Kresne og altetende barn, hva er årsaken?

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Synes dette er litt fascinerende jeg. Hva er det egentlig som gjør at noen barn (og voksne) er omtrent altetende mens andre er mer kresen?

 

Ulik utvikling av smaksløker?

Behov for kontroll?

Engstelse for å prøve nye ting?

Oppdragelse?

Arv?

 

Som de fleste her har fått med seg har jeg 4 barn. De har jo da også fått tilbud om samme mat alle sammen hele veien, og vi er den type foreldre som har latt barna få prøve seg på alle mulige smakskombinasjoner (vil barnet ha syltetøy med egg, hvitost og paprika, så vær så god) og spise selv fra de var veldig små. Vi føler dermed at vi har tilrettelagt for at de skal kunne like mye ulik mat, men likevel har de utviklet seg helt ulikt her.

 

For å ta et konkret eksempel så elsker nr 1, 3 og 4 egg i alle varianter og former. Nr 2 kan derimot ikke utstå egg, ikke i noen former inntil nylig da han begynte å klare å spise litt eggerøre. Kokt egg brekker han seg av der de andre sitter og gafler innpå med stor nytelse. Så det kan jo altså ikke være (mangel på) tilgang på mat eller oppdragelse som spiller inn her? Begge vi voksne er glade i egg, så det kan ikke være arv...? Nr 2 er veldig flink til å smake på ny mat og er generelt veldig tøff/modig av seg, så det er ikke engstelse for å prøve nye ting heller. Så da må det jo være smaksløkene som gjør det. Eller?

 

Kunne nevnt mange flere eksempler fra våre barn, men synes dette var greit for å illudere. Barna mine har også en kusine og fetter (de er søsken) der ene spiser så godt som alt hun får, og den andre spiser så lite forskjellig at man nesten kan telle det på en hånd. De er jo også blitt eksponert for helt lik mat i hjemmet sitt og har samme foreldre.

 

Hva tenker dere om dette her? Har nemlig følelsen av at mange ser på kresne unger som foreldrene si feil, men jeg tror faktisk ikke foreldrene kan gjøre så veldig mye til eller fra (litt).

[Anonym bruker]

Syns det er en forskjell på å ikke like noe, og være kresen. Er man kresen, så vil man ikke spise dit og dat fordi at det er ekkelt, rart osv.. Liker man det ikke, så liker man det ikke. Vanskelig å forklare helt hva jeg mener.

 

Kresenhet kommer kanskje av oppdragelse, mens det at man ikke liker visse ting er rett å slett smaksløkene.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Syns det er en forskjell på å ikke like noe, og være kresen. Er man kresen, så vil man ikke spise dit og dat fordi at det er ekkelt, rart osv.. Liker man det ikke, så liker man det ikke. Vanskelig å forklare helt hva jeg mener. Kresenhet kommer kanskje av oppdragelse, mens det at man ikke liker visse ting er rett å slett smaksløkene.

 

Det var egentlig en fin oppsummering synes jeg, tror det kan være noe i det. Men blir det ikke også fort slik at når det er mye man ikke liker, så blir man automatisk ansett som kresen?

[Anonym bruker]

Litt tror jeg skyldes arv, men det aller mest oppdragelsen og miljø. For noen kan det nok være små ting som gjør utslaget. Jeg klarer for eksempel ikke lungemos. Det skyldes ene og alene at jeg fikk skjemt lungemos en gang da jeg var liten og ble skikklig dårlig. Akkurat det sitter igjen. Ellers liker jeg det meste.

 

I barnas barnehage var det også veldig mange barn som "ikke likte" tomater og grønnsaker generelt, men etter at de i et halvt år hadde tomater tilgjenglig til å gnafse på nesten daglig endte det med at alle likte det.

Så vidt jeg kan se virker det også som om de minst kresne barna har foreldre som selv spiser mest variert og generelt er flinkest på kjøkkenet. Ofte tror jeg vi behandler ungene våre mer ulikt enn vi er klar over. Vi var for eksempel mye flinkere til å sitte å si "nam, nam" ol hver gang vår eldste prøvde noe nytt enn med vår yngste. Det har gjort den eldste mye mer åpen og ivrig på å prøve nye ting.

[☆☆☆]

Jeg tror det er kombinerte årsaker. Selv ble jeg tvunget til å spise det vi fikk servert (fikk ikke gå fra bordet før fatet var tomt) og fikk aversjon mot mye (fisk, pannekaker m.m.). Men i voksen alder har jeg kommet over dette, er nok av natur altetende. Samme med en bror, to søsken er kresne i kosten. Tror man bare til en viss grad kan endre barnas naturlige tilnærming til mat.

Endret 13. september 2012 av ★

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ofte tror jeg vi behandler ungene våre mer ulikt enn vi er klar over. Vi var for eksempel mye flinkere til å sitte å si "nam, nam" ol hver gang vår eldste prøvde noe nytt enn med vår yngste. Det har gjort den eldste mye mer åpen og ivrig på å prøve nye ting.

 

Men det stemmer ikke er. Altså joda, dette med "nam-nam" stemmer sikkert, men her er vår eldste kanskje den som er mest kresen mens minste er omtrent altetende. Hun smaker på alle ny mat hun kommer over og liker det meste også. Eldste vil helst ikke smake, og om han smaker så liker han det gjerne ikke.

[Anonym bruker]

Jeg tror i mange tilfeller at kresne barn er en direkte konsekvens av noe foreldrene gjør. Ser det stadig vekk hos venninner, de klager på at ungene aldri liker det de får til middag, så da lager de noe annet. I barnehagen spiser de alt de får servert, og mødrene skjønner ingenting. De liker det jo ikke.

 

Moren min holdt på slik med lillebroren min i alle år, så nå spiser han aldri det han får servert. Uansett hva han får, er det noe annet han har lyst på, og han spiser aldri noe han ikke har lyst på, ikke om han tror han skal dø av sult heller.

 

Tror likevel at enkelte barn er født med bedre appetitt, så de ikke har noe problem med å smake på nye ting. Jeg er nok en av dem, og det er tydelig at mine barn har arvet. Det finnes ting de ikke liker, men kresne er de ikke. I perioder har de nektet å spise for eksempel grønnsaker, men da har vi hatt en regel at alle skal ha litt av alt på tallerkenen, men ingen trenger å spise noe som helst hvis ikke de vil ha. Ender stort sett med at de spiser opp alt. Mine unger har fått gå sultne til kvelds om de ikke vil ha middagen, og heldigvis lever de ennå. Er mange som mener det er dårlig gjort mot barna, men jeg synes det er verre å lære ungene at de alltid kan velge noe annet.

 

Som sagt, det er helt lov å ikke like noe, men synes det er en uting å si ved bordet. Det er lett å se om et barn faktisk ikke liker noe, eller om de bare ikke har lyst til å smake. Og jeg har ingen tro på at det er nødvendig å tvinge ungene til å spise noe de ikke liker. Når det er noe de ikke liker, som jeg vet om, lager jeg et alternativ til og tilbyr det til alle som spiser.

[Babyønske ��]

Jeg har en av hver, en på snart 4 som er ekstremt kresen og ei på 16 mnd som spiser det meste hun blir tilbudt. Begge to har hatt helt likt utgangspunkt, nesten hvertfall. Jeg var vel litt mer bevisst på introduksjon av fast føde med yngste når jeg hadde den erfaringen jeg hadde fra eldste.

 

Eldste rynket på nesen helt fra første skje med grøt og har stort sett uttrykt motsand til det meste av mat siden. Fikk omtrent ikke i han fast føde fram til han var 1 år. Men da snudde det nesten over natta. Fra han var 1 til nesten 2 hadde han en veldig god periode hvor han spiste godt. Så snudde det igjen da rundt 2 års alder og siden har det vært håpløst.

 

Jeg har vel sluttet å stresse for lenge siden, har innsett at vi ikke kommer noen vei med å mase eller "true". For hvis vi virkelig skal gå inn for å få han til å spise det vi har til middag så blir det med tvang og det ender med hyl og skrik, hver dag. Og det er er jo ingen løsning.

Han spiser heldigvis godt med brødmat og det meste av pålegg, så helt uten matinntak er han ikke.

 

Syns allikevel det er leit og litt fortvilende. Jeg er veldig glad i å lage mat og syns det er leit å ikke kunne oppleve at han også kan glede seg over mat.

Men nå har jeg jo yngste da, hun spiser det meste. MEN hun har problemer med allergi og generelt med magen så med henne må vi begrense hva hun kan få . Skal ikke være lett nei.

 

Får ofte inntrykk av at folk mener det er min feil at eldste er så kresen, men det mener jeg selv at det ikke er. Særlig fordi har har uttrykt motstand til mat helt siden han var 4 mnd. Og jeg har fra han var helt liten forsøkt å tilby han variert og spennende mat. Stort sett til ingen nytte

 

Jeg lurer innimellom på at det kan være arvelig, for pappaen er egentlig veldig kresen, men det er aldri noe han gir uttrykk for foran barna. Men så er det nå noe med at disse små værer mer enn vi forstår.

[Anonym bruker]

Ofte tror jeg vi behandler ungene våre mer ulikt enn vi er klar over. Vi var for eksempel mye flinkere til å sitte å si "nam, nam" ol hver gang vår eldste prøvde noe nytt enn med vår yngste. Det har gjort den eldste mye mer åpen og ivrig på å prøve nye ting.

Men det stemmer ikke er. Altså joda, dette med "nam-nam" stemmer sikkert, men her er vår eldste kanskje den som er mest kresen mens minste er omtrent altetende. Hun smaker på alle ny mat hun kommer over og liker det meste også. Eldste vil helst ikke smake, og om han smaker så liker han det gjerne ikke.

Hva stemmer ikke? At vi behandler søsken litt ulikt uten å tenke på det? For oss var det for eksempel en viss forskjell på å ha et og to barn. Selvfølgelig ga det litt utslag i hvordan de ble behandlet. Vi bodde heller ikke på samme sted. Da eldste var liten hadde vi ikke kjøkkenbord og spiste i stua. Det fikk vi før yngste ble født. Dette er småting, men jeg ser ikke bort fra at det har litt betydning for hvordan ungene utvikler seg. Helt likt har de i hvertfall ikke hatt det i oppveksten.

[Anonym bruker]

For vår egen del tror jeg vi ødela alt etter at guttungen begynte i barnehage og ble MYE syk. Han var seriøst mer syk enn frisk det første halve året i barnehagen, og matlysten deretter. Derfor laget vi egen mat til han. Før dette spiste han ALT. Til og med lutefisk gikk ned på høykant.

 

Håper på å rette opp skaden - han er jo bare 3,5 år. Nå skal alt som er på bordet være på tallerkenen, og vi serverer ikke mer pasta før han har spist av det andre f.eks. Så håper vi det retter seg opp etterhvert. Vi må bare være tålmodig. Det er et helvettes liv hver dag ved middagsbordet. Han sier "Jeg liker ikke .... " til alt for tiden. Svett.no

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Hva stemmer ikke? At vi behandler søsken litt ulikt uten å tenke på det? For oss var det for eksempel en viss forskjell på å ha et og to barn. Selvfølgelig ga det litt utslag i hvordan de ble behandlet. Vi bodde heller ikke på samme sted. Da eldste var liten hadde vi ikke kjøkkenbord og spiste i stua. Det fikk vi før yngste ble født. Dette er småting, men jeg ser ikke bort fra at det har litt betydning for hvordan ungene utvikler seg. Helt likt har de i hvertfall ikke hatt det i oppveksten.

 

Jeg svarte på det med at eldste ofte er mer åpen for mat siden vi bruker mer tid på "nam-nam", mens man ikke gjør det i samme grad med den yngste som da gjerne blir mer kresen.

 

Selvsagt blir barn oppdradd ulikt, det skal de siden de er ulike, men for vår del har de møtt samme matsituasjon. De har all deltatt i forberedelse av mat, vi har alltid hatt både kjøkkenbord og spisebord osv.

[Anonym bruker]

Jeg har to nevøer på 7 og 8 år som er som natt og dag selv om de er brødre:

 

Nr 1 er kjempekresen, spiser svært begrenset utvalg av mat, er kjempeglad i godteri

 

Nr 2 er altetende, spiser absolutt alt som finnes av mat og smaker på alt som blir tilbudt også "sære" ting som jeg selv synes er ekkelt, han er ikke spesielt glad i godteri og ender som regel med å gi det bort til storebroren

 

Hvordan har de blitt så forskjellige? Aner ikke.

 

Men midt oppi alt dette er det jo et tankekors at det er bare i rike land vi får kresne barn, det finnes ikke der det er fattigdom. Så hva sier det oss...?

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg har to nevøer på 7 og 8 år som er som natt og dag selv om de er brødre: Nr 1 er kjempekresen, spiser svært begrenset utvalg av mat, er kjempeglad i godteri Nr 2 er altetende, spiser absolutt alt som finnes av mat og smaker på alt som blir tilbudt også "sære" ting som jeg selv synes er ekkelt, han er ikke spesielt glad i godteri og ender som regel med å gi det bort til storebroren Hvordan har de blitt så forskjellige? Aner ikke. Men midt oppi alt dette er det jo et tankekors at det er bare i rike land vi får kresne barn, det finnes ikke der det er fattigdom. Så hva sier det oss...?

 

Det siste der er jo et interessant tema, men kanskje enklere å svare på enn man først skulle tro? Om noen er veldig fattige, så har de antagelig også et veldig begrenset utvalg med mat, og dette lille utvalget er barnet vokst opp med hele veien (fra gjennom navlestrengen, via morsmelken og til inn igjennom munnen som fast føde). I tillegg er det noe med at man spiser det meste om man bare er sulten nok, og da tenker jeg ikke på som her hjemme når man føler at man "dør av sult" om man går en hel dag uten å spise, men reell sult. I tillegg får nok mat en helt annen status og betydning der mat er for å overleve, ikke noe man nyter og koser seg med (eller ikke liker).

[Anonym bruker]

Jeg har to nevøer på 7 og 8 år som er som natt og dag selv om de er brødre: Nr 1 er kjempekresen, spiser svært begrenset utvalg av mat, er kjempeglad i godteri Nr 2 er altetende, spiser absolutt alt som finnes av mat og smaker på alt som blir tilbudt også "sære" ting som jeg selv synes er ekkelt, han er ikke spesielt glad i godteri og ender som regel med å gi det bort til storebroren Hvordan har de blitt så forskjellige? Aner ikke. Men midt oppi alt dette er det jo et tankekors at det er bare i rike land vi får kresne barn, det finnes ikke der det er fattigdom. Så hva sier det oss...?

Det siste der er jo et interessant tema, men kanskje enklere å svare på enn man først skulle tro? Om noen er veldig fattige, så har de antagelig også et veldig begrenset utvalg med mat, og dette lille utvalget er barnet vokst opp med hele veien (fra gjennom navlestrengen, via morsmelken og til inn igjennom munnen som fast føde). I tillegg er det noe med at man spiser det meste om man bare er sulten nok, og da tenker jeg ikke på som her hjemme når man føler at man "dør av sult" om man går en hel dag uten å spise, men reell sult. I tillegg får nok mat en helt annen status og betydning der mat er for å overleve, ikke noe man nyter og koser seg med (eller ikke liker).

Det tror jeg du har rett i og det betyr jo igjen at det stort sett er oppdragelsen og miljøet vi vokser opp i som avgjør om vi blir kresne.

 

En annen mulighet er jo at biologisk kresne barn i sultområder faktisk sulter ihjel mens de er så små at vi sjalden ser noe til dem, men det tviler jeg på.

[Mami_]

I barnas barnehage var det også veldig mange barn som "ikke likte" tomater og grønnsaker generelt, men etter at de i et halvt år hadde tomater tilgjenglig til å gnafse på nesten daglig endte det med at alle likte det.

 

Nå er ikke jeg noe vitenskapelig tidsskrift, men jeg mener å ha hørt/lest at man må smake på noe opptil 20 ganger før man kan gjøre seg opp en mening om man liker det eller ikke. At smaksløkene trenger å bli vant til den nye smaken. Først kan man kanskje mene at man ikke liker det fordi det er nytt og uvant, men etter å ha blitt bedre kjent med smaken vil man kunne gjøre seg opp en mer riktig mening om hvorvidt man liker det eller ikke. Kan jo hende det ligger noe i det....

[Gullunger]

Jeg har også 4 barn. Dene ene mer kresen enn de andre. Så det er nok forskjell på barn uansett oppdragelse. Men jeg tror likevel at man kan "lære seg" å spise all slags mat. Jeg har alltid passet på at de "må smake" på ting, om det bare er èn skje. Jeg har troen på at de kan venne seg til ulike smaker etter hvert. Jeg har aldri lagd annet mat fordi en av ungene ikke liker f.eks.fisk. De må smake på det, og i dag spiser alle fisk og grønnsaker. Der har jeg sett andre mammaer som lager annen mat til ungene f.eks. pølser og pizza når de voksne spiser fisk og grønnsaker. Da tror jeg det er mye større sjanse for at de blir kresne som voksne...

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg har også 4 barn. Dene ene mer kresen enn de andre. Så det er nok forskjell på barn uansett oppdragelse. Men jeg tror likevel at man kan "lære seg" å spise all slags mat. Jeg har alltid passet på at de "må smake" på ting, om det bare er èn skje. Jeg har troen på at de kan venne seg til ulike smaker etter hvert. Jeg har aldri lagd annet mat fordi en av ungene ikke liker f.eks.fisk. De må smake på det, og i dag spiser alle fisk og grønnsaker. Der har jeg sett andre mammaer som lager annen mat til ungene f.eks. pølser og pizza når de voksne spiser fisk og grønnsaker. Da tror jeg det er mye større sjanse for at de blir kresne som voksne...

 

Høres likt ut som her. Vi har også en regel om at de "må" smake på alt før de evt får si at de ikke liker det. Da er vi til gjengjeld så generøse at vi tillater dem å spytte ut igjen i en serviett dersom de ikke liker maten vi "tvinger" dem til å smake på. Det blir et kompromiss på en måte. De skal smake, men får lov til å spytte diskret ut igjen om de ikke liker. Vi er også nøye på at det ikke er lov til å si "æsj" osv, men det skal være lov til å si "jeg er ikke så glad i dette" om noe mat. Jeg lager heller ikke spesialmat, så om vi har f.eks fiskekaker med poteter og grønnsaker og ene barnet kun liker fiskekakene og gulrøtter, så får han dette og slipper potetene, brokkolien osv. Passer på at alle liker noe med middagen som de kan spise selv om ikke alle nødvendigvis liker alt.

[Gullunger]

Jeg har en av hver, en på snart 4 som er ekstremt kresen og ei på 16 mnd som spiser det meste hun blir tilbudt. Begge to har hatt helt likt utgangspunkt, nesten hvertfall. Jeg var vel litt mer bevisst på introduksjon av fast føde med yngste når jeg hadde den erfaringen jeg hadde fra eldste. Eldste rynket på nesen helt fra første skje med grøt og har stort sett uttrykt motsand til det meste av mat siden. Fikk omtrent ikke i han fast føde fram til han var 1 år. Men da snudde det nesten over natta. Fra han var 1 til nesten 2 hadde han en veldig god periode hvor han spiste godt. Så snudde det igjen da rundt 2 års alder og siden har det vært håpløst. Jeg har vel sluttet å stresse for lenge siden, har innsett at vi ikke kommer noen vei med å mase eller "true". For hvis vi virkelig skal gå inn for å få han til å spise det vi har til middag så blir det med tvang og det ender med hyl og skrik, hver dag. Og det er er jo ingen løsning. Han spiser heldigvis godt med brødmat og det meste av pålegg, så helt uten matinntak er han ikke. Syns allikevel det er leit og litt fortvilende. Jeg er veldig glad i å lage mat og syns det er leit å ikke kunne oppleve at han også kan glede seg over mat. Men nå har jeg jo yngste da, hun spiser det meste. MEN hun har problemer med allergi og generelt med magen så med henne må vi begrense hva hun kan få . Skal ikke være lett nei. Får ofte inntrykk av at folk mener det er min feil at eldste er så kresen, men det mener jeg selv at det ikke er. Særlig fordi har har uttrykt motstand til mat helt siden han var 4 mnd. Og jeg har fra han var helt liten forsøkt å tilby han variert og spennende mat. Stort sett til ingen nytte Jeg lurer innimellom på at det kan være arvelig, for pappaen er egentlig veldig kresen, men det er aldri noe han gir uttrykk for foran barna. Men så er det nå noe med at disse små værer mer enn vi forstår.

 

Et lite tips som er verdt å prøve: Vi har hatt en liten regel hjemme som har virket superbra. De må spise så mange skjer som de er gamle av middagsmat de ikke likte. Treåringen klarte da alltid å få ned tre skjeer. Fireåringen din klarer kanskje fire skjeer? Funket hos oss. Har også gjerne lagd fisk på søndager, der jeg hadde god dessert på lur. Da måtte de spise de fire skjeene for å få dessert. Det har aldri vært noe problem! Men nå har ingen av mine vært suuuper kresne da. Bare ment som et tips du kan prøve

[C.L.H85]

Ja det er veldig rart egentlig... Selv har jeg vært altetende siden jeg begynte på fast føde (satt å glefsa i meg ribbe som 1 åring!) og det er vel ingen mat jeg ikke spiser... Så kom bror nr1 og han var mer glad i supper, pasta og fisk, enn kjøtt, kylling og pølser... Så kom bror nr2 og han spiste bare pølser og potet med smør i flere år... Alt annet var æsj og liker ikke. Vi har blitt tilbydd all slags mat, når vi var på resturang var det aldri snakk om at vi skulle holde oss til barnemenyen, vi fikk bli med å lage middag osv, osv... Men allikevel er matvanene våres så forskjellige

 

Tror det bare beviser at vi alle er forskjellige, i alt fra personlighet til smak Uavhengig om man er søsken og er oppvokst under samme vilkår

[OnTheRun]

Mine tre er også helt forskjellige. De første to årene var alle altetende (yngste er det fortsatt), men så skjedde det noe.

 

Eldste (7,5) spiser nå ingen pålegg, bare leverpostei og nutella. Han er flink til å smake på det meste av middag, er glad i kjøtt og fisk, men av frukt spiser han bare eple, druer, jordbær og til nød en banan om han holder på å dø av sult. Han elsker snop og brus og kaker.

 

Nr to (4) spiser ingen kjøtt bortsett fra pølser, men han er veldig glad i fisk. Han elsker alt av grønnsaker og frukt og velger paprika foran sjokolade. Han liker ikke brus og ingen snop, bortsett fra ren melkesjokolade. Når han er i bursdag gir han alltid godteriet til broren.

 

Vi har ikke gjort noe forskjell på dem og jeg har heller ingen teorier om hvorfor det er slik.

[Anonym bruker]

Jeg har en av hver, en på snart 4 som er ekstremt kresen og ei på 16 mnd som spiser det meste hun blir tilbudt. Begge to har hatt helt likt utgangspunkt, nesten hvertfall. Jeg var vel litt mer bevisst på introduksjon av fast føde med yngste når jeg hadde den erfaringen jeg hadde fra eldste. Eldste rynket på nesen helt fra første skje med grøt og har stort sett uttrykt motsand til det meste av mat siden. Fikk omtrent ikke i han fast føde fram til han var 1 år. Men da snudde det nesten over natta. Fra han var 1 til nesten 2 hadde han en veldig god periode hvor han spiste godt. Så snudde det igjen da rundt 2 års alder og siden har det vært håpløst. Jeg har vel sluttet å stresse for lenge siden, har innsett at vi ikke kommer noen vei med å mase eller "true". For hvis vi virkelig skal gå inn for å få han til å spise det vi har til middag så blir det med tvang og det ender med hyl og skrik, hver dag. Og det er er jo ingen løsning. Han spiser heldigvis godt med brødmat og det meste av pålegg, så helt uten matinntak er han ikke. Syns allikevel det er leit og litt fortvilende. Jeg er veldig glad i å lage mat og syns det er leit å ikke kunne oppleve at han også kan glede seg over mat. Men nå har jeg jo yngste da, hun spiser det meste. MEN hun har problemer med allergi og generelt med magen så med henne må vi begrense hva hun kan få . Skal ikke være lett nei. Får ofte inntrykk av at folk mener det er min feil at eldste er så kresen, men det mener jeg selv at det ikke er. Særlig fordi har har uttrykt motstand til mat helt siden han var 4 mnd. Og jeg har fra han var helt liten forsøkt å tilby han variert og spennende mat. Stort sett til ingen nytte Jeg lurer innimellom på at det kan være arvelig, for pappaen er egentlig veldig kresen, men det er aldri noe han gir uttrykk for foran barna. Men så er det nå noe med at disse små værer mer enn vi forstår.

Et lite tips som er verdt å prøve: Vi har hatt en liten regel hjemme som har virket superbra. De må spise så mange skjer som de er gamle av middagsmat de ikke likte. Treåringen klarte da alltid å få ned tre skjeer. Fireåringen din klarer kanskje fire skjeer? Funket hos oss. Har også gjerne lagd fisk på søndager, der jeg hadde god dessert på lur. Da måtte de spise de fire skjeene for å få dessert. Det har aldri vært noe problem! Men nå har ingen av mine vært suuuper kresne da. Bare ment som et tips du kan prøve

Skulle vært morsomt å innføre her.

Servert rømmegrøt og sett mannen måtte tvinge ned 42 skjeer!

[Anonym bruker]

MEn hva når barnet rett og slett kaster opp når det prøver mat? Når det for n'te gang kaster opp potetene vi har til middag? Han kastet opp SJOKOLADE en gang, fordi han kun liker ren melkesjokolase og kindersjokolade,- og han tok en bit med bittelitt crisp i..(ikks så mye som i crispo..Jeg merket ikke at det var "noe i" sjokoladen før jeg leste det utenpå...)..Hva gjør man da. Storesøster spiser det meste. Liker ikke alt, men spiser litt,- også får hun gå evt sulten til neste måltid. LAger ikke noe annet.

 

Men gutten, han får ikke spist LITT en gang...Han kaster opp/brekker seg krafitg. Og om han "bare brekker seg" og vi får i ham en bit til,- da BLIR det oppkast..Det er veldig vanskelig..For da går han uten mat fra 1400(som er fruktmåltid i barneahgen) til 1900,(vi har middag ca 1530 og kvelds 1900), storesøster kan i det minste "velge" hvor sulten hun vil gå.....Det har faktisk ofte vært mye mindre kamp for å få minste til og prøve mat, vi har brukt mer psykologi, trusler og lovnader om dessert til storesøster enn hva vi har til ham. Han er ganske villig til og prøve nytt mao..Selv etter og ha kastet opp av matvaren en gang eller to...I barnehagen har de også lagt emrke til tendensene, men ser ut til at mange barn, mye snakk og mer "støy" rundt måltid distraherer ham såpass at han sjelden kaster opp..Men brekker seg krafitg, dog har han greid og spise tre-fire skjeer fiskesuppe, før han "Måtte gi seg".....Hjemme ble det sprutspy med første skje...(samme fiskesuppe...)

[Anonym bruker]

Noe genetisk må det være. Min sønn er (som meg) kresen. Så dette jobber jeg mye med. Uten at han vet det selvsagt. Varierer maten, lar han smake på nye ting osv. Han er også (som sin mor) veldig glad i mat og spiser mye av det han liker, og får han valget går han for det søte først.

 

I går var jeg på besøk hos en venninne med en jente på samme alder som min gutt. Hun har hele tiden vært altetende. Her snakker vi gammelost, rømme, tomat, oliven osv osv. Hun liker alt, men er skikkelig småspist. Som sin mor. Interessant og morsomt å se de to sammen i går. Min gutt slukte pastaskruene først (for de er best) før han gikk for kjøttsausen. Hennes jente prket litt i alt og gumlet mest parmesan Herlige begge to, men så ulike i matveien da.

 

Greit at miljø og oppdragelse har MYE og si, men det ligger nok en gentisk forutsetning i bunn uansett.

[Babyønske ��]

Jeg har en av hver, en på snart 4 som er ekstremt kresen og ei på 16 mnd som spiser det meste hun blir tilbudt. Begge to har hatt helt likt utgangspunkt, nesten hvertfall. Jeg var vel litt mer bevisst på introduksjon av fast føde med yngste når jeg hadde den erfaringen jeg hadde fra eldste. Eldste rynket på nesen helt fra første skje med grøt og har stort sett uttrykt motsand til det meste av mat siden. Fikk omtrent ikke i han fast føde fram til han var 1 år. Men da snudde det nesten over natta. Fra han var 1 til nesten 2 hadde han en veldig god periode hvor han spiste godt. Så snudde det igjen da rundt 2 års alder og siden har det vært håpløst. Jeg har vel sluttet å stresse for lenge siden, har innsett at vi ikke kommer noen vei med å mase eller "true". For hvis vi virkelig skal gå inn for å få han til å spise det vi har til middag så blir det med tvang og det ender med hyl og skrik, hver dag. Og det er er jo ingen løsning. Han spiser heldigvis godt med brødmat og det meste av pålegg, så helt uten matinntak er han ikke. Syns allikevel det er leit og litt fortvilende. Jeg er veldig glad i å lage mat og syns det er leit å ikke kunne oppleve at han også kan glede seg over mat. Men nå har jeg jo yngste da, hun spiser det meste. MEN hun har problemer med allergi og generelt med magen så med henne må vi begrense hva hun kan få . Skal ikke være lett nei. Får ofte inntrykk av at folk mener det er min feil at eldste er så kresen, men det mener jeg selv at det ikke er. Særlig fordi har har uttrykt motstand til mat helt siden han var 4 mnd. Og jeg har fra han var helt liten forsøkt å tilby han variert og spennende mat. Stort sett til ingen nytte Jeg lurer innimellom på at det kan være arvelig, for pappaen er egentlig veldig kresen, men det er aldri noe han gir uttrykk for foran barna. Men så er det nå noe med at disse små værer mer enn vi forstår.

Et lite tips som er verdt å prøve: Vi har hatt en liten regel hjemme som har virket superbra. De må spise så mange skjer som de er gamle av middagsmat de ikke likte. Treåringen klarte da alltid å få ned tre skjeer. Fireåringen din klarer kanskje fire skjeer? Funket hos oss. Har også gjerne lagd fisk på søndager, der jeg hadde god dessert på lur. Da måtte de spise de fire skjeene for å få dessert. Det har aldri vært noe problem! Men nå har ingen av mine vært suuuper kresne da. Bare ment som et tips du kan prøve

 

Takker for tips, men vi har allerede prøvd det meste. Vi lokker og lurer, oppmuntrer og roser, frister med belønning, men nei vi kommer ingen vei.

Saken er at han også er vanvittig sta og viljesterk og har han ikke tenkt det selv, så lar han det ikke skje(og vi sliter pga dette på andre områder også). Da må vi holde han fast og tvinge maten i han(ikke at vi har prøvd) og det er ikke akkurat noen god løsning.

 

Dessert vil han ikke ha, bortsett fra pinne-is. Og pinne-is som premie er utprøvd uten at vi kom noe videre.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Noe genetisk må det være. Min sønn er (som meg) kresen. Så dette jobber jeg mye med. Uten at han vet det selvsagt. Varierer maten, lar han smake på nye ting osv. Han er også (som sin mor) veldig glad i mat og spiser mye av det han liker, og får han valget går han for det søte først. I går var jeg på besøk hos en venninne med en jente på samme alder som min gutt. Hun har hele tiden vært altetende. Her snakker vi gammelost, rømme, tomat, oliven osv osv. Hun liker alt, men er skikkelig småspist. Som sin mor. Interessant og morsomt å se de to sammen i går. Min gutt slukte pastaskruene først (for de er best) før han gikk for kjøttsausen. Hennes jente prket litt i alt og gumlet mest parmesan Herlige begge to, men så ulike i matveien da. Greit at miljø og oppdragelse har MYE og si, men det ligger nok en gentisk forutsetning i bunn uansett.

 

Måtte le da jeg leste denne for du beskriver nesten mine to eldste og mine to yngste!

 

De to eldste er riktignok ikke så veldig kresne, men de har en del ting de ikke er så glad i, og spiser til gjengjeld MYE av mat de liker godt. Eldstemann kan godt spise en hel pakke med spaghetti (kokt vel og merke) helt alene om han bare får lov. De to minste, spesielt yngste, er veldig småspiste av seg men liker til gjengjeld det meste (spesielt yngste). Det er slett ikke uvanlig at de de eldste sluker innpå med spaghettien og kjøttsause, sitter vesla og pirker i dette og momser i seg en del blomkål og brokkoli før hun sier seg mett. 1. juledag i fjor satt de eldste guttene og momset i seg potet, pølse osv, minstegutten spiste litt pinnekjøttrester og vesla slurpet innpå med lutefisk (da lurte jeg på om det virkelig er min datter! )...