Hva kom som et sjokk på deg da du fikk barn?

[Anonym bruker]

Må innrømme at det er endel ting faktisk!

Jeg ble gravid som 17 åring, og var aldri i tvil om hva jeg skulle gjøre. Det var tross alt bare en baby som spiste, sov og bæsja. At dette barnet skulle bli 8 år, var ikke i mine tanker!

 

At amming ikke gikk så lett som alle sa det skulle gjøre!

 

At jeg ikke trengte Tummy Tub som var det hippeste av det hippe når jeg fikk nr. 2.

 

At små babyer kunne ha plass til uante mengder med avføring i den bittelille kroppen! Det samme gjelder også snørr.

 

Jeg visste jo at jeg kom til å bli glad i barnet, men at jeg skulle bli sååå glad i noen kunne jeg ikke se for meg. Heller ikke hvilke hvor sint jeg kunne bli om noen var ekle mot mitt barn...

[Anonym bruker]

At forholdet mellom meg og pappaen skulle forandre seg, og ikke til det bedre.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

At amming ikke skulle fungere for meg

[Anonym bruker]

- At ammingen skulle havarere med nummer TO!

- At en fødsel virkelig kan gå så skeis, og være så crap

- At man kan være så utkjørt etter fødsel, fysisk og psykisk

- At man i månedsvis kan sove Så lite, og likevel overleve...

[Anonym bruker]

Kan vel ikke kalle det sjokk akkurat, men det siste du skriver om hvor glad du blir i barna og hvor utrolig redd man kan bli over alt som kan skje med dem, både nå og i fremtiden. Det kom vel som et sjokk på meg.

 

I begynnelsen så fikk man jo hele tiden høre at livet kom til å forandre seg totalt, det synes nå ikke jeg. Jeg ble faktisk litt "sjokka" over hvor "enkelt" det var. Men etterhvert, med trassalder og andre utfordringer, så ble det jo litt mer heftig.

[Anonym bruker]

Jeg ble overrasket over at det var så vanskelig å stille barnets behov foran mine egne. Slet veldig med det å være nr to 24/7 og det hadde jeg ikke trodd skulle bli det vanskelige.

 

Ammingen var et mareritt, hadde jo blitt forspilt at det var så enkelt.

[Magia]

At det kunne være mer slitsomt å ha ett barn som er mitt eget enn å ha kustus på en avdeling med barnehagebarn Jeg var nok litt sånn "det er jo bare å gjøre sånn og sånn", men oppdaga jo fort at det ikke var sånn. Heldigvis sa jeg det ikke høyt før jeg fikk eget barn.

 

At kjærlighet kunne føles så overveldende.

 

Sikkert masse mer!

[Belle <3]

Da må jeg nesten svare alle uventede hormoner som kom etter fødsel.. Gikk jo over etterhvert, men hadde ikke forventet det (selv om det er veldig vanlig)..

[☆☆☆]

At det skulle ta så lang tid å venne seg til heimetilværelsen. No er det ok, men dei første månadane var det ufatteleg kjedelig å vere heime, sjølv om eg koste meg med bebien.

[BellaSuz]

-den overveldende kjærligheten for barnet vårt

-hvor fort barnet vokser, det er faktisk sant!

[Lady lovely locks]

At det skulle vere så deilig å bli så opptatt av noen andre så du ikke er så opptatt av deg selv heletiden.

[4Hjerter]

Å det meste var et sjokk! ;-)

 

Det var ikke bare vondt å føde...

Det gikk ikke!! (Katastrofekeisersnitt)

Den ubetingede stormforelskelsen i gullet:-)

 

Følelsen av å være alene og VELDIG liten da jeg satt aleine igjen i leiligheten med babyen og mannen gikk på jobb...

 

Beskjeden om at gullet hadde vært klinisk død og blitt gjennopplivet og at han hadde fått cp etter den tøffe fødselen...

 

Ikke minst sjokket ett år(!!) etterpå da legen og fysioterapauten kunne fortelle oss at de hadde tatt feil.. Og at prinsen var akkurat sånn som han skulle være.( Det trodde vi at vi visste!:-))

 

 

[Anonym bruker]

At det var så vondt å føde

At ikke alle får til amming

At man faktisk kan få barn som sover hele natten

Hvor mye ansvar man faktisk får

Hvor mye lyd barn kan lage!

Og ikke minst, at det ikke alltid vil være like gøyt å stå opp tidlig, leke, synge, lese, høre på gråting/sutring/trassing osv. (Jeg gledet meg nemlig STORT til alt sammen

[3 er nok!]

- Hvor mye gulp det kan være i en så liten kropp.

- hvor høyt (og lenge) en liten baby kan skrike.

- at (mine) barn trives best ute uansett vær, samme om det blåser opptil storm og det er minus 25 grader ute, så vil de ikke inn.

- hvor stae de er

- hvor utålmodige de er

- at en baby på 9 mnd noen dager spiser mer enn hva jeg klarer å få i meg i løpet av en dag.

[C.L.H85]

- At det var mulig å bli så totalt utkjørt/sliten.

 

- At en liten baby kunne skrike så mange timer i strekk.(trodde moren min overdrev når hun snakket om da jeg hadde kolikk)

 

- At små babyer kunne bæsje så mye og ofte

 

- Omveltningen det var å ta vare på noen 24/7... (Hadde jo vært barnevakt for min 13 år yngre bror ved flere anledninger... og det var jo lett.. BøøøRT) He he.

 

- At jeg skulle bli så glad i en person.

 

- At vesla skulle bli den første jeg tenkte på om morgenen, og den siste jeg tenkte på om kvelden.

 

- At jeg skulle komme meg så raskt etter fødsel(fysisk), synes jeg var utrolig merkelig ved tanke på hva kroppen hadde gjennomgått

 

- At jeg kunne synes det er så deilig å få lagt ungen.. Også går det et par timer og da sitter jeg å ser på bilder og videosnutter av henne, he he

[Isola&Lille+julegave]

At jeg skulle bli så lykkelig av å være mamma. Det hadde jeg ikke trodd! Trodde det skulle være mye mer slitsomt å være alenemor. Men nå planlegger jeg nr 2 alene (Danmark)...

[bomsa]

Slimproppen/blodet like før ting var igang....Hadde egentlig ikke tenkt på hvordan ting startet....:-S

Kjærligheten og den altoppslukende beskyttelsestrangen sjokkerte meg og:-)

[L-8]

Hvor altoppslukende det er! Og den overveldende kjærligheten... At jeg skulle savne ham når han sov.. Og hvor lite viktig de tingene som før var store plutselig ble, hva gjorde vi før egentlig?

 

Guri, var ikke meningen å virke såå på en rosa sky her nå, men sånn er det nå ;-)

[Anonym bruker]

At amminga skulle bli en smertefull kamp...(-som jeg vant etter 3 mnd)

At babyen ikke sov mer på dagen...

At jeg skulle ha vondt så lenge etter fødsel (totalruptur..)

At ikke morsfølelsen og stormforelskelsen kom med en gang...

At babyen ikke likte vogna (tenkte jo at alle babyer liker den...)

[Von Hertelhofen]

Fødselsdepresjonen

[Velvet Belly]

At det skulle ta så lang tid å venne seg til heimetilværelsen. No er det ok, men dei første månadane var det ufatteleg kjedelig å vere heime, sjølv om eg koste meg med bebien.

 

Hva er det som gjør at det er bedre nå?

[Anonym bruker]

Jeg ventet på at livet skulle bli snudd på hodet og alt føles så anderledes, men så fort jeg kom hjem fra sykehuset med babyen min så føltes det ut som babyen hadde vært her for alltid. Da bodde jeg hjemme hos mine foreldre, de også sa at det føltes så rart siden det føltes ut som babyen føltes ut som den alltid hadde vært her. Igrunn så føltes alt naturlig, og jeg hadde ikke holdt en baby nesten i mitt liv så at bleieskift, klesskift, amming og slikt gikk av seg selv syns jeg var rart.

 

Kom mer som ett sjokk når 1åringen skulle bestemme selv. Alt var "JEG" og alt skulle gjøres selv. Og jeg mente at en 1åring ikke kunne bestemme hva hun skulle på seg selv eller kle på seg selv, men jeg måtte velge mine kamper for å si det slik. Så 1åringen kledde på seg selv, jeg måtte bare si hvor mye hun måtte ha på seg til å begynne med, men det var ikke mange gangene før hun skjønte hvor mye hun måtte ha. åpnet utgangsdøren for å sjekke om det var varmt eller kaldt ute osv. Hun så ut som ett juletre, og barnehagetantene fikk seg mange lattere. Men så sta og stridig unge skal en lete lenge etter, men hun skulle klare ting selv og klarte ting selv også.

[Fuglemamma <3]

- at det gikk an å bli så sliten og trøtt

- at jeg ikke trengte mer en halvparten av dilldallet jeg hadde kjøpt Inn før babyen kom:)

- at det var så vondt å amme i starten!

 

[Anonym bruker]

Hvor bekymret jeg er for alt mulig som jeg ikke rår over, altså helt bortkastet bekymring. F.eks. om vennene er "bra nok"

 

At jeg aldri blir lei av å se på dem, kose med dem. Men hvor godt det likevel er når de legger seg om kvelden.

 

Hvor mye jeg lengter etter en ferie med kjæresten, men det blir ingenting av fordi jeg savner ungene allerede etter en dag på jobben.

[Anonym bruker]

Hvor lite pinlig det faktisk var da sønnen min spydde på t-banen idag, midt i rushtida. Tror det var mye verre for dem rundt oss enn for meg (kjipest for reisesyke lillegutt, selvsagt da).

 

Om noen av dere var tilstede, er det bare å beklage!