hvordan ville du ha reagert?

[siljeas]

Dette er noe jeg lurer fælt på, da jeg står midt i situasjonen selv. Hvordan ville du ha reagert om du så en med selvskading arr oppå armen? En som f.eks er mor, som går med kortermete gensre og ikke gjør noe for å skjule det? Hva ville du tenkt, eller eventuelt sagt?

[Anonym bruker]

Ingenting, dersom hun greier å gå med kortermete gensere og vise frem arrene sine, antar jeg at hun har et relativt klart forhold til det.

 

Er det gamle arr har hun kanskje sluttet med selvskadingen og er ikke redd for at det skal synes hva hun har bedrevet med. Det er en del av fortiden hennes og hun har akseptert det...? Oppfatter det som hun ikke gjør det mer.

 

Skal sies at jeg er liten og ingen erfaring med psykiatri!

[Anonym bruker]

Er du helt sikker på at det er selvskadingsarr? Og hvis det i så tilfelle er arr, kan det vel være lenge siden hun gjorde det? Hun kan jo ikke gå rundt og skjule det for evig tid?

[Gjest Sekretøsa]

Det ser jeg så ofte at jeg ikke tenker over det i det hele tatt. verre hvis jeg ser noen med nye arr og barn. Da håper jeg moren får hjelp...

[siljeas]

Jeg er 100 % sikker på hva det er. Er meg selv... Spør fordi jeg merker rare og veldig ukomfortable blikk fra andre når de ser det. Som om jeg plutselig vokste ut noe fælt midt i ansiktet. Det er gamle arr, og kommer aldri nye for å si det sånn :-)

[Gjest Ziva]

Hvorfor skal man tenke så mye om alt. Vi alle har en fortid, noen har en mer synlig enn andre.

 

Tøff dame som tørr å vise sine arr!!

Endret 18. september 2012 av Ziva

[skinnfilla]

Min første tanke er at du ikke har hatt det så lett i livet. Og er det gamle arr så tenker jeg : flott. Det har blitt bedre:)

 

Veldig glad for å høre at du ikke skader deg selv lengre:)

[Netti***]

Gamle arr er jo tegn på at det går bedre og at vedkommende har kommet over det når det vises frem.

 

Kan bare si hva min reaksjon er, jeg tenker alltid hva fikk vedkommende til å gjøre det. Har noen bekjente som har hatt det helt jævli å drevet med selvskading. Så tenker på de og deres historie når jeg ser andre med samme arr...

[siljeas]

Takk for gode svar :-) blir litt beroliget av de flotte svarene :-) men lurer også på om, og eventuelt hvordan men skal forklare de arrene til barn som spør... Jeg har et bonusbarn som blir 13 i år, og som har spurt.. Da har vi bare snakket det bort, ettersom jeg ikke vet hva som er riktig å gjøre.

[Anonym bruker]

Jeg er også en mamma med (gamle) selvskadingsarr. De er ikke vakre og jeg vet ikke helt om de kan fjernes, men de er en del av fortiden min og jeg går ikke med lange ermer når det er varmt ute for å skjule dem.

[Gjest Miryks]

Tenker ingenting annet enn at vedkommende kan ha hart en tøff fortid. Pleier ikke å synse og tenke så mye om andre. Jeg vet ingenting om hvordan de har eller har hatt det.

[Anonym bruker]

Dette er noe jeg lurer fælt på, da jeg står midt i situasjonen selv. Hvordan ville du ha reagert om du så en med selvskading arr oppå armen? En som f.eks er mor, som går med kortermete gensre og ikke gjør noe for å skjule det? Hva ville du tenkt, eller eventuelt sagt?

 

 

Det er jo uffatelig mange flere med slike arr en man tror.

Om jeg ser en person som ikke prøver å skjule arrene vil jeg anta at h*n har kommet så langt at dette ikke er et problem lengre.

De fleste prøver jo å skjule det om de fortsatt holder på.

Jeg sliter selv med en del selv om jeg ikke har skader på kroppen som kan vise hvordan mine år før og nå har verdt men det siste jeg gjør er å dømme andre.

Kan hende blir jeg litt glad på personens vegne som tydelig har fått den hjelp til å komme videre i livet som h*n trenger.

[Anonym bruker]

Jeg har egentlig ikke lagt så mye merke til at folk har arr jeg og jeg har noen selv

 

Mine er ikke så veldig synlig lenger, men man kan se de.. jeg har derimot ett ganske synlig arr som jeg IKKE har gjort med vilje, men folk tror vel lett at jeg har gjort det og det er litt mer flaut..

Litt lettere om folk spør meg om hva som har skjedd der for da kan jeg forklare det, men samtidig så vil man jo ikke måtte forklare selvforskyldte arr, hehe..

 

Synes uansett ikke du skal tenke over hva andre måtte tenke.. det er en del av fortiden din og man har nok av andre ting å bekymre seg for

[Gjest Sekretøsa]

Takk for gode svar :-) blir litt beroliget av de flotte svarene :-) men lurer også på om, og eventuelt hvordan men skal forklare de arrene til barn som spør... Jeg har et bonusbarn som blir 13 i år, og som har spurt.. Da har vi bare snakket det bort, ettersom jeg ikke vet hva som er riktig å gjøre.

 

Min kusine er full av arr. Noen gamle, mange nye. Barna mine har spurt hva det er, og jeg har forklart at hun har gjort det fordi hun har en sykdom i hodet som gjør at hun tror det er riktig. Har også forklart hvorfor hun har vært innlagt på sykehuset (anorexia) og at det er noe i hodet hennes som gjør at hun ikke føler seg pen. Vet ikke om det er riktig, men jeg gjorde det sånn. Mine er 5 og 8.

En på 13 bør være stor nok til å forstå hva psykiske problemer er, så lenge du er klar på at dette er noe som har skjedd før, og som ikke lenger er et problem.

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke tenkt noe som helst, eller tenkt at du var som meg faktisk.. Vel og merke om det var gamle arr. Jeg har selv mye arr på begge armer, det er helt umulig å skjule. Gamle arr vel og merke.

Jeg jobber i butikk, i uniform uten armer. Jeg bryr meg ikke i det hele tatt. Har merket noen blikk, men jeg driter i det rett og slett. Jeg får ikke gjort noe med uansett!

 

Hvordan du skal ta det opp med barn aner jeg ikke, har ikke funnet svaret på det selv..