg også :-)

 

De lykkemomentene som jeg har med mine barn er så mye sterkere enn noe annet jeg har kjent før!

 

Klart at man kan være sliten iblandt, men når 3 1/2 åringen kryper opp på fanget, klamrer seg til meg og sier "du er verdens fineste du mamma" da smelter jeg fullstendig :-)

 

Kjærligheten mellom min mann og meg føler jeg også har blitt sterkere gjennom kjærligheten til barna (selv om det første året med barn var hardt...) og det nye samlivet vårt.

[Heihånåerdetjuligjen]

Det er simpelten det største som har skjedd i livet mitt. Ingenting som kommer til å overgå det!!

 

Kan ikke forklares, bare oppleves!!!!:-))

[Anonym bruker]

Så deilig å lese slike svar!!

Jeg er veldig klar over at det hardt.. men det hjelper å få lese alt det positive også!

Nå har jeg termin om 2 uker, og gleder meg bare mer <3

 

HI

[LillaGorilla♥♥]

Det beste som finnes!

Tenk at det går an å være så forelska i noen, så glad i noen, synes at noen er det vakreste som finnes på jord.

Og så så utrolig deilig og myk barnehuden er, og så fantastisk det er å kose, nusse, stryke og klemme. Det er sånn at man ikke greier la være å ta på dem og klemme dem.

 

Det er deilig å ha ungefri, men savnet når det har gått litt tid (mye kortere tid enn man hadde trodd) er så stort at man kjenner det fysisk, man får vondt i hjerte, kropp og sjel.

 

Og så er det så rart hvordan alt og alle andre blir uviktige i forhold til ungen din- inkludert mannen din og deg selv. Kjærligheten til barna overgår alt annet, og ingen andre mennesker kommer i nærheten en gang.

 

Innimellom gjemmer de gode følelsene bak stress, lite søvn, trass, skriking og i det hele tatt- men de er der. Og når de kommer fram, slår de deg rett i bakken. Man blir rett og slett tatt med storm av sitt eget barn, og opplever en forelskelse og kjærlighet som man ikke har noen forutsetning for å forstå før man opplever det selv.

[Toolose]

Det er som de fleste sier her. Den følelsen er så sterk og overvinner alt!

 

Føler at man får en type "mestringsfølelse" når barnet ditt gjør fremskritt og det er så mye smått som går så stoir glede! Til og med når sønnen min fikk sin første tann, så var jeg så stolt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg!

 

Barnefaren gikk fra oss, og er mye styr med rettsak, mistet mannen i mitt liv og er alenemor, men jeg har aldri hatt det så bra før noen gang! Jeg trenger bare sønnen min for at jeg skal ha det bra, og han gjør meg så utrolig sterk at jeg kunne slåss mot hele verden for han, og det vil jeg alltid gjøre!

Som nevnt her, man kunne drept uten å blunke, følelsen er helt unik og man vet ikke hvordan den er før man blir mor rett og slett!!