når far er en fare for barna

[Anonym bruker]

jeg har skrevet som anonym før. mannen har vært syk noen år og har i år fått en diagnose.

 

jeg fikk snakket alene med psykologen hans denne uken og fikk bekreftet det jeg har følt på.

 

Far bør ikke være alene med barna, og barna må skjermes fra far. han anbefalte skilsmisse, og at far kun har samvær under tilsyn.

 

han er ikke fysisk voldelig. men har fått asperger og depresjonsdiagnose, og er nesten utelukkende nedbrytende med barna. Han kan til og med finne på å legge seg selv om han har ansvar for dem. de yngste er 4 og 1 år.

 

jeg er sliten, går som på glass hele tiden.

hadde jo et håp om bedring, men det vil aldri skje.

 

hadde tenkt å se an situasjonen til neste sommer, men det anbefalte ikke ekspertisen. nå er det bare å samle krefter til et brudd.

 

:-(

 

[Anonym bruker]

Masse lykke til Var gjennom det samme for 10 år siden, blir noen tøffe tak, men kan love deg at du og barna får det så mye bedre etterhvert. Ta en dag av gangen, og støtt deg på de rundt deg, familie/venner, som jeg håper du har.

[Anonym bruker]

Lurer på om du hadde fått krefter ved brudd? Høres jo ut som en såpass slitsom situasjon å leve i, jeg tipper det tapper deg for krefter. Tror det blir vanskelig å komme ovenpå når du befinner deg i den.

[Anonym bruker]

forbered deg på en tøff tid, men minn deg selv på fra starten av og gjennom hele greia at det hele skal ende med noe så mye bedre til slutt! minn deg selv på at dette gjør du for barna dine, og for deg selv. når du har fått så klar beskjed fra helsepersonell, da er saken ganske klar. ingen kan laste deg for dette. det eneste du kan lastes for er hvis du ikke tar rådet fra helsepersonellet og gjør som de anbefaler! dine barns fremtid avhenger av hva du gjør i denne situasjonen. det er trist uten en mamma og pappa som bor sammen, men alternativet for dine barn er en million ganger verre.

 

vær sterk for barna dine og hent styrke fra familie og venner. bruk dem helt fra starten av! gi klar beskjed om at du trenger støtte nå. og gjerne få deg kontakt i helsevesenet selv dersom du trenger det for å komme deg igjennom dette.

 

du kan klare dette!! man kan klare det mest utrolige når man bare bestemmer seg for det... man er alltid sterkere enn man tror! særlig når fremtiden og lykken til noen man er glad i står på spill. som i ditt tilfelle er dine barn, og selvfølgelig deg selv

 

LYKKE TIL!!!!!

[C.L.H85]

Huff... Du får ha lykke til, men det er nok for det beste. Ellers blir det vel som å bo i et "fengsel" med en syk mann. Ting blir lysere etterhvert skal du se Kanskje det blir litt bedre for mannen din også? Virker som han må få orden på seg selv før han har noe ansvar for barna deres

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Gode og onde dager? Var vel ikke sånn at han fikk aspergers når han fikk diagnosen?

 

 

[Musemorbr /]

Du med i gode og onde dager... Mener du virkelig at det er bedre å tviholde på et ekteskap som aldri vil bli bra, og der mannen atpåtil er en fare for barna? Virkelig? Sånn hvor går din grense egentlig? Hva om det var en mann som banka og voldtok? Prinsippsak da også, kanskje? Et løfte er et løfte?

 

HI du virker til å ha holdt ut lenge, prøvd hardt og gjort alt som står i din makt. Nå gjør du det som er best for deg og barna. Selv om det også er fælt, er det jo tydelig, ut fra det du skriver, at det er det eneste rette. God klem til deg.

[Anonym bruker]

Syntes det var en merkelig anbefaling av psykologen....

[Anonym bruker]

Syntes det var en merkelig anbefaling av psykologen....

Jeg er den som svarer som nr 1 her, og det er ingen merkelig anbefaling fra psykologen.Jeg fikk høre akkurat det samme da jeg befant meg i den situasjonen, og er utrolig glad for at jeg hørte på det rådet. Min x fikk til slutt en meget alvorlig diagnose, og når jeg ser og hører ting om han i dag er jeg faktisk veldig takknemlig for at barna ikke har noe som helst kontakt med han.

[Anonym bruker]

Jeg fikk også den beskjeden fra psykologen, og her har ungene ingen kontakt med far. Han syntes psykologer er noen idioter og ikke har peiling på hva de prater om så vi må en ny runde i retten.

[Anonym bruker]

Gode og onde dager? Var vel ikke sånn at han fikk aspergers når han fikk diagnosen?

 

Nei. men når depresjonen ble bedre, ble aspergers mye mer framtredende!!

 

Ja, jeg har også tenkt gode og onde dager. Han var sær i den grad at han hadde mye merkelige meninger tidlig. men ikke verre enn at vi kunne le av det. Vi ble brått gravide på prevensjon veldig tidlig, og valgte å gifte oss siden vi skulle ha barn.

Begge diagnosene har han fått i voksen alder. jeg trodded det kun var depresjon. vi har vært sammen i 6 år, og jeg har tenkt det var depresjon i over 5 av dem. Nå hater 4 åringen å være hjemme. Her om dagen sa hun til og med at hun skulle ta sitt eget liv, fordi far var slem :-(

1 åringen er utrygg med far, og gråter nonstop når han er alene med ham.

 

eldste sier - det er det er greit han snakker stygt til meg, for vi må jo huske far er syk stakkar.

Hvordan skal barna lære å kreve respekt og forståelse fra andre, når de lærer at de ikke får det i eget hjem en gang. Her får de beskjed om å holde kjeft, ingen bryr seg om det de har å si alikevel. eller at de skal forsvinne, for han skal være i fred. daglig.

 

han kan gjennomføre merkelige. straffer. eks, sitte i trappa til man klarer å si hvorfor man løp i trappa, falt og rev et bilde av veggen i fallet. Da var jeg på butikken, og kom hjem til et barn som gråt i trappa etter over 1 time der, fordi at han hadde tenkt å skynde seg ikke var godt nok svar.

 

han har slått hull i garderoben i sinne.

han sitter gjennomsnittlig 9 timer foran maskinen i døgnet.

 

han hadde 4 åringen syk hjemme mens jeg var på jobb, og jeg kom hjem til et forgrått barn i frykt, for hun klarte ikke vekke far og hun var redd og alene. han hadde da blitt trøtt og valgt å legge seg.

 

skolebarnet får kjeft for å komme hjem å fortelle om en religion han har lært... for far nekter religion i hjemmet. blir hånledd av for sine prestasjoner, fordi far selv gjør det jo mye bedre.

 

når jeg leser dette selv ser jeg jo at det er galskap.

jeg godtar ikke alt dette som har skjedd. jeg trøster barn og irettesetter far daglig.

 

vi kan ikke leve slik, har ventet på medisiner, hjelp, bedring. men har fått vite at det aldri vil skje.

 

han har også gode øyeblikk, da han kan le og leke på barnas nivå. men dette er for sjelden. kanskje en gang i uka.

 

Så da spør jeg- I GODE OG ONDE DAGER FOR ENHVER PRIS?

HI

[soleia]

Når du fortel dette støttar eg psykologen fullt ut! Dette er oppvekstvilkår som kan gjere svært stor skade på barna dine for resten av livet, og då får "gode og onde" vere som det vil. Det er borna dine du må ta ansvar for.

Eg ynskjer deg lukke til med det du står framfor. Håpar du får god hjelp til å kome gjennom skilsmissa på ein god måte.

[mammakatten]

Kom deg bort så fort som mulig, for dette er ikke bra for hverken deg eller barna.

Nei en skal ikke holde ut med noen i gode og onde dager når dette ødelegger deg og ungene på sikt.

Sender deg en stor klem, for du kommer til å få en tøff periode, men det blir bedre til slutt.

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Flytt fra den mannen I DAG!

 

Vurder også psykolog til barna, da spesielt 4åringen.