Dere som VIL HA keisersnitt?

[Gjest Mammantil2prinser]

Hvorfor? Er det fordi dere ikke vil "ødelegge" der nede, er det for å lure dere til å få baby ut før termin? Er det fødselsangst? Er det tidligere dårlig erfaring med vaginal fødsel?

 

Å dere som har fødselsangst, kan dere forklare meg hvordan det føles? Eller er? Håper ingen tar dette innlegget mitt personlig eller sårende. Jeg bare lurer.

 

Jeg kan selv definere meg som en person som har keisersnitt angst til det fulleste!!

Er bokstaveligtalt LIVREDD for å måtte ende opp med KS. Kommer nok da trolig til å gråte som jeg aldri har grått før kjenner jeg gruer meg ettersom termin kommer nærmere for at jeg skal ende opp med KS.

 

Er det slike følelser dere med fødselsangst sitter med?

[Anonym bruker]

Vanskelig beskrive angst med ord!

[Anonym bruker]

Hvorfor skal noen fortelle deg dette? Hva har du med det? Hva gir det deg å vite? Du skjønner sikkert at det er mange ulike grunner til at noen ønsker ks.

[Anonym bruker]

Hvorfor? Er det fordi dere ikke vil "ødelegge" der nede, er det for å lure dere til å få baby ut før termin? Er det fødselsangst? Er det tidligere dårlig erfaring med vaginal fødsel? å dere som har fødselsangst, kan dere forklare meg hvordan det føles? Eller er? Håper ingen tar dette innlegget mitt personlig eller sårende. Jeg bare lurer. Jeg kan selv definere meg som en person som har keisersnitt angst til det fulleste!! Er bokstaveligtalt LIVREDD for å måtte ende opp med KS. Kommer nok da trolig til å gråte som jeg aldri har grått før kjenner jeg gruer meg ettersom termin kommer nærmere for at jeg skal ende opp med KS. Er det slike følelser dere med fødselsangst sitter med?

 

Jeg fikk fødselsangst etter min første fødsel. Jeg ble satt på drypp fordi fødselen stoppet opp, og fikk de mest sinnsyke smerter. Jeg ba om smertestillende, men alt den iskalde jordmora sa var "ungen kommer snart", det sa hun i seks timer. De seks timene der ødela meg helt. Jeg bare gråt første uka etter fødsel, men klarte aldri å snakke om fødselen min. Da vi ble gravide med nr 2 var vi overbeviste om at jeg kom til å få ks pga min grusomme fødsel og sterke fødselsangst, men der tok vi feil. Fikk faktisk helt sjokk, men alt jordmoren sa var at hvis vi ville ha ks måtte vi flytte til Oslo. Hadde angst hele svangerskapet og gikk i terapi, og fødselen ble faktisk fin pga tidlig epidural.

[Chelseafan]

Jeg skal ha det fordi jeg har medfødt hjertefeil og legen Abefalte det

[Anonym bruker]

Hvorfor skal noen fortelle deg dette? Hva har du med det? Hva gir det deg å vite? Du skjønner sikkert at det er mange ulike grunner til at noen ønsker ks.

 

Oi så hissig. Hvordan klarte du å ta det innlegget fornærmende?

 

" Du skjønner sikkert at det er mange ulike grunner til at noen ønsker ks" Ja? Det er jo derfor hun spør.

[Anonym bruker]

Hvorfor skal noen fortelle deg dette? Hva har du med det? Hva gir det deg å vite? Du skjønner sikkert at det er mange ulike grunner til at noen ønsker ks.

Oi så hissig. Hvordan klarte du å ta det innlegget fornærmende? " Du skjønner sikkert at det er mange ulike grunner til at noen ønsker ks" Ja? Det er jo derfor hun spør.

 

Jeg er faktisk ikke hissig:) Jeg lurer bare oppriktig på hva det gir henne å få noens grunner til ks når det finnes så mange forskjellige grunner. Om 20 svarer her så er hun ikke noe nærmere å ha svarert på gåten sin.

[Anonym bruker]

"Er det fordi dere ikke vil "ødelegge" der nede, er det for å lure dere til å få baby ut før termin?"

 

Kan jo faktisk oppleves provoserende det her da.

[Vossafår]

Jeg var som deg, livredd for å havne med KS. Men etter en fødsel som var veldig lang og et barn som viste seg å ligge feil så ble det et hastesnitt.

 

Der og da var all ks-panikk glemt. Fokuset ble å få henne ut før det var for sent..

 

Etter den runden så er det blitt mer fødselsangst enn angst for ks, så det kan snu fort

[Glajenta ♥]

Jeg var som deg før min første fødsel, hadde totalt angst for å ende med keisersnitt. Hun lå i tverrleie frem til uke 37 (om jeg ikke husker helt feil), og jeg var livredd hun ikke skulle snu seg. Hun snudde seg, men fødselen var for det første veldig langvarig og smertefull, en periode var det kritisk og rett før katastrofesnitt pga svært lav puls hos baby. Pulsen gikk opp igjen, men jeg var så redd at jeg klarer ikke beskrive det med ord. Tilslutt endte det med "planlagt" akuttks, pga av langvarig fødsel og at hodet ikke kom ned i bekkenet.

Mellom svangerskap 1 og 2 slet jeg med vanvittig fødselsangst. Mest fordi vi holdt på å miste henne under fødselen, den følelsen kan jeg rett og slett ikke beskrive. Du kan prøve å forestille deg det selv.

 

Så ble jeg gravid med nr. 2. Jeg hørte da til Haukeland som er kjent for å være svært restriktive med ks. På et eller annet vis var jeg "roligere" under graviditeten enn før. I uke 22 mistet vi henne, så de helt store tankene rundt fødselen hadde jeg ikke rukket å tenke enda.

 

Fødselsangsten min bunner i frykten for å miste barnet underveis i fødselen.

Fødselen med nr 2 var vaginal, men følelsene var da et helt annet sted. Jeg var jo ikke redd for å miste henne, da vi allerede hadde mistet henne... At fødselen likevel ikke var noen god fødselsopplevelse trenger jeg ikke si.

 

Så hvis jeg noensinne skulle være så heldig at jeg hadde kommet meg helt til fødsel igjen med et levende barn i magen, så hadde det vært helt uaktuelt for meg å føde vaginalt. Jeg holdt på å miste min første datter, jeg mistet min andre...

 

Jeg vet at det kan være urasjonelle tanker, men det er veldig intense følelser. Det er vanskelig å beskrive angst.

Kanskje jeg hvis jeg skulle bli gravid igjen, at jeg hadde fått hjelp så jeg kunne bryte tankemønsteret mitt og klare å gjennomføre en vaginal fødsel, jeg vet ikke. Jeg vet at det statistisk er en mindre risiko osv osv osv, men jeg kan ikke se det for meg akkurat nå.

[Anonym bruker]

Mine grunner til at jeg vil ha keisersnitt:

 

- Traumatisk opplevelse av tidligere vaginal fødsel. Varte altfor lenge (35 timer), måtte få riestimulerende, klipp, fikk ikke smertestillende osv.

- Ja jeg ble ødelagt der nede: urinlekkasje, ødelagt sexliv fordi har mistet nervene tl musklaturen - ergo kjenner lite og er altfor vid nedentil - derfor også ødelagt selvtillit. Promper ukontrollert fra både vagina og endetarm og kan ikke trene pga. urinlekkasjene. Kan ikke opereres pga. nerver, men medisineres til en viss grad. Kan derfor ikke jobbe lengre- er foreløpig sykemeldt enda 1 år (vært sykemeldt i 3 år)

- Tarmen ble flyttet under fødsel så klarer ikke gå på do å presse, må bruke avføringsmiddel.

- Ble sydd i 1.5 time uten av bedøvelsen fungerte, måtte derfor har flere operasjoner etterpå fordi alle stingene gikk opp fordi jeg vred og hylte i smerte mens de sydde.

 

Sexlivet er jo ødelagt så vi klarer ikke å lage barn, men vi vurderer assistert befruktning. Da ønsker jeg keisersnitt ellers tar jeg abort!

[Anonym bruker]

Vel 70 timer i fødsel forrige gang før det ble bestemt hastesnitt på meg. Håper på keisersnitt igjen, bare planlagt for jeg orker ikke å være dausliten dagen ungen skal ut!

[Anonym bruker]

Jeg har tatt to ks, et akutt og et planlagt. Jeg fikk så alvorlig fødselsangst etter det første, traumatiske akutte snittet at en ny vaginal fødsel hadde vært helt utelukket. Da hadde jeg rett og slett ikke fått flere barn. Nå hadde jeg i tillegg en medisinsk grunn for å få planlagt ks neste gang, så jeg fikk det faktisk ikke innvilget pga angst, selv om jeg hadde fått ks pga det også hvis jeg ikke hadde hatt denne (fysiske) medisinske grunnen.

 

Det er vanskelig å beskrive, men angsten var helt lammende. Jeg ville egentlig heller dø enn å føde vaginalt igjen. Det hadde ingen ting med smerter å gjøre, men en altoverskyggende angst for at barnet skulle dø, og en angst for å bli så totalt hjelpeløs som jeg var da ting gikk skeis under den vaginale fødselen. Det høres sykt ut, men kroppen min visste på et helt basalt plan at den skulle dø. Den visste at barnet satt bom fast, og at jeg aldri ville få det ut på egen hånd. Jeg ville aldri ønsket at selv min verste fiende (hvis jeg hadde hatt en) skulle vært nødt til å gå gjennom en slik opplevelse.

 

Statistisk sett er den vanligste årsaken til fødselsangst tidligere traumatisk fødselsopplevelse, fulgt av en historie med overgrep og tidligere psykiske problemer.

[Anonym bruker]

Bare sånn at det er sagt: Jeg vet mye om keisersnitt, og ser på ingen måte på det som en enkel løsning. Jeg gruet meg forferdelig til det planlagte keisersnittet også, jeg gråt meg gjennom svangerskapet - først av angst for at de ville tvinge meg til å føde vaginalt likevel, og så etter at jeg fikk innvilget ks, gråt jeg den siste halvparten av svangerskapet fordi jeg var livredd for keisersnitt også. Jeg hadde allerede tatt et keisersnitt med komplikasjoner etterpå, jeg visste hvor vondt det gjorde, hvor mye hjelp jeg ville trenge etterpå, og hva det kunne føre til i ettertid, både for meg og barnet.

 

Keisersnitt er ingen snarvei!

[Anonym bruker]

"Hvorfor? Er det fordi dere ikke vil "ødelegge" der nede, er det for å lure dere til å få baby ut før termin?"

 

Hvorfor er du så redd for ks? Hvorfor? Er det fordi du er redd for stygge arr på magen slik at bikinisesongen blir ødelagt?

 

Hadde du likt å bli spurt om noe slikt, og når du har angst for ks så burde du skjønne konseptet med angst og dermed også se hva fødselsangst kan være for det er neppe en redsel for en ødelagt vagina.....

[Gjest Mammantil2prinser]

Tusen takk for dere som ville dele deres erfaringer med meg

Alle har jo forskjellige grunner til hvorfor de "frykter" det ene eller det andre. Er godt å lese at for dere var KS eneste valget for å i det hele tatt å ville ha enda et barn! Føler meg jo tryggere av å lese det dere skriver at KS ikke er farlig eller traumatisk så lenge du får velge/er klar over at du skal ga det

 

Til dere som syntes innlegget mitt var provoserende, jeg skreiv jo bare ut eksempler jeg kom på i farta! Rekner jo selvfølgelig ikke med at noen velger KS for å ikke bli ødelagt nedentil. Men forstår jo nå at kanskje noen forlanger KS hvis en vanlig vaginal fødsel faktisk HAR resultert i ødeleggelser det nede. Som hendte med ei jeg kjenner!!

 

Å nei, arr på magen i frykt for bikinisesongen har ikke slått meg engang! Jeg synest KS arr er symbol på noe nydelig ikke noe å skjemmes over å gjemme under bikinikanten! Det er et marke du fikk den dagen du ble en mamma!

[Anonym bruker]

Jeg ønsker ett planlagt keisersnitt da jeg sliter mye med nakenhet (og da spesielt underlivsundersøkelser) etter ett overgrep. Jeg føler jeg mangler fullstendig kontroll på meg selv og hva som skjer med meg under f.eks GU, og tviler på jeg vil takle en vaginal fødsel. Så min angst bunner i det.