Dere som har født vaginalt, OG hatt KS ...

[*SommerFrisk*]

Vil dere være så snill og dele litt erfaringer med meg?

Det er tusen grunner til at jeg spør, så det er ikke så lett å være veldig konkret. Men jeg skal forsøke;

 

 

Vi har et barn fra før ( 3 1/2 år), fødte vaginalt. Var innlagt på sykehuset fra uke 18, med akutt nyresvikt, og mange inngrep som følger av dette. MYE medisinering, morfin døgnet rundt frem til sønnen vår ble født i uke 36, og var veldig veldig syk. Jeg ble satt i gang, og det hele startet rimelig fort, med ordentlige rier, men som ikke var effektive, i alt tok det 36 timer og få knøttet ut.

Jeg var helt død da fødselen startet, og enda mer døde jeg da gutten vår var så syk at ingen ville si om han ville overleve. HELDIGVIS gjorde han det, og vi har veldig mye å være takknemlig for!

 

Er nå gravid igjen, 7 mnd'er på vei, og har siden testen viste positivt, hatt gjevnlige mareritt om fødsel. Orker ikke snakke om det. Vil egentlig ikke forholde meg til graviditeten, og frykten og redslen for å føde er så enorm.

-Jeg er ikke redd for at det skal gjøre vondt, for det vet vi jo alle at det gjør. Men det må kanskje være omstendighetene fra forrige svangerskap som har ødelagt så til de grader.

Jeg får nok innvilget KS, etter samtaler med overleger og div andre leger som fulgte mitt forrige, og veldig kompliserte svangerskap.

 

MEN! - Samtidig som jeg spyr (sant!) av å tenkte på å føde, så er jeg redd for KS også. Ikke fordi det er en operasjon, for jeg har operert mange ganger i livet.

Men jeg er så redd for at jenta vår "plutselig" bare ER HER. Ikke noe strev med fødsel, ikke erkjennelse av graviditet... Dette svangerskapet har vært veldgi strevsomt det også, men i form av andre plager og sykdommer.

 

Jeg syns det er veldig vondt å ikke føle den gleden jeg hadde håpet på i dette svangerskapet, siden vi har mistet flere ganger også.

Jeg er redd for at jeg plutselig bare sitter her med et barn, uten å ha følt noe...

 

 

Det er så vanskelig å beskrive det.

Men til dere som har tatt KS og født vaginalt; Hvordan opplevde dere et KS?

 

Sukk.... Takk for svar ....!

[Mrs Smith]

Hadde ks etter vaginal fødsel, og det var en like spennende og flott opplevelse. Bygde opp forventninger, det tok litt tid fra vi kom til sykehuset, med forberedelser og selve ks, så følte egentlig ikke at han plutselig barevar der.

Lykke til :-)

[Koala *g07*]

Hei

Jeg kan gjerne si litt om min erfaring rundt KS.

For meg var det et valg jeg tok da første fødsel ikke var så bra.

Denne fødsel med planlagt KS kunne virkelig ikke blitt bedre. Jeg følte at jeg virkelig hadde tatt rett valg hele veien.

Jeg var raskt på beina igjen, fikk nok smertestillende i de første dagene. Det som var litt hemmende var å snu seg i starten, komme seg opp av senga og få hentet babyen. Men dette hadde jeg jo masse hjelp til.

Jeg følte neste jeg ikke hadde vært igjennom et så stort inngrep som en slik operasjon var, og var fort i aktivitet igjen, men selvsagt begrenset jeg det jo slik at jeg ikke overanstrengte meg.

 

Men er det noe konkret du lurer på ang operasjonen?

[2 hjertegull :)]

Huff, sender deg en klem først av alt

 

Jeg hadde akutt KS med min første. Narkose og hele pakka. Jeg hadde først ineffektive rier i 8 dager, og laaangt latensfase. Da jeg kom til 8 cm åpning falt fosterlyden og jenta måtte ut!

Jeg var fryktelig lei meg. Tårene rant i strie strømmer lenge!

Alt var vondt. Vondt å snu seg, vondt å stå, vondt å gå. Heldigvis fikk jeg ingen infeksjoner. Sakte men sikkert ble jeg i bedre form, og la hele greia bak meg. Var sikker på å aldri få flere barn!

 

så gikk årene da, og jeg begynte å få lyst på søsken til lillingen.

Jeg ble gravid etter myyye om men, lang prøving. Halvveis i svangerskapet blir jeg slått i bakken! "Herregud, jeg må jo føde!!" Fikk helt panikk, og pratet mye med jm om det. Fikk skikkelig angst. "Jaja, hvorfor blir man gravid om man ikke ønsker å føde?" Vel, for meg kom ikke angsten før en fødsel var forestående. Så jeg bestemte meg for å prøve å få et planlagt KS da. Var til utallige samtaler på sykehuset, prøvde fritt sykehusvalg også, men nei, ingen KS.

 

Min store skrekk var at det skulle bli slik som sist, så da måtte det jo være bedre å ha et planlagt et.

Jeg fikk samtaletime med overlegen på gyn.pol. Vi satte opp en detaljert fødselsplan. De lovde meg at jeg ikke skulle gå slik som sist med rier en uke uten å få hjelp.

1- ved lang latensfase skulle jeg få sovedose med morfin.

2- dersom det trekker ut uten effektive rier skal jeg settes igang med ikke medikamentelle preparater (kvinnekateter).

3- jeg ville ha best mulig smertelindring, og dersom jeg bestemte meg for epidural skulle mest erfarne anestesilege sette denne.

4- situasjonen skal ikke presses. Dersom det er noe tegn til at babyen ikke skulle ha det bra, eller det trekker ut, stopper opp, så skulle jeg forløses med KS, med spinalbedøvelse.

 

Mitt høyeste ønske var å være våken når min baby skulle se dagens lys.

Jeg klarte å forsone meg med dette på et vis.

Fødselen gikk veldig bra. Det begynte å trekke ut, men laaang latensfase igjen, men plutselig hadde jeg 4 cm og fikk epidural.

Det var en helt annen opplevelse. Jeg var klar i hodet, jeg husker hva som skjedde (jeg har 12 timer hukommelsestap fra første fødsel, før snittet)...

Jeg gikk selv på do rett over gangen etter jeg var sydd. (3 pyntesting). Gikk selv over til pasienthotellet. Kjørte hjem dagen etter. Ut å trilla tur kort etter. Kjente jo på bekkenet at jeg nylig hadde født da, men likevel!

 

Dette ble fryktelig langt da, men jeg anbefaler deg å få satt opp en fødselsplan.

Selv om ditt forrige svangerskap var tøft, og du var syk, så er det ingen grunn til at du skal få KS om du ikke er syk denne gangen.

Jeg var sikker på å innvilget, men fikk ikke, så vær forberedt på å bli "slått i bakken"... Uansett så anbefaler jeg, utfra mine to fødsler, helt klart vaginal fødsel!! Lykke til!!