Samværsforeldre...

[Anonym bruker]

Naboen vår er en ung mann på 25 år som er helgepappa til to små barn på ca to og fire år. Han har de annenhver helg pluss en dag i uken.

 

Jeg har heldigvis ikke noen erfaring fra samlivsbrudd hverken personlig eller i nær familie og har ikke tenkt så mye over hvordan det er å være den som har minst samvær med barna.

 

Jeg er sykemeldt og får med meg det meste som foregår i nabolaget for tiden, og har lagt merke til ungkarslivet til naboen.

 

Han jobber skift og de dagene han har fri sover han leeeenge før han tar seg en kjøretur, enten for å handle litt eller besøke noen har jeg skjønt. Ellers rusler han rundt, tusler litt i hagen, prater med naboene og har kompiser på besøk. Det er lite fest og fyll og han gleder seg stort til hver gang han skal ha barna sine.

 

Men jeg tenker at det er jo ikke et sånt liv man ser for seg når man har små barn. Han har stort sett kun ansvar for seg selv og all verdens tid både før og etter jobb.

 

Kontrasten til småbarnsfamilier hvor begge foreldrene deltar er jo enorm. Der er det hektiske morgener før man drar på jobb, kommer hjem med trøtte barn som skal ha mat og oppmerksomhet, aktiviteter og plikter før man ganske utslitt får småtrolla i seng til vettug tid.

 

Og gud som man setter pris på de stille kveldstimene

 

Men jeg ville tusen ganger heller ha det travelt og lide av søvnmangel enn å være mamma/pappa uten barn...

 

Er det noen her som er samværsforelder (altså har barna mindre enn 50/50)? Hvordan påvirker det hverdagen og livet ditt?

[Anonym bruker]

Min x har det likedan..bare at han er snart 40, med to småbarn. Jobber skift og får bestemme nårtid han skal ha ungene da...ikke så praktisk for min del da det ikke er faste helger/dager:p

Han har mye fri og reiser hit og dit og lever livet. Han ville ikke ha noe stessende liv med småunger, så han forlot oss...

 

MEN jeg er sjeleglad for at jeg har ungene så mye, og jeg koser meg selv om det er stressende med jobb og unger som skal hentes på skole/barnehage:)

[Anonym bruker]

Nå er ikke jeg samværsforelder, men er sammen med en som er. Og jeg vet at før han traff meg og hadde barna på samvær, så gledde han seg stortsett bare til neste gang han hadde de, og prøvde å ha de på besøk så ofte som mulig (bodde ikke langt i fra barnemor).

Nå har vi fått en sammen, og da er han jo begge deler, både samværspappa og heltidspappa, og jeg vet han gleder seg like mye hver gang til samvær med barna, men går ikke å venter like mye som før, da han har fullt opp ellers også